Egoistisk å hoppe i fallskjerm som gravid?

Jeg hadde egentlig skrevet et langt innlegg på telefonen da de yngste håpefulle skrudde av routeren.

Det jeg skrev var at jeg har inntrykk av at Niobe og Appelsin har rett. Man skal ikke la seg merke av at man er gravid og man skal bare fortsette like ufortrødent, gjerne med økt styrke, med alt man har gjort før.

En god venninne, som ble mor for første gang i fjor, jogget seg gjennom svangerskapets 5 første måneder, til tross for stadige blødninger, fordi HUN ble sprø av å ikke jogge. Hun fødte en bitteliten gutt 6 uker for tidlig. En slektning travet rundt på hardt butikkgolv og jobbet lange daglig-leder-dager til tross for kynnere og smerter. Hun fødte også flere uker for tidlig. Og jeg vet om flere av samme sorten.

Jeg vet ikke hva det er, jeg, men er det slik at ca 35-årige førstegangsmødre er så vant til å bare ta hensyn til seg og sitt at de ikke greier å inkorporere hensyntagen til et barn før det faktisk er der?

Eller er det at de synes alle vennene som har fått barn før dem virker så treige og teite som hele tien driver og tar hensyn til unger at de skal bevise at når DE får barn, så skal det ikke være til hinder? (For helt ærlig, så er noen av de gamle førstegangsforeldrene litt som baksetesjåfører som endelig får lappen og plutselig skal omsette alle ekspertkommentarene sine til virkelighet og fallhøyden blir stor)

Er det slik at de vellykkede godt voksne mødrene er så vant til å bare stable stadig nye krav og elementer oppå sitt eksisterende liv, at de ikke helt forstår at et barn (i magen eller utenfor) innebærer omprioritering, ikke sandwhiching?

Eller er dette, uavhengig av alder, en ny måte flinkisjentene kan konkurrere på: se hvor lite et barn påvirker mitt allerede travle liv! Se hvor vellykket, sprek og flink jeg er!

Mine venninner er ikke ondsinnete egoister, men jeg tror kanskje det ligger et element av fryktfortrenging i "å fortsette som før". Å ikke lytte til kroppen/instinktene eller la smerte og/eller bekymring styre er modig hvis man ikke har andre å ta hensyn til og en god egenskap når man skal lede et stort prosjekt, gå over Grønland eller lignende. Men det er IKKE en god egenskap når du skal beskytte et lite barn.

De to jeg forteller om har begge strevd for å bli gravide. For min del er det da ulogisk å ikke være ekstra forsiktig når man endelig har fått det til og har et levedyktig foster i magen. Men for disse to var det å fortsette i fullt tempo en måte å normalisere det som hadde vært unormalt på. Selv om det var både teit og ulogisk. De er også damer som ikke krever særlig mye på egne vegne og som påstår det går bra med dem, om det så sto om livet.

Nei, det er bare å drodle videre. Jeg har ikke noe entydig svar.

Jeg kjenner også til slike tilfeller, Mim. Ene hadde begynnende svangerskapsforgiftning, men nektet å la seg sykemelde, selv om legen insisterte. Endte med barn født 10 uker før tiden.

Da jeg selv var innlagt på sykehus med høyt blodrykk (som gravid) delte jeg rom med en dame med enda høyere trykk, som kun var i uke 28. Hun nektet å ligge i sengen og ta det med ro fordi "hun følte seg helt fin". Barnet ble forløst like etter. Det kunne selvsagt skjedd uansett, men det kan jo være smart å følge legenes råd om å ta det med ro også...

Jeg troor ikke det er et økende problem i Norge at gravide nekter å la seg sykemelde.

Gravide er mye sykemeldte, det sier meg at ikke alle presser seg og overser alle kroppens signaler. Tvert imot tror jeg det er et større problem med høy sykemeldingsprosent enn det motsatte. Jeg tror en del blilr sykemeldte fordi de overfokuserer på plager og har inngrodd holdning om at det er viktig å "ta det med ro". Det er vel gjerne de samme som i utgangspunktet tar det med ro.

Madam Mim skrev:

En god venninne, som ble mor for første gang i fjor, jogget seg gjennom svangerskapets 5 første måneder, til tross for stadige blødninger, fordi HUN ble sprø av å ikke jogge. Hun fødte en bitteliten gutt 6 uker for tidlig. En slektning travet rundt på hardt butikkgolv og jobbet lange daglig-leder-dager til tross for kynnere og smerter. Hun fødte også flere uker for tidlig. Og jeg vet om flere av samme sorten.

Huff... jeg får litt flashbacks her kjenner jeg. Jeg hadde blødninger fra uke 8 til uke 22 i svangerskapet. Jeg var LIVREDD for å miste ettersom vi hadde 2 mislykkede prøverørsforsøk bak oss før vi lyktes med 3.forsøk. Legen ga meg absolutt treningsforbud og selv det å anstrenge meg på noen som helst måte hvor jeg fikk litt høy puls skulle jeg unngå og ble sett på som risiko. Det var selvsagt ikke spesiellt kult å ta det sååå til de grader med ro, men jeg hadde intet problem med å lytte til legens anmodninger og utfallet av alternativet var fryktinngytende.
Jeg forstår meg virkelig ikke på de kvinner som skal ufarliggjøre slikt. At man jogger når man har blødninger under svangerskapet er for meg komplett idioti. Sorry, men det mener jeg faktisk.

ullmor skrev:

Gravide er mye sykemeldte, det sier meg at ikke alle presser seg og overser alle kroppens signaler. Tvert imot tror jeg det er et større problem med høy sykemeldingsprosent enn det motsatte. Jeg tror en del blilr sykemeldte fordi de overfokuserer på plager og har inngrodd holdning om at det er viktig å "ta det med ro". Det er vel gjerne de samme som i utgangspunktet tar det med ro.

Jeg kjenner at jeg blir litt sånn blærk av sånne utsagn. Det er så stemplende. Jeg tenker som Mim at det er noen nyanser mellom fallskjermhopping og godisspisende sofasliting altså. Jeg kjenner mange som har vært forholdsvis friske og fine i svangerskapet, de har da også gått på jobb til siste dag. Jeg kjenner også mange som har vært dårlige, og som har vært sykemeldt helt eller delvis i svangerskapet.

Er det et sted man skal begynne å spinke og stemple og arrestere og spare penger ifht. sykemelding, så er det etter min mening ikke i hovedsak sykemeldinger som forekommer i svangerskap. Det er snakk om ni måneder av et menneskeliv. Da bør man klare å ofre seg ved å velge en gylden middelvei - framfor å bevisst skulle vise seg selv og verden at en graviditet ikke forandrer på noe som helst.

Jeg tror absolutt Mim er inne på noe. Men jeg tror ikke utelukkende det gjelder eldre førstegangsfødende.

For en gruppe kvinner, kan virke som at det å bremse ned i svangerskapet blir sett på som en svakhet, snarere enn et tegn på omsorg for seg selv og barnet sitt. Da tenker jeg ikke bare på sykemeldinger men på måten man lever sitt liv på. Særlig som førstegansfødende går man i løpet av svangerskapet gjennom en mental og kroppslig modningsprosses der, i de fleste tilfeller, ansvarsfølelse og behov for å beskytte den lille vokser i takt, eller utakt, med magen. For enkelte kan det virke som om denne modningsprossessen ikke får lov å utspille seg fordi man da blir nødt til å jekke ned på andre krav man har til seg selv. Jeg tror at dette kan føre til at man blir så fremmedgjort for det som skjer i kroppen at det å få barn blir et større sjokk enn det hadde trengt å bli og at kvinnene i mindre grad føler at de mestrer det å ha ansvar for et barn noe som i sin tur bidra til utvikling av fødselsdepresjoner.

rine skrev:

Jeg troor ikke det er et økende problem i Norge at gravide nekter å la seg sykemelde.

Det har jeg heller mikke sagt. Jeg nevnte disse som eksempel fordi de følger trenden om å jobbe og leve normalt, så lenge de føler seg helt ok - selv om helsepersonell sier noe annet. Fordi de er vant til å være sunne og friske og ha det bra. Bare synd det gikk ut over barna isteden.

Irma skrev:

Er det et sted man skal begynne å spinke og stemple og arrestere og spare penger ifht. sykemelding, så er det etter min mening ikke i hovedsak sykemeldinger som forekommer i svangerskap. Det er snakk om ni måneder av et menneskeliv. Da bør man klare å ofre seg ved å velge en gylden middelvei - framfor å bevisst skulle vise seg selv og verden at en graviditet ikke forandrer på noe som helst.

Litt uenig med deg i dette. Jeg synes det er mye bedre å tilrettelegge for at gravide kan jobbe enn å dele ut sykemeldinger. Det har vært prosjekter som handler om tilrettelegging av arbeidsplasser som har fått ned sykemeldinger blant gravide betydelig. Jeg stemmer for det!

ullmor skrev:

Litt uenig med deg i dette. Jeg synes det er mye bedre å tilrettelegge for at gravide kan jobbe enn å dele ut sykemeldinger. Det har vært prosjekter som handler om tilrettelegging av arbeidsplasser som har fått ned sykemeldinger blant gravide betydelig. Jeg stemmer for det!

Jeg har ikke sagt at man ikke skal prøve å tilrettelegge for gravide arbeidstagere altså, bare for å understreke det. Det bør man absolutt. Mitt poeng er at jeg ikke synes høye sykemeldingstall blant gravide er den største bekymringen akkurat, når man ser på sykemeldingstallene helhetlig. Jeg synes det er et sunnhetstegn og et kvalitetsstempel på velferdsstaten og dens ringvirkninger at gravide kvinner ikke behøver å ha skyhøy terskel for å oppsøke lege og evt. bli sykemeldt.

petrajh skrev:

Hvis faren syns det er greit, må vel dama få gjøre som hun vil! Barn skal ikke være en begrensning, men en berikelse, og vi har alle ulike behov. En mor som begrenser seg for barnet sitt, ender opp med å gi barnet dårlig samvittighet. Det er egoistisk, det!

Nemlig.....ok da er det greit at jeg begynner å røyke igjenn nå sant? Har veeeldig lyst på en sigg og spekemat er jo så godt- desuten blir man jo så rolig og harmonisk av et par glass vin.

Tull, som mor og gravid begrenser man seg hele tiden det koster tid og penger og man må organisere og vurdere risiko på en ny måte- men det fins grader, å ikke hoppe i fallskjerm om det er det man driver med ville jeg se på som synd, men jeg ville kanskje venta etter 4de mnd siden barnet vil kunne skades ved feil nedslag. Men om kari veit hva hun driver med er det greit for meg...

.. og jeg er fremdeles uenig med Irma (fra andre setning). En kvinne som blir sykemeldt tidlig i svangerskapet og som tar ut full permisjon kan ha vanskelig med å komme tilbake til jobb. Det gjelder kanskje spesielt dem som har en jobb de ikke trives i, dem som ikke har en jobb å komme tilbake til og dem som har et problematisk forhold til jobb av en eller annen grunn. Uansett perspektiv tror jeg ikke vi som samfunn skal akseptere høyt sykefravær blant gravide. Jeg tror det kan bli en politisk sovepute nettopp fordi det er tidsbegrenset fravær. Det ville gjøre godt for mange som står i fare for å bli sykemeldt å kunne jobbe lenger hvis tilrettelegging er alt som skal til. Hvis de reelle sm-tallene for gravide kom fram tror jeg gravide ikke ville utgjøre en like stor "trussel" for arbeidsgivere som vurderer å ansette unge konta en som aldersmessig sannsynligvis er ferdig med barn.

I mine øyne er det et problem at sykefraværet blant kvinner utgjør en tredjedel av det totale sykefraværet for aldersgruppen. Jeg synes ikke det skal aksepteres uten å prøve å gjøre noe med det. Etter hva jeg husker fra prosjektet om sykemeldinger i svangerskapet var det temmelig enkle tiltak som kunne gjøre stor forskjell.

rine skrev:

Jeg troor ikke det er et økende problem i Norge at gravide nekter å la seg sykemelde.

Jeg tror du har rett. For all del, det er noen som tar for hardt i, men om dette er majoriteten er jeg mer usikker på. (Jeg er i alle fall helt overbevist om at det ikke er majoriteten - og heller ikke vil bli det - som hopper i fallskjerm når de er gravide.)