Hjemme best

Har dere sett denne artikkelen fra Dagens Næringsliv? Dette bygger jo opp under alle tanker om at det ikke går an å gjøre karriere uten at man har noen hjemme som tar alt, sånn at karrierebyggeren kan glemme hus og hjem og familie i stor grad. Er vi virkelig ikke kommet lenger?

Det er jo korrekt det der. Nå snakker artikkelen om folk i altfor godt betalte lederstillinger slik jeg ser det og de jobber vel 14-16 timer om dagen. Det er jo en umulighet å ta halvparten av ungestell, husstell osv da. Slik er samfunnet og om noen vil gjøre det på den måten, så er det vel et valg som alt annet?

Var det ikke noen her som linket til de to jobbannonsene en familie hadde satt inn på Finn.no? Som søkte etter pass til barna på ettermiddagen og en som kunne komme og ta frokoststellet?

Dessverre tror jeg det er sånn at det ikke er mulig at to personer i samme familie gjør karriere samtidig. I allefall ikke om arbeidsdagene er på 14-16 timer. Når skal de da kunne ta seg av hjem og familie.

Dermed er det ikke sagt at den som ikke gjør "karriere" ikke kan ha en meningsfyllt jobb? Om man outsourcer noen oppgaver som vask av hus, hagestell og kanskje også henting og bringing til barnehage (ikke hele morgener eller ettermiddager, bare hentebiten) kan man fint jobbe selv om den andre gjør karriere.

Men at noen velger så lite tid med familien er for meg uforstålig.

Må man virkelige jobe 14-16 timers dager for å ha lederstillinger eller gjøre karriere? Hva legger dere i karriere da? Er ikke det å ha en jobb man trives med innenfor et yrke man er utdannet til også karriere? Tenker dere bare på svært godt betalte jobber og fine titler når dere hører ordet karriere?

For meg virker det dustete å måtte ha 14-16 timers dager. Da er man dårlig på å organisere jobben mener jeg. Jeg ville ha liten tillitt til en som involverte seg på et sånt detaljnivå og følte seg så uunværlig at vedkommende aldri kunne gå hjem fra jobben. Ingen jobber effektivt så lenge, masse tid går med til tull og vas når en er så lenge på jobb over lengre tid. Det er ikke noe kvalitetsstempel å jobbe så ineffektivt og rotete at man aldri kommer hjem.

God planlegging og vilje til å delegere, samt å samle gode folk rundt seg, burde prege ledere og de burde gå foran som gode eksempler og vise at det går an å kombinere jobb og familie ved å jobbe normal arbeidstid.

Enig med Sitron, det er jo et valg de tar og det må man vel bare respektere. Enig trenger man ikke være. Klarer ikke helt la meg provosere, for det virker litt fjernt fra de fleste av oss. Det jeg likevel noterer meg med denne artikkelen er at det antydes at det er kvinner i jobb er skyld i den høye skilsmissestatistikken (skamme seg, dumme mannen)! Og at barn som ikke er hjemme med mor eller far går det ille med (men det var vel egentlig bare en meningsytring om barnehagen som institusjon som ikke var særlig velfundert...)

Jeg har ikke lest artikkelen så grundig, men jeg har generelt liten tro på å oppdra barn/tenåringer med mamma i en heltidsstilling for å organisere tennistimene deres og kjøre dem rundt. Det ville jeg nok ikke gjort uansett hvor rik jeg var.

Nenne skrev:

Må man virkelige jobe 14-16 timers dager for å ha lederstillinger eller gjøre karriere?

Selvsagt ikke, men i NOEN jobber må man det. Og om noen vil ha de jobbene, så må de nesten legge til rette for familien på best mulig måte. Hadde det vært bedre at ungene ble passet av en nanny alle de timene, mens både mor og far jobbet? Jeg ser absolutt ingenting i veien for at noen velger å være hjemme med barna og at det er deres jobb og jeg ser heller ingenting gale i at noen velger å støtte mannen i hans karriere og at de kanskje ofrer noe selv. Det er personlige valg, som alt annet og jeg er jaggu glad for at de har valg.

Å være toppleder er ikke en 8-16 jobb, det lar seg nok ikke kombinere med å ta sin del hjemme når man har små barn. Det er noe med at er man på toppen og det blåser storm, så kan man ikke bare gå hjem fordi klokka er 16 og barnehagen snart stenger...

La oss si at det er en politisk krise, og Jens Stoltenberg sier at han kan ikke ta tak i det før i morgen for nå må han hente i barnehagen og så hjem og lage middag... Jeg tror nok ikke vi er helt der?

Jeg synes ikke det er så galt jeg. Hvis man er enig om at i stede for å dele 50/50 på jobb og hjemme - så deler man på en annen måte som man synes er praktisk. Forutsatt at begge er enig, og det ikke er en selvfølge at det er kvinnen som skal nedprioritere karrere. Det er jo mye verre hvis begge satser 100% på topplederjobb...

Det var toppledere det var snakk om i artiklen. Man kan selvfølgelig ha en "karriere" uten å være helt der på toppen - og det er da fullt mulig å kombinere med å ta sin del i familien.

Jeg skal være så åpenhjertig å si, at jeg overhodet ikke skjønner hvorfor de vil ha barn i det hele tatt, når de allikevel må ha andre til å oppdra dem/være sammen med dem. Og da mener jeg ikke vanlig barnehage/dagmamma, men pass ut over det flere timer hver dag.
Bevares - den som vil må få gjøre karriere, det være seg kvinne eller mann - men da må man ta konsekvensen av det. Det er ikke sikkert man alltid kan få i pose og sekk.

sjuggerpløm skrev:

Jeg skal være så åpenhjertig å si, at jeg overhodet ikke skjønner hvorfor de vil ha barn i det hele tatt, når de allikevel må ha andre til å oppdra dem/være sammen med dem. Og da mener jeg ikke vanlig barnehage/dagmamma, men pass ut over det flere timer hver dag.
Bevares - den som vil må få gjøre karriere, det være seg kvinne eller mann - men da må man ta konsekvensen av det. Det er ikke sikkert man alltid kan få i pose og sekk.

De er jo med egne barn, det er jo hele poenget med artikkelen. At kvinnene velger å være hjemme med barna mens gubben jobber.

Nenne skrev:

Må man virkelige jobe 14-16 timers dager for å ha lederstillinger eller gjøre karriere? Hva legger dere i karriere da? Er ikke det å ha en jobb man trives med innenfor et yrke man er utdannet til også karriere? Tenker dere bare på svært godt betalte jobber og fine titler når dere hører ordet karriere?

Jeg definerer karriere videre enn å bare være toppdirektør og jobbe 18 timer i døgnet og spille golf når man har fri.

Karriere er også å jobbe 8 timer om dagen som skattejurist i et direktorat før du går i barnehagen og henter. Eller det er å være lærer eller sykepleier eller konsulent eller journalist eller frisør. Har man jobb man lever av og driver med noe man er utdannet til, så har man karriere.

Hjemme hos oss har vi karriere begge to og jobber på papiret 37, 5 timer i uka. Men akkurat nå er det jeg som er i bygge-karriere-fasen og bytter litt jobber og jobber ganske mye. Jeg trenger ingen hjemmeværende mann for det, men jeg trenger litt ekstra hjelp av og til i fht henting i bhg når jeg jobber sent og han har kveldsvakt.

Anuk skrev:

La oss si at det er en politisk krise, og Jens Stoltenberg sier at han kan ikke ta tak i det før i morgen for nå må han hente i barnehagen og så hjem og lage middag... Jeg tror nok ikke vi er helt der?

Men kanskje vi er der om en stund? Menn har også barn. Unge folk i småbarnsperiode må også få jobber med ansvar. Og godeste JS har alltid prioritert ungene veldig høyt og gått tidlig hjem for å være sammen med dem.

Det er utrolig mye som kan ordnes pr. telefon og mail, man må ikke være på kontoret hele tiden, man har en stab rundt seg, ting går i orden uten at man MÅ være der 24/7.

Og dessuten synes jeg man skal innrømme at dersom man må jobbe 16 timer, er det egentlig to stykker som burde gjort en jobben. Eller at man bør prøve å være litt mer effektiv og gå hjem. Uten rekreasjon er man ikke effektiv.

Anuk skrev:

La oss si at det er en politisk krise, og Jens Stoltenberg sier at han kan ikke ta tak i det før i morgen for nå må han hente i barnehagen og så hjem og lage middag... Jeg tror nok ikke vi er helt der?

Nå er vel ikke akkurat Ingrid Schulerud eksempel på noen "hjemmeværende kone" som har ofret karrieren for at mannen skal kunne konsentrere seg om sin. 😉

Nenne skrev:

Må man virkelige jobe 14-16 timers dager for å ha lederstillinger eller gjøre karriere? Hva legger dere i karriere da? Er ikke det å ha en jobb man trives med innenfor et yrke man er utdannet til også karriere? Tenker dere bare på svært godt betalte jobber og fine titler når dere hører ordet karriere?

I disse jobbene det er snakk om i DN så er det slik. Man kan like det eller ikke like det, men det er nå engang slik det fungerer på dette nivået i næringslivet. Ting skjer, og det skjer fort, og det skjer ofte mye på en gang. Man har rett og slett ikke et år på å ta en beslutning, dersom konkurrenten klarer å bruke to måneder. Veldig mange av selskapene er også internasjonale, og opererer innen flere tidsoner og det innebærer jobbing når de andre jobber og mye reising.

Men det er ikke bare dette jeg definerer som å gjøre karriere. Både jeg og mannen har gode karrierer, og vi klarer det med 40 timers arbeidsuker, med litt ekstra jobbing når det stormer som verst.

Det må nok sondres mellom karriere og karriere som toppleder i stor bedrift. Markedet for sistnevnte har nok utviklet seg slik at det ikke lar seg gjøre å jobbe normalarbeidstid. Om det er et ektepar med barn så må man kanskje legge til grunn at den som har topplederstillingen har valgt bort å kunne ta vare på barna i det daglige.

For min del tenker jeg at det er godt at man med så god økonomi prioriterer at i hvert fall en av foreldrene kan være til stede for barna. Imidlertid synes jeg artikkelen blir litt spesiell, og synes det høres hårreisende dårlig organisert ut å måtte bruke 5-6 timer foran PC'en hver dag for å holde familien i ørene.

Siden det meste tyder på at det er kvinnene som blir hjemme (ikke så mange hemmaherrer?), så fremstår det for meg som åpenbart at disse må sikre seg øknomisk i tilfelle at ekteskapet ryker.

Jeg er heller ikke i tvil om at det i noen miljøer rett og slett gir status å ha råd til å ha en av ektefellene hjemme. For meg personlig er det helt uinteressant.

Når det gjelder mer "normale" karrierer, så fremstår det for meg som trist og unødvendig hvis en av partene må være hjemme for å få det til å fungere. For meg ville det føles helt galt å la utdannelsen min ligge ubrukt for at min mann skulle få realisert sin karriere. Jeg har vært hemmafru med baby nå, og gleder meg til å begynne å jobbe igjen. Slik det er nå bruker vi begge utdannelsen vår, og har karrierer som for oss fungerer bra. Inntil videre har vi klart oss på egenhånd med litt bistand fra bestemor og telefonmøter og noe jobbing etter legging, samt de fleste helger uten jobb.

Så langt har mine kunder akseptert at jeg ikke kan gjøre jobben for dem mellom kl 16 og 20. Jeg må nok også innrømme at jeg personlig ville ha fungert dårlig som hemmafru over lengre tid. :vilhaposeogsekk:

- Har du ringt min mann og spurt om jeg kan snakke med deg? – Eh, nei, jeg tenkte jeg skulle høre med deg, i og med at du er den som er hjemme?
– Ja, men i og med at du er journalist, må du ringe min mann og spørre ham om det er greit at jeg snakker med deg først.
Det syntes ikke kvinnens mann, en administrerende direktør i osloområdet.

😱

tink skrev:

😱

Jeg skjønner faktisk at hemmafruen ikke vil uttale seg før det er diskutert med gubben. Det kan være ganske tungt å få privatlivet sitt beskrevet i DN lørdag, man vet aldri hvilken vinkling de legger på det. At sitatet blir helt corny er jeg imidlertid helt enig i.

Madam Mim skrev:

Men kanskje vi er der om en stund? Menn har også barn. Unge folk i småbarnsperiode må også få jobber med ansvar. Og godeste JS har alltid prioritert ungene veldig høyt og gått tidlig hjem for å være sammen med dem.

Teofelia skrev:

Nå er vel ikke akkurat Ingrid Schulerud eksempel på noen "hjemmeværende kone" som har ofret karrieren for at mannen skal kunne konsentrere seg om sin. 😉

Klart dette har noe med holdninger å gjøre, mange overvurderer nok behovet for sin egen tilstedeværelse på jobb en smule.

Det at vi får synlige toppledere som tar ansvar hjemme, er kjempeflott. I så måte er Jens Stoltenberg en foregangsfigur og egentlig et dårlige eksempel på dem vi snakker om nå! (jeg har liksom et bilde i hodet mitt av ham som en syklende fyr på vei til barnehagen... )

For å være litt alvorlig.

De som virkelig ønsker å være hjemme med barna og hus, skal selvfølgelig få lov til det. Det viktigste er at disse damene (for det er alltid mødrene som er hjemme) sikrer seg selv dersom de en dag må stå på egne bein.

Selv ser jeg ikke poenget med lang utdannelse som skal brukes til å administrere hushjelper eller barnas tenniskarrierer. For min egen del ville det vært uaktuelt å hoppe av fra en jobb jeg trives med. Tror at min familie er litt som Mim sin, vi bytter på hvem som jobber mye og hvem som tilpasser arbeidsdagen til resten av familien. Heldigvis har vi "karrierer" som gir fleksible og fornuftige arbeidstidsordninger.

Anda skrev:

eg skjønner faktisk at hemmafruen ikke vil uttale seg før det er diskutert med gubben. Det kan være ganske tungt å få privatlivet sitt beskrevet i DN lørdag, man vet aldri hvilken vinkling de legger på det. At sitatet blir helt corny er jeg imidlertid helt enig i.

Ja, jeg ville nok også drøftet dette med mannen min. Men hun ville jo først at journalisten skulle få tillatelse av mannen. På den andre siden så kan det være en behagelig ansvarsfraskrivelse. Hun slipper å si det ubehagelige: "nei, det vil jeg ikke stille opp på".

Anda skrev:

Jeg skjønner faktisk at hemmafruen ikke vil uttale seg før det er diskutert med gubben. Det kan være ganske tungt å få privatlivet sitt beskrevet i DN lørdag, man vet aldri hvilken vinkling de legger på det. At sitatet blir helt corny er jeg imidlertid helt enig i.

Artikkelen gir ikke inntrykk av noen diskusjon, men at journalisten ringte mannen og mannen sa "Nei", det er det jeg reagerte på, ikke at han hadde noe å si. Min mann og jeg har begge gjort den karrieren vi hadde lyst på og det er ikke toppstillinger. Selv er jeg faktisk blitt spurt flere ganger om jeg vil søke lederstillinger med mye arbeid, høy lønn og personalansvar. Før jeg sier nei diskuterer jeg det med mannen min for å høre om han er enig.

Jobb, penger, bosted, familiestil, ferier og mye annet er temaer man bør være to om å diskutere dersom man har partner. Og det er en stor fordel og forlenger samlivet om man er nogenlunde enig. Men hvis mannen min instruerte meg i å si nei til et intervju, tror jeg at intervjuet hadde blitt gjennomført på pur faen.