Spinoff: Bryr du deg om hva andre måtte mene er harry?

Supermann-t-skjorte.

Ellers som de over: Det kommer an på hvem det er som er ute og mener. Det er klart jeg har noen jeg tar mer notis av enn andre, selv om jeg er rimelig indrestyrt.

Madam Mim skrev:

Det ville feks svekket vår gruppeidentitet i søskenflokken eller venneflokken, dersom en plutselig gikk hen og ble gjennomtatovert. Eller ble ihuga dansebandfan eller ble totalavholds, dypt religiøs eller begynte å handle alt inetriør på -nille. Sånn gjør ikke "vi".

Jeg kjenner at jeg blir et stort spørsmålstegn.😕 Gruppeidentitet? Basert på ytre likhet, samme musikksmak, samme religion og samme alkoholkonsum?

Så kjenner jeg at jeg tar meg selv i å tenke at ja - dette var viktig for meg også. Da jeg var 13. Men nå? Nei. Og du må gjerne tro at jeg egentlig ikke skjønner at jeg faktisk er påvirket av mine "grupper" - men saken er den at jeg har snarere valgt "grupper" enn å velge atferd ut i fra den gruppa jeg er i. See?

Jeg er en sterk individualist, og har nok alltid vært det. I tenårene var jeg sterkt preget av "alle andre" (i betydningen mine venner, klassen, gjengen), og ville helst gjøre akkurat som dem. Kle meg som dem, snakke som dem, osv - men uten å bli identisk, selvsagt, for "herming" var jo selvsagt ikke akseptert. Men samme stil, det hadde vi hele gjengen.

Men jeg kom i grunnen fort over det. Jeg er individualist til det barnslige. Jeg merker at hvis jeg blir FOR godt sosialisert inni en gruppe, så føler jeg litt trang til opprør. Markere at jeg ikke er 13 lengre. Markere at jeg ikke er identisk med verken venner, familie, søsken, kolleger eller hva det måtte være.

Egentlig tror jeg at en del her på FP har skjønt det. Jeg elsker å være den som sier i mot i en "enig, signerer"-tråd.

Denne trangen til å markere min selvstendighet og individualitet gjør seg utslag i at jeg har ganske få virkelig nære venner. Og de jeg har, er ofte slett ikke lik meg. Men vi har gjerne NOE til felles. Ett eller annet, som gir oss en forståelse av hverandre. Jeg har i dag ikke kontakt med en eneste som jeg gikk på videregående med. De var viktige for meg da, og det vi hadde felles var skolen. Jeg har heller ikke kontakt med gamle studiekamerater, selv om vi var nære venner den gang da. Hvorfor? Jo, fordi jeg ikke ønsker å sosialisere meg selv inn i grupper hvor det stilles krav til "korrekte" holdninger til politikk, religion, kultur, rødvin, bøker, barneoppdragelse, bilmerker, ferieturer eller barnevogner.

Siden jeg altså er individualist til det barnslige så har jeg aldri mistet trangen til å "gjøre opprør". Jeg elsker å provosere. Så hvis det blir for strømlinjeformet i en eller annen gruppe jeg tilhører (kolleger, familie, naboer), så gjør jeg helt bevisst ett eller annet for å markere meg.

Og vet dere hva? Det er fantastisk morsomt, og gir meg utrolig mange nye opplevelser. Jeg blir kjent med nye mennesker, og det setter jeg stor pris på. Jeg vet at min søster spesielt ble nesten sjokkert og syntes jeg var blodharry da vi dro på vår første dansebandfestival - men hun om det. Hvis hun føler for å ekskludere meg fordi jeg liker noe hun ikke liker, ja så er det hennes problem. Det mener jeg oppriktig.

Så i bunn og grunn, jeg bryr meg ikke om hvorvidt andre mener jeg er harry. Mitt motto er at folk får ta meg som jeg er, og siden svært mange ikke gjør det, har jeg altså ikke MANGE venner, men de jeg har er der i tykt og tynt. En av mine venninner ble nærmest ekskludert fra sin vennekrets på grunn av noen handlinger som de altså bare ikke greide å akseptere. Hun mistet mange venner, og oppdaget vel til slutt hvem som kunne akseptere henne likevel.

Balanse:

Heldigvis er jeg i en vennegjeng full av personligheter og karakterer, vi må på ingen måte være stil og typete på noen bestemt måte. Helt fra snobbete til frikete. Hadde ikke orket å ha det på noen annen måte.

Men, så har jeg supermann t-skjorte å jeg da, og reiser rundt om natten og redder en planet eller to.

Har også hvite hvitevarer, men grått og svart bad. Jeg kjøper det jeg syntes er fint, harry eller ikke harry.

Martis skrev:

Og er det virkelig folk på min alder med hvite hvitevarer i dag? 🙄

😀

Vet ikke om jeg er på din alder, men vi tok med oss det hvite kjøleskapet og fryseskapet da vi flyttet. Syntes de var altfor bra til å skiftes ut bare pga fargen.........

Jeg er 34 år og har hvite hvitevarer. Bortsett fra kaffemaskinen som er i stål. Harry er vel ikke det første ordet folk bruker når de skal definere meg, tror jeg.

Rart hvordan ting som var coole i andre verdener for 15 år sia eller 5 min. etterhvert som mainstreeem plukker det opp og lager mote ut av det, blir harry fordi mennesker som har bruk for merkelapper som feks "harry" blir lei av det.

Jeg må helt ærlig indrømme at jeg er knekkende likeglad med begrepet "harry" fordi det i min verden i seg selv blir sett på som harry- litt pinlig og uopplyst...

Sånn i forhold til resten av sammfunnet vil det nok skifte med tiden og motebildet hvor "harry" og hvor cool jeg blir oppfattet å være...

Egentlig var det ganske morsomt å tenke over tings harrysyklus...

For 15 år sia var supermann t-skjorte jævlig morsom og fin, for fem år sia var den fin på 4åringen i dag er den fin på svigermor når hun varsker hus.

For ti år siden var det provoserende med dødningehoder på sengetøyet til baby for femår siden var det coolt for fem minutter siden var det vanskelig å finne noe på H&M uten dødningehoder og i dag harry.

Ring i nesa var en fare for liv og helse for 20 år sia, 15 var det sett på som cool, 10 nesten obligatorisk blant bibelskoleelever 5 år sia harry, nå vanlig og ikke engang harry lengere.

Divine skrev:

Jada, hvite hvitevarer og hvite bad er bare sååååååå harry. Visste du ikke det, altså? 🙄

Da er jeg også harry. Blodharry sikkert.

Elin skrev:

De samme menneskene synes GARANTERT at det er harry med Thousand Island-dressing, kneippbrød og kinakål som salat også. Bare spør dem! 😉

Det synes jeg er harry også.
(Det kan jeg jo si siden det smaker py av alle ovennevnte 😛 )

Madam Mim skrev:

Jeg tror ikke på at man ikke byr seg. Altså, jeg tror at mange tror de ikke bryr seg, men alle er jo påvirket av feks hvor de oppvokst, familiebakgrunn, utdanningsnivå, politisk ståsted, bosted, sosial klasse, omgangskrets, moter, FP osv. Ingen er en øy, og klart man bryr seg om hva signifikante folk mener.

Enig!

Jeg er helt sikkert litt "harry" på noen områder, men jeg gjør de valgene jeg trives med.

Maximillia skrev:

Jeg er sikkert ikke på din alder, men kjøpte av helt fri vilje hvitt Miele-kjøleskap (riktignok med stålhåndtak) i fjor, selv om de andre hvitevarene våre er i stål. Jeg syns de store kjøleskapene i stål blir litt too much.

Høres ut som vi har kjøpt det samme Miele-kjøleskapet, og jeg har aldri fått så mye skryt for et kjøleskap før. Og det av mennesker jeg aldri tidligere har ansett som harry, men nå vet jeg endelig bedre. Harry-tasser!

Har faktisk to kjøleskap - det hvite Miele-skapet og et i børstet stål. Jeg vet hvilket Snarteksen skal få med seg når han flytter, og det er ikke Miele-skapet, for å si det sånn

*harry og stolt*

sjuggerpløm skrev:

Det synes jeg er harry også.
(Det kan jeg jo si siden det smaker py av alle ovennevnte 😛 )

Men da kan du egentlig ikke si noe på dem som mener desserter med smak av vanilje, jordbær og sjokolade synes det er harry heller....;) For "de" som mener slik faller litt i samme kategori/gruppe. Man skal synes det er harry fordi det er altfor vanlig å like det. Thousand Island er stadig den mest brukte og solgte dressingen i Norge, og vanilje er med stor sannsynlighet den vanligste smaken på dessert/is. Liker man det, så er man litt for mainstream, og for mange, er mainstream harry.

Harry med hvite hvitevarer.

Vanilje og vanilje, det er ikke der skillet går. Skillet går om man kjøper den billigste melkebaserte first price-isen eller en skikkelig god/eksklusiv en.

Martis skrev:

Og er det virkelig folk på min alder med hvite hvitevarer i dag? 🙄

Jeg tøyset bare, men mulig det ikke kom godt nok frem? Uansett så putter jeg ikke folk i boksen harry pga fargen eller merket på hvitevarene.

Madam Mim skrev:

Vanilje og vanilje, det er ikke der skillet går. Skillet går om man kjøper den billigste melkebaserte first price-isen eller en skikkelig god/eksklusiv en.

Jeg er nok presidenten i Harry-klubben !! Jeg liker ikke smaken av de gode/eksklusive isene. Jeg liker best de vanlige.

Eneste stedet jeg kan se jeg bommer er at jeg ikke røyker, men det får jeg heller ta på meg som mobbe-punktet mitt.

Jeg bryr meg kanskje ikke om hva andre synes er harry, men jeg prøver å oppføre meg ok og ta hensyn til andres oppfatninger når jeg er sammen med andre eller reiser til andre land.

Jeg gir fint f... i hva andre måtte synse og mene om meg.
Mange vil si jeg er harry med tatovering, piercinger, band t-skjorter og slitte olabukser. Eller når jeg kommer i ishalldressen min som gjør meg nesten lik michelinmannen.
Jeg hater å fryse, hater å shoppe til meg selv, og jeg driter i om andre mener at joggedressen min er harry.
Hvitevarer, husholdningsgjenstander osv. skal være gode bruksting, ikke kjøpt på grunn av hva som er in eller ikke. Jeg finner det harry og snobbete å mene at noen er harry på grunn av fargen på feks kjøleskapet.
Jeg er individualist, men ikke til det ekstreme. Jeg liker å skille meg ut, men jeg takler og å være helt mainstream. Begge deler er helt greit til sin tid.

Om noen forteller meg at jeg er harry så må de gjerne det, jeg kommer aldri til å la meg affisere av det. Andres meninger er ikke det som definerer meg, eller som bekrefter meg.