Er det feil å ønske seg et bestemt kjønn?

Man kan jo ikke styre hva man ønsker seg, så det er vel helt greit.
Men hvis man blir skuffet over at det kommer "feil" kjønn ut synes jeg det er noe radikalt galt.

Men man kan jo spinne videre og si også at man kan jo ikke styre følelsene sine.
Men jeg synes det er svært trist hvis noen fortsetter å ønske seg det andre kjønnet etter at barnet er født.
Da er det ikke kjønnet som teller, men selve mennesket.

Hattifnatten skrev:

Jeg synes mange ganger det virker fjortisaktig å gå rundt med rosa eller lyseblå drømmer. Jeg ville ikke ønske at barnet mitt ble født med begge kjønn fordi det ville føre til operasjoner eller komplikasjoner. Et barn er et lite mirakel og jeg synes det virker snodig å ha kjønnspreferanser.

Det trenger ikke å være egentlige preferanser. Det kan være bare at man drømmer/fantaserer om hvordan det vil være å ha barn, eller hvordan dette barnet vil bli, og da tenker mange seg "ett bestemt" barn - kanskje en rødhåret gutt som ligner bestefar, eller en jente som er glad i å lese bøker, eller noe annet. Jeg så alltid for meg at barnet mitt skulle ligne ganske mye på meg selv da jeg var liten, jeg tenkte på ting fra min egen barndom når jeg tenkte på hva vi skulle gjøre og hva barnet kanskje ville synes var morsomt eller skummelt. Selvsagt ville jeg ikke bli "skuffet" over å få et barn som ikke var så veldig likt meg, men sånn på forhånd så håpet jeg jo at h*n ville like en del av de tingene jeg selv setter pris på. (Og jeg ønsket meg nok litt en jente, men da vi fikk vite på ultralyden at det var en gutt, ble jeg ikke skuffet av den grunn, og har (naturligvis) aldri vært det siden heller.)

Hattifnatten skrev:

Mange har spurt om vi "prøver på jenta" snart.. Det blir jeg råprovosert av.

Det er noe annet, og der er jeg helt enig.

Hattifnatten skrev:

Det er akkurat det du skriver jeg ikke kan sette meg inn i Skilpadda. Jeg har aldri fantasert om et bestemt barn når jeg har vært gravid. Jeg har hatt drømmer om barn. Ikke kjønn.

Dette er mine tanker og jeg skjønner jo at jeg er litt sær

Jeg er sær sammen med deg.

Hattifnatten skrev:

Det er akkurat det du skriver jeg ikke kan sette meg inn i Skilpadda. Jeg har aldri fantasert om et bestemt barn når jeg har vært gravid. Jeg har hatt drømmer om barn. Ikke kjønn.

Dette er mine tanker og jeg skjønner jo at jeg er litt sær

Nei, sær ... 🙂 Jeg mente jo ikke det, bare å si at det å ønske seg en gutt eller en jente ikke trenger bety at man har kjempesterke preferanser eller blir veldig skuffet, det kan bare bety at det er sånn man drømmer/fantaserer. (Litt som at jeg ikke drømmer i bilder i det hele tatt, og det er vanskelig å formidle hvordan det fungerer overfor noen som tenker og drømmer veldig visuelt, slik f.eks. mannen min gjør.)

Jeg er helt på linje med Skilpadda her. Jeg hadde også forestillinger om hvordan barnet ville være. Ikke som en preferanse fra min side, men altså bare en forestilling. Man ser på arvematerialet (seg selv, sin partner, foreldre, søsken...) og danner seg en forestilling om barnet. Jeg husker at jeg tenkte mye mens jeg var gravid på banale ting som hårfarge og øyenfarge - i tillegg til personlighet. Hvem vil barnet ligne? Hvilke interesser får barnet?

Og selv nå tenker jeg jo av og til på hvordan fremtiden vil bli for barna mine. Hvordan de blir når de blir voksne. Om de vil bli boende i nærheten. Om jeg får barnebarn. Dette er jo ikke ting jeg setter meg ned og virkelig analyserer, men mer en slags ideer eller forestillinger.

Hattifnatten skrev:

Det er akkurat det du skriver jeg ikke kan sette meg inn i Skilpadda. Jeg har aldri fantasert om et bestemt barn når jeg har vært gravid. Jeg har hatt drømmer om barn. Ikke kjønn.

Dette er mine tanker og jeg skjønner jo at jeg er litt sær

Men når du drømte om barn - var det bare et ord for deg? "Et barn" liksom? Tenkte du aldri på hvordan det ville bli å bli mor? Ting du ville gjøre som foreldrene dine gjorde - eller ting du IKKE ville gjøre, som foreldrene dine gjorde? Tenkte du aldri på barnet som et individ? Så du aldri for deg et barn?

Sitron skrev:

Dette med sex flere dager før EL skal ha en 50% sjanse for å resultere i jente. Men man må også regne med å måtte prøve lenger.

... 50% sjanse for å få jente har man vel sånn ca uansett?

Jeg syns det blir feil hvis man får et barn fordi man ønsker et spesielt kjønn. Hvis man ønsker barn, uavhengig av kjønn, så syns jeg det er helt greit å håpe at det er et spesielt kjønn.

Lille*My skrev:

... 50% sjanse for å få jente har man vel sånn ca uansett?

50% større sjanse altså.

Skilpadda skrev:

Jeg så alltid for meg at barnet mitt skulle ligne ganske mye på meg selv da jeg var liten, jeg tenkte på ting fra min egen barndom når jeg tenkte på hva vi skulle gjøre og hva barnet kanskje ville synes var morsomt eller skummelt. Selvsagt ville jeg ikke bli "skuffet" over å få et barn som ikke var så veldig likt meg, men sånn på forhånd så håpet jeg jo at h*n ville like en del av de tingene jeg selv setter pris på. (Og jeg ønsket meg nok litt en jente, men da vi fikk vite på ultralyden at det var en gutt, ble jeg ikke skuffet av den grunn, og har (naturligvis) aldri vært det siden heller.)

Kjenner meg godt igjen i dette Skilpadda!
Jeg hadde også veldig direkte billedlige tanker om barnet da jeg gikk gravid. Begge ganger. Selvsagt stemte ikke fantasien helt med resultatet, og det er jeg jo egentlig glad for. Resultatet ble jo langt mer perfekt enn hva hodet mitt klarte å mane frem på forhånd:D

Jeg tror at de fleste oppegående mennesker som ønsker seg barn blir glade for et friskt velskapt barn uansett kjønn.

Tenk så privilgerte vi er som i det hele tatt kan få barn. Når jeg ser på nære venner som prøver og prøver, men kanskje aldri vil klare å lage et barn, føles det så feil å ønske seg det eller det.

Men i min egen lille verden har jeg tanker om dette allikevel.

Første gang jeg ble gravid skjedde det uplanlagt men etter syv års forhold, så det var i høyeste grad velkomment. Vi trengte allikevel tid til å venne oss til tanken. Mannen mer enn meg. Han var helt rundt på gulvet en periode, og da ønsket jeg at vi fikk en gutt for hans skyld. For jeg forestilte meg at han ville binde seg lettere til en gutt. Kanskje rare tanker, men det ble en gutt som er veldig pappagutt.

Nå venter vi nr.2, og denne gangen har vi hatt tid til å glede oss, planlegge og snakke sammen i forkant. Jeg ønsker meg litt en jente for min egen del, for å ha opplevelsen av dette. Men for gullets sin del blir det kanskje morsommere med en tre år yngre lillebror. Stas blir det uansett, og jeg føler meg fantastisk heldig....selv om jeg akkurat nå ligger her med hodet i bøtta.

Skjønner jo forsåvidt at noen kan ønske seg et bestemt kjønn, spesielt dersom de har 2 eller flere barn av samme kjønn fra før, men personlig skjønner jeg ikke at noen ønsker seg det så sterkt og at de blir skuffet dersom ønsket ikke blir oppfylt. Da jeg ble gravid nå for 2. gang så tenkte jeg jo på at det kunne vært hyggelig med en av hvert kjønn, men da jeg fikk vite at dette er en liten gutt til i magen min ble jeg ikke skuffet. Jeg ønsker bare at barna mine skal være friske og velskapte.

Blir litt lei av kommentarer som "Du håper vel på en jente nå da?", som jeg fikk før vi fikk vite kjønn. Nei, jeg ønsker meg et barn, et friskt barn. Var også hos frisøren i går ettermiddag og hun klarte å si følgende: "Å så du er ikke så heldig at du får en jente denne gang!" Jo, jeg ER heldig som har blitt gravid igjen, og som ser ut som om jeg får en sunn og frisk liten lillebror.

Huff, så mange ubetenksomme mennesker det finnes? Jeg har heldigvis aldri vært ute for slike folk, men jeg ser jo at det ikke akkurat finnes få av dem. Selv kunne jeg ALDRI funnet på å si "stakkars deg" verken direkte eller indirekte til et menneske som var gravid med et friskt barn, pga. kjønnet. Hvor fjern går det an å bli??

Jeg innrømmer gjerne at jeg ønsker meg en gutt litt ekstra denne gang. Har ei jente fra før, og dette er siste gang jeg går gravid.

Men, det betyr jo ikke at jeg blir skuffet om det blir jente? Langt derifra! Jeg er jo overlykkelig uansett. Men hadde vært spennende å ha en gutt også.

Jenna skrev:

Blir litt lei av kommentarer som "Du håper vel på en jente nå da?", som jeg fikk før vi fikk vite kjønn. Nei, jeg ønsker meg et barn, et friskt barn. Var også hos frisøren i går ettermiddag og hun klarte å si følgende: "Å så du er ikke så heldig at du får en jente denne gang!" Jo, jeg ER heldig som har blitt gravid igjen, og som ser ut som om jeg får en sunn og frisk liten lillebror.

<

Jeg syns også dette er en veldig upassende ting å si. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg fikk spørsmål om det var "jenta" som kom, om jeg hadde blitt gravid igjen for å "prøve på jenta" og så videre og videre og videre. Det startet allerede da jeg ventet gutt nummer to, og økte på da jeg ventet gutt nummer tre og fire. Jeg har aldri ønsket meg jente fremfor gutt, selv ikke da jeg hadde tre gutter, og syns det er frekt å anta at jeg heller ville hatt jente.

Hvis man blir gravid i håp om å få det et bestemt kjønn, så synes jeg det blir veldig feil. Én ting er å tenke at "det hadde vært morsomt med jente/gutt", men hvis det å ikke få det medfører ordentlig skuffelse, så synes jeg man bør droppe å få barn.

Sitron skrev:

Bare de ikke gjør det I rumpa.

Skal prøve å huske det...

Iset skrev:

Og hadde du vært jentemamma hadde du sikkert tenkt helt omvendt.
Mange klarer ikke å se for seg at de har et annet kjønn. Jeg klarer egentlig ikke å se for meg at jeg noen gang skal ha en gutt, jeg ER liksom jentemamma. Men kommer gutten så føles det jo helt naturlig allikevel. 🙂

Signerer av hele mitt hjerte. Jeg har en av hver.