Unpopular opinion-tråd

Input skrev:

Mulig vi henger ulike steder, for jeg er mer overrasket over hvor tynnkledde de små ungene er og hvor små de er når de får «skidresser» med Lyn-logo på. Eller hele familien i identiske Dæhlie-klær.

Det tror jeg er bra. Jeg tror mange av dem skriker fordi de er alt for varme.

Jeg er traumatisert langrennshater fra 70-tallet. Skrek helt sikkert høyest av alle i løypa.

Niobe skrev:

Det tror jeg er bra. Jeg tror mange av dem skriker fordi de er alt for varme.

De skriker her også, så da må det være noe annet i tillegg.

Input skrev:

De skriker her også, så da må det være noe annet i tillegg.

Fellesnevneren er vel ski.

Jeg har vær på skitur med en 4-5 åring på ski som ropte så hele fjellet hørte ham, "Det er ikke gøy å dette" (falle) og søstra som er 2,5 år yngre og SLETT ikke fornøyd med å sitte i pulk. Begge var de nok enige om at de helst skulle byttet plass....

Jeg var en gang moren som sto i skisporet og ropte til femåringen sin «…men JEG vil gå på ski, og noen ganger må DU gjøre det JEG vil!» Etter det gikk vi ikke på ski mer før han var 10. Nå går han heldigvis gjerne på ski, og toåringen også. Jeg tenkte svigerforeldrene mine var helt dust som ga toåringen ski i julegave, men det har vært stor stas. Kanskje fordi jeg ikke har kunnet være med?

Jeg hadde heldigvis selvinnsikt nok til å forstå at å dra alene på ski med mine to var dødfødt. Men jeg husker Storebror som gråt så tårene spratt, og ropte "Men jeg får ALDRI være inne i huset mitt!! Det er TUR TUR TUR HELE DAGEN LANG!!"

Da innså jeg at samme pokker hvor bra tur er for motorikken, så går det en grense et sted. Og Storebror hadde funnet den.

Min 26.5-åring som har, med ulyst, blitt dratt med på fottur og skitur hele livet fortalte for to helger siden at hun var glad vi aldri gav opp. Nå ser hun hvor nyttig det er å ha disse erfaringene og koser seg på turer med venner og faktisk også oss. Jeg har mange ganger vurdert å gi ut Det sure turbarnets bllledbok. Med ekte bilder.

Jeg ble dratt ut i langrennsløypene fra jeg var prikkliten, og jeg elsker langrenn. Ikke type tror jeg skal bli verdensmester, men godt nok til at jeg har dratt på tur mokka alene og kost meg. Med lette løyper og mye pauser og kos er det ikke noe man har vondt av. Barn i pulk mil etter mil etter mil derimot.

Jeg er glad for at jeg kan gå på ski hvis jeg må. Jeg kan også kjøre slalåm. Jeg gjør det helst ikke, men jeg kan hvis jeg må. Ungene mine har blitt dratt alt for lite med ut på ski, så de mestrer det ikke så godt, og det er synd, når man vokser opp et sted er mange har denne ferdigheten inne som ungdom.

Jeg ble tatt med ut på ski fra jeg var bitteliten, og jeg elsker det den dag i dag. Men jeg har ikke gode minner fra skiturene som barn, så jeg tror ikke de var utslagsgivende sådan.

Jeg har unger som ikke kan stå på slalåm og det synes jeg er synd. Jeg har en mann som heller ikke kan, og mamma fastslo i går at det kan ikke jeg heller, trodde nå hun . Vel. Jeg kan ikke. Men jeg kunne da en gang i tiden. For 30 år siden. Jeg var ikke god, men jeg kunne dra i trekket og ha det kjekt. Det kan ikke mine unger.

Det synes jeg er dumt.

For jeg synes,mulig det er en upopulær mening, at unger har godt av å lære å gå på ski.

Jeg liker ski, og har lært ungene mine både langrenn og slalom, selv om vi ikke har stått kjempemasse. Jeg var veldig mye på slalom når jeg var liten.

Mine barn har aldri vært i nærheten av en slalåm-bakke. Jeg har vært i en én gang som barn og det var grusomt.

Jeg liker ikke slalåm veldig godt. Eldstemann har stått, men er som mora. Poden har helt på egenhånd funnet ut at snowboard er gøy og har fått gå på skiskole og jeg har lagt til rette for at han skal kunne renne. Ingen av dem er veldig glad i langrenn, men kan om de må. Vi drar yngste bonusdatter med på langrenn. Det går utmerket når det er jeg og ikke faren som pusher.

Min mann argumenterte en gang at det var god barneoppdragelse - i Norge - å gjøre ungene i stand til å beherske ski godt nok til at de med letthet kan være med på skiturer og hytteturer uten å føle seg underlegne og annerledes. Det er et poeng det, altså.

Det er det jeg også tenker, at det rett og slett er noe som på en måte er en del av det norske livet. Men har altså ikke lært dem slalåm, og det plager meg. For det er også en del av livet og ungdomslivet de rett og slett ikke er med på. Skoleturer er derved min eldste en av svært få på langrenn. Men han har ikke lyst å lære noe annet (vi burde sikkert begynt når han var en liten knall på to år som skreik, men han likte ikke nedoverbakker da HELLER, og når ikke jeg og mannen står på slalåm så....)

Jeg er lagleder og jeg er sykt sliten av pappaer som skal mene mye, legge ned veto, ikke gjøre noe av jobben, men ikke lar andre få frihet til å utføre jobben på sin måte, og for å TOPPE det hele, ikke klare å legge bort pappa øyene i forhold til valg som skal taes. Og totalt mangler evne til å se ting fra hele spillergruppens behov.

Miss Norway skrev:

Min mann argumenterte en gang at det var god barneoppdragelse - i Norge - å gjøre ungene i stand til å beherske ski godt nok til at de med letthet kan være med på skiturer og hytteturer uten å føle seg underlegne og annerledes. Det er et poeng det, altså.

Det er et poeng, og der har vi feilet totalt med våre to. :-( Jentene har begge to beina godt planta på asfalten. De har ikke hatt ski siden de fikk en sånn skipakke fra Obs med råååsa ski da de var små. Og ja, jeg kjenner litt på den. Samtidig så har det så langt vært zero problem, og de er nå 19 og 21 år. De har andre skills da, som jeg tenker er litt det samme - Litt flaut å ikke kunne. Danse f.eks. Jeg er steindårlig, og har alltid syns at det var pinlig å se ut som en halt elefant på dansegolvet. Jentene mine behersker begge to mange typer dans, og elsker å danse. Det misunner jeg dem litt. 😉

Miss Norway skrev:

Min mann argumenterte en gang at det var god barneoppdragelse - i Norge - å gjøre ungene i stand til å beherske ski godt nok til at de med letthet kan være med på skiturer og hytteturer uten å føle seg underlegne og annerledes. Det er et poeng det, altså.

Jeg er enig i det poenget, og det er den eneste grunnen til at jeg prøvde noen ganger å få med Datteren på ski. Et sted går dog grensen for hva man skal tyne folk til (meg, jeg er folk).