Ble du slått som barn?

Jeg har aldri blitt slått hjemme og har et godt forhold til foreldrene mine idag.

Nei, ikke slått, har et godt forhold til mor, veldig lite med far å gjøre i voksen alder.

Ikke som jeg kan huske, men jeg ble tatt hardt i armen og husarrest/innestraff.
Barn i dag med innestraff blir vel nesten som belønning med pc'er, flatskjerm, Playstation o.l. på barnerommet.

Etter å ha lest denne tråden, føler jeg at jeg har levd i en boble. Jeg har foreldre som er lykkelig gift i dag, de har aldri kranglet som jeg har sett (det tror jeg ikke er normalt?? jeg har i alle fall kranglet med mannen min foran mine barn...), de har aldri vært voldelige. Men: da jeg leste kirsebærs svar, kjente jeg meg igjen. Mine foreldre har vært SKUFFET om jeg har handlet mot bedre vitende. Sånn "du burde visst bedre enn". Og jeg er superimpulsiv, rastløs og kjapp i vendingen. Så det hendte nok at de var skuffet. I tillegg er jeg lillesøster, med en storesøster som ikke akkurat brøytet vei. Så storesøster ble oppmuntret til å gå ut, jeg ble "tvunget" med på familieferie, selv om jeg helst ville være hjemme alene...)
I dag har jeg et veldig veldig godt forhold til mine foreldre. Om jeg klare å ha det så fint som dem om 30 år, da skal jeg være fornøyd, gitt.

Også synes jeg det er flott (på en fredagskveld etter litt vin) å ha sine egne foreldre som forbilder

Morella skrev:

Så jeg lurer på om du ble slått av dine foreldre/ andre tillitspersoner som barn? Og har dette noen påvirkning på deres forhold nå?

Ja, jeg ble regelmessig slått, kløpet, slengt opp mot veggen, truet, ydmyket etc. Jeg var mye redd, og gikk på tærne for ikke å provosere. Jeg visste aldri hva det var som trigget sinnet hans. Jeg måtte stadig løpe unna og låse meg inne for ikke å bli slått. Jeg kunne sitte i timesvis inne på badet, og han satt på utsiden for å ta meg når jeg kom ut. Jeg var vitne til at han jevnlig brukte vold mot mine søsken, min mor og hunden vår. Jeg avskyr ham og har minst mulig med ham å gjøre. Jeg har et ganske kaldt forhold til min mor også, og orker ikke at hun tar på meg. Klarer ikke at hun sier hun er glad i meg.
Hun forsvarer det den dag i dag, og har diverse unnskyldninger for hvorfor det måtte bli som det ble. Hun aksepterer ikke at jeg setter grenser for meg selv og mine barn.

Nei, men ble tatt hardt i armen og kastet inn på rommet, hvorpå de låste døren. Har ikke fått varige mén av det, men det var en lite effektiv straffemåte, siden jeg bare begynte å leke istedet for å "tenke gjennom hva jeg hadde gjort" eller noe sånt.

safran skrev:

Ja, jeg ble regelmessig slått, kløpet, slengt opp mot veggen, truet, ydmyket etc. Jeg var mye redd, og gikk på tærne for ikke å provosere. Jeg visste aldri hva det var som trigget sinnet hans. Jeg måtte stadig løpe unna og låse meg inne for ikke å bli slått. Jeg kunne sitte i timesvis inne på badet, og han satt på utsiden for å ta meg når jeg kom ut. Jeg var vitne til at han jevnlig brukte vold mot mine søsken, min mor og hunden vår. Jeg avskyr ham og har minst mulig med ham å gjøre. Jeg har et ganske kaldt forhold til min mor også, og orker ikke at hun tar på meg. Klarer ikke at hun sier hun er glad i meg.
Hun forsvarer det den dag i dag, og har diverse unnskyldninger for hvorfor det måtte bli som det ble. Hun aksepterer ikke at jeg setter grenser for meg selv og mine barn.

Huff.

Det verste var egentlig ikke smerten av volden, men utryggheten, frykten og den forferdelige følelsen av ydmykelser. Sammen med den totale ignoreringen og utfrysningen han bedrev i dagesvis uten at jeg skjønte hvorfor.

Det skjønner jeg. Må være helt forferdelig å ha det sånn i sitt eget hjem. Det som liksom skal være den trygge basen.

Ja, slått, sparket, lugget, klort, forsøkt kvelt, knyttneve i fjeset, psykisk terror, bundet fast i dusjen med kaldt vann på og så videre. Og så påtvunget dårlig samvittighet etterpå når h*n begynte å gråte.
Jeg har ikke et godt forhold til mine foreldre av mange årsaker, både på grunn av mishandlingen men og den andre som ikke gjorde noe med det.

...

Aldri.

Ja. Det skjedde ikke mange gangene, men jeg husker jo hver av dem veldig godt. Som straff for å ha vært slem med lillesøsteren min.

Ja jeg ble slått som barn. Jeg kjenner enda på ydmykelsen, redselen og sinnet mitt over at de som skulle være mine omsorgspersoner ikke klarte å ty til andre verktøy enn vold. Jeg vet heller ikke hva som utløste dette voldsomme sinnet til min far. Noen ganger var det nok at jeg tittet på han med et sint blikk. Andre ganger var det fordi jeg var sint og kalte han ting. Den voldsomme frykten jeg kjente på da han sprang etter meg og jeg visste at jeg ville bli tatt igjen kan jeg fremdeles kjenne. Jeg husker spesielt en gang han lo mens han fikk tak i beina mine i trappa, knøvlet meg sammen som en ball og bar meg inn på rommet, dro av meg buksene samtidig som han rev av seg lærbeltet og slo meg gjentatte ganger på rumpa. Det som var vondest var det at jeg ikke hadde noe sted å flykte. Hvordan kan man være en 5-6 år og springe fra en voksen mann. Jeg var jo dømt til å tape kampen. Jeg hadde ingen til å beskytte meg og følte panikk og ydmykelse av å bli kledd av og bli slått av en som jeg var glad i.

Jeg har tenkt mye på dette etter jeg fikk barn selv. Noen ganger kjenner jeg på sinnet og sorgen fra da jeg var liten når jeg ser hvor små og sårbare barna mine er, og tenker på hvor liten og forsvarsløs jeg selv var på deres alder. Jeg spør meg selv om hvordan i alle dager noen kan finne på å slå barn uansett hvordan de oppfører seg.
Det knyter seg i magen min når jeg ser lærbelter fordi det ligger så mange vonde minner knyttet til dette, og jeg klarer bare ikke å ha de i hus.

Volden tok slutt i barneskolealderen en gang, kanskje fordi jeg fikk pusteproblemer på barneskolen og måtte utredes for dette. Jeg husker vi var på mange møter med lege og sykehus, men de fant ingen ting galt.
Min far endret faktisk atferd da jeg ble større, og han uttrykte mange ganger da jeg var ungdom at han var glad i meg og satte pris på meg. Han er nå død og jeg har et godt forhold til min mor, men snakker ikke om de vonde opplevelsene i barndommen.

*Går og koser litt på ungene*

Stor klem til alle som har opplevd vonde ting.

Hjemme hos oss ble det bare spilt på dårlig samvittighet, noe som gjør at jeg kan sitte her på en fredagskveld og være stresset over at jeg ikke har noe å være stresset over.

Jeg opplevde psykisk mishandling hjemme, men ble aldri slått. Jeg ønsket meg at han skulle slå så det skulle synes hva han gjorde mot meg, men han la aldri hånd på meg.

Jeg har ingen kontakt med faren min i dag. Jeg har ganske nær kontakt med moren min, men det er vrient. Det er vanskelig for meg å takle at hun ble hos ham selv om hun visste hva han gjorde. Hun forsto neppe fullt ut hva det på lang sikt ville gjøre med meg, men det er alikevel ikke enkelt å tenke på.

Fytterakkern, det er vondt å lese hva mange av dere har opplevd i barndommen:(
Tenk, det finnes maaaaange barn som har de sånn og mye værre sikkert også,
det er så uvirkelig å kunne gjøre sånt mot disse forsvarsløse barna.
Kjenner dette går ordentlig innpå meg, virkelig leit å lese

Først av alt: en stor klem til alle dere som har opplevd så mye vondt! Helt forferdelig å lese.

Når det gjelder meg, så ble jeg aldri slått, med unntak av en gang. Og jeg regner ikke denne en gangen, egentlig, så derfor mitt "ble aldri slått".

Det er nærliggende for meg å si at jeg fortjente det, men ser det er endel reaksjoner på det utsagnet. Og selvfølgelig fortjente jeg det ikke, men jeg _forstår_ at det skjedde. Jeg var ekspert på å tøye strikken, og denne gangen tøyde jeg det altfor langt. I grunn er det rart det ikke skjedde flere ganger, slik jeg holdt på...

Jeg fikk aldri noen beklagelse, i muntlig forstand, men en ydmykhet uten like, og mer ydmyk adferd overfor meg. Så det var helt klart at dette var utenom normalen også for den som slo.

Nei, men det var mye skriking og mange kaustisk ironiske kommentarer.

Jeg har veldig overfladisk kontakt med mine foreldre den dagen idag, og lar ikke barna mine alene med dem (vel, de stikker av så snart mine foreldre kommer...)

Dette er faktisk noe jeg har tenkt en del på i det siste. For eldstemann er nå på samme alder som jeg var da jeg ble slått for å ha dyttet lillesøsteren min i badekaret. Og jeg kjenner at jeg i mange år tenkte at jeg sikkert fortjente det siden jeg var så slem, men når jeg ser poden nå så er det fullstendig uforståelig at voksne kan synke så dypt. Jeg har heller aldri fått noen beklagelse i ettertid, så jeg antar foreldrene mine fremdeles synes slagene var berettiget. Det kan oppleves provoserende at samme personene kan reagere med forferdelse om jeg gir poden en beskjed med streng stemme.