Ble du slått som barn?

Jeg ble slått engang, med ett hjul som hørte til skyvedørsgarderoben.
Den episoden har brent seg fast.
Jeg har et greit forhold til mine foreldre men ikke mer enn det.

Nei, det kan jeg ikke huske. Husarrest, derimot. Og jeg fortjente det noe så inderlig.

Nei. Kan forøvrig huske å ha bedt om å få "ris" selv, en gang jeg angret noe forferdelig for noe ulovlig og farlig jeg hadde gjort. Fikk det ikke, da.

Nei.
Derimot bivånet jeg visstnok sjokkert en jevnaldrene som fikk ris og da min far så på meg (jeg hadde gjort samme rampestrek) så jeg strengt: du skal ikke slå små barn, de vet ikke hva de gjør......

Jeg har fått juling på blanke messingen med ei lilla plastsleiv. Det husker jeg veldig godt. Det var skikkelig nedverdigende. Det skjedde bare en gang heldigvis.
Grunnen var at jeg ikke kom opp av bassenget på vår ukentlige badetur (hver lørdag)som vi hadde sammen med et vennepar og deres barn. Dette var stor stas, og jeg elsket å bade. Dette hadde visstnok skjedd flere ganger - at jeg ikke kom når de sa det. Denne gangen ble jeg lovet juling hvis jeg ikke hørte. Hørte jeg? Nei
Og juling fikk jeg. Selv så innbiller jeg meg at det hadde vært vel så effektivt å si at vi ikke dro på bading neste lørdag igjen, hvis jeg ikke klarte å følge reglene.

En annen gang skulle jeg være hjemme å passe hunden. Skulle gi den mat når jeg kom hjem fra skolen. Det glemte jeg jo selvsagt, så det ble jubalong når stefar kom hjem og spurte om bikkja hadde fått mat. Nei, det har den ikke. Smack, så fikk jeg meg en ørefik med flat hånd.
Da jeg var 14 fikk jeg en lusing av min mor, og responderte spontant med å slå tilbake, og etter det fikk jeg ikke flere lusinger. Det var en reflekshandling, og jeg fikk helt vondt i magen av å tenke på at jeg faktisk hadde s l å t t mamma. At hun slo meg først var ikke så vesentlig.
Ellers hendte det ofte at jeg ble tatt hardt i armen, på grensen til klyping ja.

Har vel ikke tatt noe skade av det, men har et ytterst dårlig forhold til min mor i dag av helt andre grunner.

Nei, det ble heller aldri truet med/snakket om at fysisk avstraffelse kunne vente oss.

Ja, ikke som oppdragelse, i frustrasjon type "det er tirsdag". Har ikke fått livstruende grisebank, sjeldent mere en et slag eller to dytt kniping spytting etc. Føkkings idioter, har alldri trodd det skulle være sånn, og var redd type pain hurts, men hadde ingen respekt så ned på dem.( Skaffet meg sikkert en del bank ved å ikke skjule det godt nok) Tror jeg var mere redd da jeg var veldig liten men det husker jeg lite av. Var 180 ved 12/13 års alderen så jeg fikk være mer og mer i fred fysisk, selv om jeg ikke gjorde motstand-

Er streng mot mine egne barn i forhold til rett og galt og generell folkeskikk, men har ingen impuls eller evne til å koke over og bli fysisk- jeg blir ordentlig ordentlig sint om de er nedlatende eller hånlige i tonen til hverandre da kikker ryggmargsreflemsken min inn og da brøler jeg i hvitt raseri.
De har respekt( kansje mest for tv nekt :hmpf:) men fins ikke redde og har alldri opplevd oss voksne som ute av kontroll.
Har greit forhold til foreldrene mine i dag- men er ikke spesielt inponert over dem som mennesker og holder stort sett bare kjeften min fordi det betyr såpass lite for meg hva de egentlig synes- laaaang prosess.

Det er ingen av mine barndomsvenner som, så vidt jeg vet, har hatt dette som praksis kan hjemme. Det kan selvsagt ha forekommet likevel, men har ikke inntrykk av at dette var helt vanlig/akseptert i mitt oppvekstmiljø på 70-og 80-tallet.

Ja, jeg husker å ha fått både ørefiker, og ris på rompa flere ganger.

Det er riktignok ikke det jeg husker som verst, men min stefar mishandlet meg psykisk gjennom hele ungdommen, det har satt sine spor.
Jeg har ingen kontakt med han i dag, og minimal kontakt med min mor, som ikke satte en stopper for djevelskapen hans, av hensyn til sin egen stolthet.

Lille Ru skrev:

Nei, det kan jeg ikke huske. Husarrest, derimot. Og jeg fortjente det noe så inderlig.

Samme her.

Ja, jeg fikk ørefiker og ble klypt i øret, ganske ofte, bare av min mor. Det sluttet da jeg slo tilbake(ikke hardt, men bare for å markere at_nå_fant jeg meg ikke i det mere). Da var jeg ca 14 år.
Jeg har lik null kontakt med mine foreldre.

Lille Ru skrev:

Nei, det kan jeg ikke huske. Husarrest, derimot. Og jeg fortjente det noe så inderlig.

Jeg får vel signere her...

Ja.

Nå bare undrer jeg høyt, altså. Ikke påstander om noe som helst, men jeg registrerer at de som har svart her at de har fått jevnlig bank/slag/straff osv har et dårlig/lunket forhold til foreldrene. Selv om det ikke har direkte årsakssammenheng med voldsbruk, så gjør jeg meg noen tanker mennesker som bruker vold mot barn. Altså at de også svikter i større grad på andre områder?

Jeg bare tenker på det og argumentene som mange (ikke her, men eldre genrasjoner) bruker om at fysisk avstraffelse ikke har skadet dem. Men det er sannsynlig at det sier noe om personen som utfører den og holdninger til barns integritet osv som kan få konsekvenser for senere relasjoner. Tenker jeg.

Nei, det ble jeg ikke. Jeg kan derimot huske en gang min far kastet en klatt med grøt i fjeset på meg under middagen. Det var sikkert velfortjent....

Jeg har et godt forhold til min mor og hadde også et godt forhold til min far sålenge han levde. Jeg vet at min mor ble slått av min morfar 🙁

Jeg gjorde meg de samme refleksjonene, Apple.

kristine skrev:

En gang, med en sammenrullet avis. Det gjorde ikke vondt, men jeg husker både jeg og pappa (som gjorde det) fikk sjokk. Og for å være ærlig var det nok fortjent.

😕

Det er vel det som er greia med fysisk avstraffelse, at det aldri er fortjent.

Husker jeg fikk noen få dask på rumpa som liten (kanskje 1 eller 2), og en ørefik eller 2 som tennåring. Men når jeg tenker tilbake på det så var det ikke alvorlige greiene egentlig. Det var mye mer alvorlig dem rampestrekene jeg gjorde som liten tror jeg.... og hva jeg "kastet-ut-av-meg" som tennåringsrebell...! Så egentlig var det nok litt "fortent" på en måte, selv om man ikke skal gjøre slikt mot barn! Det var da ei heller "ulovlig" på den tiden.. Jeg tok ikke skade av det iallefall!

Det har ikke påvirket vårt forhold i det hele, vi er ganske tett knyttet!

Og jeg kunne aldri funnet på å gjøre noe sånt mot mine barn!

Embs skrev:

😕

Det er vel det som er greia med fysisk avstraffelse, at det aldri er fortjent.

Nei, det var ikke det jeg mente - men jeg hadde nok trykket lenge på en knapp eller fem, så jeg skjønner at han mistet besinnelsen og at det var derfor det skjedde. Og pappa var jo veldig lei seg, og det skjedde aldri igjen. Tror ikke det hjalp noe heller - jeg fortsatte nok å trykke på akkurat de samme knappene en stund til.

Jeg ble tatt hardt i, og det hendte at jeg fikk meg en dask. Jeg har et ok forhold til foreldrene mine i dag.