Ordførersaken 3 (gaflet fra tråd 2)

Filifjonka skrev:

Tror ikke heller han har noen "nye bevis". Jøss for tåkeprat og tull. Han burde komme seg i fengsel og skamme seg.

pøbelsara skrev:

Jeg tror heller ikke på det. Dagbladet skrev ganske kritisk om det siste utspillet hans i går. . J

Kanina skrev:

Jeg tror egentlig ikke han har noen nye bevis i saken, jeg tror bare han ønsker å så såppass med tvil om skyldspørsmålet at ser for seg en slags tilhengerskare som vil ta ham i mot emd åpne armer etterpå.

Input skrev:

Link?

Har han ikke varslet nye bevis hele tiden? Mener å huske han sa dette før ankesaken også, uten at det kom opp noe nytt der, i hvert fall ikke i hans favør.

Ny rettspraksis?
av Berit Bertling (Notater) 31. mai 2013 kl. 21:09

Om en trettenåring kan holdes ansvarlig for overgrepet av henne selv, hvike sjanser har da vi andre? Øygaard-saken handler om noe mer enn overgrep mot mindreårige. Øygaard-saken hander om overgrep mot kvinner, og om hvordan menn med makt bruker sin posisjon til å begå nok et overgrep. Det er dårlig nytt, for kvinner, jenter, døtre og mødre. Makt, og betydningen av makt, ble aldri tydeligere enn i denne saken.

Hun var tretten år gammel da han sendte henne en sms hvor han skrev at de ikke skulle ha sex. I følge henne selv var hun fremdeles tretten år gammel da han første gang forgrep seg på henne. Da hun så vidt var fylt fjorten, bedrev han griseprat med henne på Skype.

Han sendte henne en tekstmelding hvor han erklærte at han var blitt «mer enn glad i henne», og at dette var «flott, fordi jeg er mann, men skummelt fordi du bare er 14.» Han overgrep seg på henne, ikke én gang, men gjentatte ganger. Dette er han dømt for i to rettsinstanser. Nå prosederer han saken videre i media; hun er en løgner; andre, som ennå ikke har stått fram, vet ting om henne som kan renvaske ham.

Vi har sett en rettsak hvor fornærmedes moral gang på gang er trukket i tvil: Det var hun som oppmuntret til grisepraten, han er bare et uskyldig offer for en durkdreven trettenåring, senere fjortenåring, en snill onkel som er uskyldig anklaget. Han er naiv, påstås det, han visste ikke bedre enn å la seg rive med.

Virkelig? En erfaren politiker, en av mennene bak makten, en mann med et kontaktnett selv Statsministeren misunte ham – og samtidig en naiv stakkar og et offer for en slem ungjente med slett karakter og dårlig moral, om vi skal tro ham selv.

Det skal vi ikke.

Vi skal se mannen for den han er, og for den han var, og vi skal huske at naivitet ikke er en utpreget kvalitet hos menn og kvinner som gjør karriere på høyt politisk plan. Vi skal huske at hun var tretten år gammel da han første gang nevnte sex og vi skal huske at han ba henne kle av seg foran kamera da hun var fjorten. Men mer enn dette skal vi huske at i denne saken er det bare ett offer, og det er jenta.

For, mye har vært gjort og sagt i et forsøk på å gi et annet inntrykk. Dels har rettsaken handlet om å sverte offeret og trekke hennes moral og hennes karakter i tvil: sjelden har det vært servert så mange rykter i en rettsal som i den første rettsaken. Det ble påstått at jenta gikk til sak for å få erstatningssummen, fordi hun ville ha penger til å kjøpe hest. Det ble implisert at «en annen» må ha stått bak overgrepene, kanskje en i jentas nærmeste familie?

Det ble skapt et inntrykk, eller forsøkt skapt et inntrykk, i begge rettsaker, av en forførerisk Salome; en skitten pike som lokket og lurte en stakkars, naiv og snill mann til å begå handlinger som ligger utenfor hans virkelige karakter. For åpen rett.

Det er dårlig nytt for alle overgrepsofre, alle voldtatte kvinner. En barriere er brutt: anklager du en mann for overgrep, skal du tåle å trekkes gjennom gjørma. Du skal fremstilles som et ludder, en fristerinne, en som egentlig selv bærer all skyld for at det gikk som det gikk.

Du skal tåle det fordi dette er hans eneste forsvar: Du fristet ham!

Og ikke bare det; rettsaken er i seg selv en belastning, for ham, skal vi tro advokaten hans. Presset fra media er knapt til å tåle og må sees som en formildende omstendighet. Dette selv om det var han som straks han ble tiltalt kalte inn pressen, og som insisterte på å føre såkalte «kjendisvitner».

Jenta har ikke noe mektig nettverk å hente ressurser fra; for henne gjenstår kun én mulighet: å lavmælt fastholde sin historie – en historie som stemmer med de fysiske bevis man har i saken. Hun har ingen Krogvolder eller Elisabeth Hartmanner å vise til, ingen mektige venner i gutteklubben grei. Det er ikke hun som skaper mediepresset i denne saken, men ham. Og han gjør det tilsynelatende bevisst; med vitende og vilje. Skal vi da godta at han erklærer seg som et offer for et mediepress han selv har skapt?

Nei, det skal vi ikke.

Vi skal se at det er han som opprettholder trykket i media, nå ved å bruke media til å føre saken videre. Vi skal se at han bedriver skittent spill når han kommer med ulne påstander om at «noen» vet hvordan hun egentlig er. Vi skal kjenne igjen maktens ansikt når vi ser det; at dette er en mektig mann, en slu mann, en mann som handler bevisst og som ikke skyr noen midler.

Vi skal huske at hun var tretten år, et barn slik vi ser barn.

Og vi skal spørre oss selv: Er det denne veien vi vil gå, som samfunn? Er det en slik rettspraksis vi vil ha?
Er det greit at et tretten år gammelt offer for overgrep henges ut som et kalkulerende kvinnfolk, for åpen rett?

Hun var tretten. Han var et maktmenneske som trodde han kunne ta hva han ville.

Ferdig snakka.