Helt husmorhappy

Madam Mim skrev:

De mennene jeg kjenner til som har hjemmeværende koner jobber mer eller mindre den stillingsbrøken hun ikke besetter i arbeidslivet i tillegg til sin egen jobb. Altså; hvis hun jobber 80 %, så jobber han 120 %, jobber hun 50 %, jobber han 150 %.

Dette er damer som ender uten pensjonspoeng, med ansvaret for AS Heimen og barna, mens han jobber, jobber og jobber.

Jeg er veldig fornøyd med å dele ansvar og arbeid med barn og hus, få pensjonspoeng, ha en mann som tjener like mye som meg og vite at vi er to om alt. Å bli forsørget er ikke å være likestilt, en mann er ingen livsforsikring, og det kan bli kjipt den dagen den happy husmoren ikke er så happy lenger og blir byttet ut med en ung og vakker dame. Da står husmora der med et gigantisk hull i CV'en, er meget uatttraktiv på arbeidsmarkedet og ærlig talt; jeg blir ikke imponert av folk med så dårlig arbeidskapasitet at de ikke kan jobbe fullt og holde orden på huset samtidig. Dsjeezes. det blir litt som å ikke kunne plystre og knyte sko på en gang, altså.

Jeg hører hva du sier. Men hadde du sett likt på det om mannen valgte å jobbe redusert, evet. være hjemmeværende? Likestilling handler vel strengt tatt ikke om hva som er gode eller dårlige valg, men det å faktisk ha den samme valgmuligheten.

Det er en annen sak, men du brukte (dagens) minstepensjonisttall som fakta for å hevde at stordelen av hjemmeværende "ikke sikrer seg på noe vis", og det er en annen sak.

Hvorvidt flertallet av dagens hjemmeværende sparer privat/har en ordning på ting, sier faktaene dine ikke noe om. Ikke den fakta du kom med der i alle fall. Jeg har ikke statistikk på dette, men kjenner åpenbart andre folk enn deg, for de jeg kjenner som er hjemme tenker faktisk lenger enn til i morgen.

Imma skrev:

Jeg hører hva du sier. Men hadde du sett likt på det om mannen valgte å jobbe redusert, evet. være hjemmeværende? Likestilling handler vel strengt tatt ikke om hva som er gode eller dårlige valg, men det å faktisk ha den samme valgmuligheten.

Og i de aller fleste familier har man ikke denne friheten til å velge. Fordi mannen nemlig tjener mest og familien er dermed avhengig av hans inntekt.

Det gjør dette til en kvinnepolitisk problemstilling.

Men i de familiene hvor mannen da faktisk går hjemme så er det ikke riktig om det er en manns rettigheter som går fløyten heller nei.

Heisann, den artikkelen luktet det 50-tallsmor av, gitt. Jeg vil mye heller lese om familen der begge foreldrene har valgt å jobbe redusert for å få mere ro i livet og tid til familien. Og, ja, de finnes. Jeg kjenner flere av dem. Og det er snakk om prioritering, ikke nødvendigvis at man er "rike".

For meg er det helt uaktuelt å jobbe redusert, all den tid det i realiteten ikke ville medført noe mindre jobb. Bare mindre tid å gjøre den på. Jeg jobber 100 %. Hverken mer eller mindre. Det samme gjør mannen. Og jeg tror det er viktig at vi har like stor stillingsprosent for at vi skal være likestilte i heimen. (Dessuten er jeg en særdeles lite happy husmor på alle andre omrdåder enn matlaging. Og mat klarer jeg fint å lage selv om jeg jobber full stilling.)

Malama skrev:

Det er en annen sak, men du brukte (dagens) minstepensjonisttall som fakta for å hevde at stordelen av hjemmeværende "ikke sikrer seg på noe vis", og det er en annen sak.

Hvorvidt flertallet av dagens hjemmeværende sparer privat/har en ordning på ting, sier faktaene dine ikke noe om. Ikke den fakta du kom med der i alle fall. Jeg har ikke statistikk på dette, men kjenner åpenbart andre folk enn deg, for de jeg kjenner som er hjemme tenker faktisk lenger enn til i morgen.

Jeg poengterte ikke at det var dagens minstepensjonister. Jeg poengterte minstepensjonister generelt - før og nå. Det er da ikke noe som noe sted tyder på at kjønnsfordelingen mellom minstepensjonistene er i ferd med å endres.

Jeg poengterte også at noen har skikkelige ordninger og at dette er bra. Men at flertallet altså ikke har det. Og det er ikke bra. Ikke flertallet av dem jeg kjenner, men flertallet av de som i dagens Norge velger å ha den ene partneren gående hjemme og forsørges av den andre.

smilefjes skrev:

Jeg kan ikke tenke meg å være hjemmeværende. Jeg vil jobbe.

Ikke er jeg helt fornøyd med de som er hjemmeværende heller. Det vil si - de aller fleste av dem. Noen få har skikkelige ordninger og en plan på ting - det er ok. Resten går jo bare der hjemme og er etterhvert ute av stand til å forsørge seg. Ryker ekteskapet mister de alt. Likestillingen i hjemmet blir dermed etterhvert helt ødelagt all den tid hun ikke kan opponere mot ham fordi hun er totalt prisgitt å forsørges. Og slik humper og går det inn mot en minstepensjon.

Det synes jeg faktisk ikke er ok for noen. Det er ikke nok for meg at jeg ikke har det sånn - jeg synes ikke noen skal ha det sånn.

Som jeg sier, jeg mener dere tolker likestilling feil. Dersom det var full likestilling kan man uansett ikke hindre folk i å gjøre dårlige valg. Noen vil helt sikkert ende opp som minstepensjonister okke som.

smilefjes skrev:

Og i de aller fleste familier har man ikke denne friheten til å velge. Fordi mannen nemlig tjener mest og familien er dermed avhengig av hans inntekt.

Det gjør dette til en kvinnepolitisk problemstilling.

Det har jeg poengtert i et tidligere innlegg og sa at det blir en litt annen sak.

Vi finnes ja, vi som jobber redusert begge to. Vel og merke er min mer redusert enn hans, rett og slett fordi det var en klere praktisk å få til med min jobb enn hans. Arbeidsgiver er jo ikke pliktig å innvilge oss disse permisjonene, så vi måtte nesten tilpasse oss hva som var sansynlig å få innvilget... (De ER pliktig til å gi en av oss 100% fri et år (og evt den andre det neste året) men å dele det slik at vi jobber redusert begge to, det er de ikke pliktige til. Så legg ikke all skyld på at man velger at EN er hjemme i stedet for begge på arbeidstakerene...)

"Madam Mim&quot skrev:

ærlig talt; jeg blir ikke imponert av folk med så dårlig arbeidskapasitet at de ikke kan jobbe fullt og holde orden på huset samtidig. Dsjeezes. det blir litt som å ikke kunne plystre og knyte sko på en gang, altså.

Regnestykket er jo på ingen måte så enkelt. Det inngår jo mange flere ting i prioriteringslista, og det kan jo være helt andre ting man velger å prioritere fram hvis man jobber redusert. Jeg synes jo at fascinerende mange synes at en type "skiftordning" hjemme er helt ok - at man godt kan trene om ettermiddagen så snart gubben er inne av døra, og så kan mannen trene når man selv kommer inn - at man kan sove etter tur hele helgen etc - DET synes jeg er sjokkerende, og hvis det er det som er konsekvensen av at man velger full jobb, ville det vært grunn god nok til å redusere for meg. Jeg tenker at det må jo være helheten i hvordan en familie ordner seg og hva man da får tid til sammen og hvordan man har det i familien - og hvorfor den løsningen er god for familien - som er viktig, ikke akkurat hvordan man praktisk fikser å få fram den helheten.

smilefjes skrev:

Jeg poengterte ikke at det var dagens minstepensjonister. Jeg poengterte minstepensjonister generelt - før og nå. Det er da ikke noe som noe sted tyder på at kjønnsfordelingen mellom minstepensjonistene er i ferd med å endres.

Jeg poengterte også at noen har skikkelige ordninger og at dette er bra. Men at flertallet altså ikke har det. Og det er ikke bra. Ikke flertallet av dem jeg kjenner, men flertallet av de som i dagens Norge velger å ha den ene partneren gående hjemme og forsørges av den andre.

Meget mulig det er slik, jeg har som sagt ikke sett statistikk på det. Det finnes kanskje noen som har forsket på det også? Altså at flertallet av dem som er hjemme i dag, ikke har ordninger som tenker på pensjonen deres.

(Forresten, sånn prinsipielt, regnes man som instepensjonist om man får minstepensjo fra staten, men altså har en privat pensjonsordning som man ordnet som en "erstatninsordning" i ekteskapet?)

Jeg jobber for tiden 50 % natt, og er mye hjemme. Barna har full plass i barnehage, men får korte dager og en dag hjemme eller på tur med meg i ny og ne.

Kjenner at jeg kjeder meg iblant, men det er da jammen nok å gjøre hvis man skal holde huset rent og ryddig, handle og lage mat fra bunnen av osv. Men om de andre barna i gata hadde en mor eller far som var hjemme, så hadde det vært mer liv i gatene. Kanskje det hadde vært gøy? Mor og far kunne byttet på å jobbe (liksom at det var gjennomførbart 🙂) og barna kunne lekt ute/inne sammen. Kunne hatt barna hjemme uten at de kjedet seg for mye.

Mamma er godt over 70, og synes det er ille at alle foreldre skal være nødt til å jobbe fulle dager, at barna må ha fulle dager i barnehage/skole/SFO og få så liten tid med sin familie. Hun har nettopp vært på besøk, vi bor i et barnevennlig rekkehusområde, men på dagtid er det så stille. Hun bemerket det, og at på 70-tallet da jeg vokste opp i rekkehusområde, var det alltid liv og røre på ukedagene også.

Skal snart ut i 100 % stilling og det blir nok et litt annet liv da, men tror det blir fint å jobbe dag igjen. Ideelt sett ønsker jeg nok å jobbe 60 % dag, tjene fett og ha masse tid til familie og hobbyer. 😛

smilefjes skrev:

Og dette er dessverre veldig vanlig. Jeg kjenner personlig til flere tilfeller født etter 1971 som lever slik at de aldri kan skilles fra mannen sin uten å miste det aller meste. Det synes jeg er innmari lite greit.

Jeg kjenner også mange.

Og jeg kjenner også veldig mange kvinner som er sjokkerte/overrasket/forferdet over at jeg jobber fulltid, jeg "som har så mange barn". Det hagler nærmest inn spørsmål over hvor sliten jeg må være og hvor kronisk dårlig samvittighet jeg må ha overfor barn, mann og hjem. Og mange av disse igjen virker ikke til å forstå at jeg faktisk fikser hverdagen helt fint, det er nærmest forventet at jeg skal beklage meg over hvor dårlig samvittighet jeg har. Det virker forøvrig ikke som min mann skal være sliten eller ha dårlig samvittighet. Jeg synes faktisk det er slitsomt og måtte forsvare meg for at jeg jobber 100% + og ikke minst at jeg trives med det. Når jeg forklarer at jeg liker det sånn, hender det jeg får passiv-aggressive kommentarer av typen "åh, ja du er vel sånn superdame du". Nei, jeg er slettes ikke superdame/supermamma/superkone, men det må da være lov og si at man har det helt ok?!

For oss ville det ha vært et dårlig valg at jeg skulle tusle rundt hjemme og bake muffins og blogge (jeg rekker dog mer enn nok baking og henger helt klart mer enn nok på nettet selv når jeg jobber...), siden jeg ville ha blitt direkte husmorsnappy i løpet av kort tid.

Amelie skrev:

Mamma er godt over 70, og synes det er ille at alle foreldre skal være nødt til å jobbe fulle dager, at barna må ha fulle dager i barnehage/skole/SFO og få så liten tid med sin familie. Hun har nettopp vært på besøk, vi bor i et barnevennlig rekkehusområde, men på dagtid er det så stille. Hun bemerket det, og at på 70-tallet da jeg vokste opp i rekkehusområde, var det alltid liv og røre på ukedagene også.

At det er stille på ukedagene i boligfelt er nok riktig ja, men jeg er faktisk ikke enig i at man får liten tid sammen som familie selv om man jobber fullt begge to jeg. Igjen, det stykket er mye mer komplekst, det avhenger av hvordan man bruker tiden sin og organiserer dagene.

Malama skrev:

Meget mulig det er slik, jeg har som sagt ikke sett statistikk på det. Det finnes kanskje noen som har forsket på det også? Altså at flertallet av dem som er hjemme i dag, ikke har ordninger som tenker på pensjonen deres.

(Forresten, sånn prinsipielt, regnes man som instepensjonist om man får minstepensjo fra staten, men altså har en privat pensjonsordning som man ordnet som en "erstatninsordning" i ekteskapet?)

Hvis du tar en titt på de store problemstillingene rundt skilsmisse så er en av de verste hva den gjør med kvinnens økonomi. Med forbehold om at det finnes mange damer som tjener godt, menn som tjener lite, ting som går bra osv. Men alt i alt så er det er problem som er såpass stort at det har vært nødvendig å opprette samfunnsmessige ordninger for at skilte eneforsørgere skal ha en sjans til å komme i posisjon til å forsørge seg.

Det er med andre ord ikke ting som er tilgjengelige via forskningsdata hvis man leter - det er samfunnsmessige problemområder.

Amelie skrev:

Mamma er godt over 70, og synes det er ille at alle foreldre skal være nødt til å jobbe fulle dager, at barna må ha fulle dager i barnehage/skole/SFO og få så liten tid med sin familie.

Men da mener hun kvinnene? For mennene har jo "alltid" jobbet fullt, de fikk jo ikke mer tid med sin familie på 70-tallet, da kvinnene var hjemme.

Har ikke lest hele tråden, så jeg aner ikke hvor diskusjonen ligger nå. Dette er kanskje ikke så veldig reflektert, men jeg spyr av slike repotasjer. Jeg vet ikke helt hvorfor, men for meg stinker det litt for vellykka

Var det ikke hun som var i Puls også for ei stund sida?

smilefjes skrev:

Og dette er dessverre veldig vanlig. Jeg kjenner personlig til flere tilfeller født etter 1971 som lever slik at de aldri kan skilles fra mannen sin uten å miste det aller meste. Det synes jeg er innmari lite greit.

.

Men hvor mye av dette handler om likestilling, og hvor mye handler om dårlige valg og lite fremsyn?

apan skrev:

At det er stille på ukedagene i boligfelt er nok riktig ja, men jeg er faktisk ikke enig i at man får liten tid sammen som familie selv om man jobber fullt begge to jeg. Igjen, det stykket er mye mer komplekst, det avhenger av hvordan man bruker tiden sin og organiserer dagene.

Regnestykket er ikke likt for alle nei. Noen jobber til andre tider, noen har hjemmekontor, noen har spesielle utfordringer i barnas eller andre familiemedlemmers helse, noen har pensjonserte besteforeldre i nabohuset, andre har arbeidende besteforeldre 70 mil unna, noen har noe og noen noe annet, og nettopp derfor er faktisk fasiten forskjellig for ulike familier. Selv om enkelte åpenbart innehar fasiten for alle...

Men stille er det. Jeg bor i rekkehus med mange småbarnsfamilier, og ser nesten ingen på lekeplassen på dagtid. Men slett ikke alle er i barnehagen mens mor er på jobb, jeg møter en del av naboene mine i åpen barnehage, faktisk...

Hondacrv skrev:

Har ikke lest hele tråden, så jeg aner ikke hvor diskusjonen ligger nå. Dette er kanskje ikke så veldig reflektert, men jeg spyr av slike repotasjer. Jeg vet ikke helt hvorfor, men for meg stinker det litt for vellykka

Var det ikke hun som var i Puls også for ei stund sida?

Jeg sliter også med reportasjen, og med Puls-programmet. Jeg har kommet til at jeg reagerer på at det ser ut som det er så viktig å regissere livet sitt til en perfekt kulisse. Jeg hadde de samme tankene rundt programmet med en som skulle leve på et småbruk oppi lia som for 100 år siden.

Jeg understreker at jeg sier ser ut som. Det kan jo hende at hun fremstilles helt feil.

Imma skrev:

Men hvor mye av dette handler om likestilling, og hvor mye handler om dårlige valg og lite fremsyn?

Jeg ser ikke helt motsetningen her? Jeg vil vel si at det er nettopp et dårlig valg og lite framsynt og leve i et lite likestilt forhold?