Ved et eventuelt samlivsbrudd - hvor skulle ungene bodd?

Siden alle barn og unge jeg kjenner til som har en 50/50 ordning er tydelig negative til noe de synes er en stressende hverdag på evig flyttefot, kan jeg ikke se at vi hadde landet på en slik ordning. Sett fra et voksen perspektiv er det kanskje det beste alternativet, men det bør ikke være det som veier tyngst.

Jeg er forøvrig struts i så måte. Både mannen og jeg tenker at skilsmisse er et stort traume for barn og vi tenker at det ville vært et traume for oss som voksne også å oppleve at familien oppløses. Vi har nå vært sammen i nesten 20 år og har det veldig bra sammen - så samlivsbrudd med de følgene det ville hatt er ikke noe som er langt framme i bevisstheten. Har ikke svart - aner ikke hvem som skulle hatt den daglige omsorgen. jeg hadde dødd om det ikke hadde vært meg. Ser for meg at han ville følt det på samme måte.

En ting er sikkert: alle mine tanker, fordommer, gode ideer, smarte løsninger har blitt sendt rundt i en miksmaster. Opptil flere ganger.

Jeg har et helt annet syn på samlivsbrudd nå enn jeg hadde for et år siden. Jeg har hatt mange av de løsninger som er nevnt her i hodet, både før og etter mitt brudd. Noen har jeg slått fra meg av meg selv, andre har jeg slått fra meg med hjelp av andre (både "proffe" og andre med erfaringer).

Barna taper alltid på det, men det er ikke sikkert de taper mer enn de hadde gjort hvis foreldrene hadde fortsatt i et dårlig samliv.

Isbjørn skrev:

Men, jeg tror ikke det er noe særlig for barna å flytte på seg, da får heller foreldrene flytte inn og ut. Og om det er slitsomt, så kan man jo tenke seg hvordan det er for barna.

Lykken skrev:

Jeg tror absolutt ikke det det trenger å føles som å bo i kofferter og at det ingen steder som er ordentlig hjemme. Hvorfor i alle dager skulle de ikke føle seg hjemme begge steder? Vi er jo gift og bor sammen, men ungene føler seg vel veldig hjemme hos besteforeldre og tanter og onkler som de er mye hos, og bor man så nærme hverandre og har et greit samarbeid så alt sklir smidig og glidende, tror jeg ikke det føles sånn. De går på samme skole, de beveger seg i samme nabolag, samme venner og kan muligens også fly litt til og fra som det passer seg. Vi har en kamerat av vår eldste som har det sånn, og det ser ut til å være ukomplisert for barna tre år etterpå. De har det også sånn at de ikke nødvendigvis er kun hos mor eller far den uka de er hos den ene utifra avtalen, men tar det sånn som det passer og er smidige begge to.

Det høres fint ut om de kan være nærmest hos hvem de vil og har samme miljø hele tiden, det må jo være det optimale? Men, de fleste har det nok ikke slik, men har en uke her og en uke der.

Man kan føle seg hjemme både her og der, men jeg tenker på det man føler som hjemmet sitt. Hvor man har hjertet sitt og føler er sitt. Man må f.eks bo ei stund i et hus/leilighet før man føler seg hjemme. Om jeg skulle bodd en uke i leilighet og en uke i hus i mange å fremover, ville jeg ikke følt at noen av plassene var mitt hjem. Et barn føler kanskje at hjemmet er der det bodde før bruddet, og at det besøker den andre forelderen? Jeg vet ikke, altså, jeg bare tenker høyt.

Jeg har også hørt at barn som har blitt store fortelle om 50/50-deling som en rotløs tilværelse.

Lykken skrev:

....De har det også sånn at de ikke nødvendigvis er kun hos mor eller far den uka de er hos den ene utifra avtalen, men tar det sånn som det passer og er smidige begge to.

Håper en dag å kunne komme dit, for det må være flott når det fungerer.

Ja, nå prater jo jeg nødvendigvis om brudd som er eller blir ganske ukompliserte, det fungerer selvsagt ikke der konfliktnivået er høyt og foreldre ikke klarer å samarbeide godt. Samme med der en av foreldrene velger å flytte til annen kommune, by eller for den sak skyld innenfor samme men for langt unna til at ungene kan gå.

Lykken skrev:

Ja, nå prater jo jeg nødvendigvis om brudd som er eller blir ganske ukompliserte, det fungerer selvsagt ikke der konfliktnivået er høyt og foreldre ikke klarer å samarbeide godt. Samme med der en av foreldrene velger å flytte til annen kommune, by eller for den sak skyld innenfor samme men for langt unna til at ungene kan gå.

Jeg tror det handler om mer enn å flytte langt og foreldrenes konflinkt. Å bo samme sted, med samme person/personer, gjør oss mindre rotløse/mer rotfestede. Vi får mer overskudd til andre ting av det.

Floksa skrev:

Jeg er også skilsmissebarn. Hva har det med saken å gjøre?

Jeg skrev ikke "å gå inn for krig", men at jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg vil bli et monster med et evt brudd.
Et brudd vil i så fall komme som følge av utroskap.

Så hvis mannen din vil ut av forholdet så må han være utro?

Lykken skrev:

Ja, nå prater jo jeg nødvendigvis om brudd som er eller blir ganske ukompliserte, det fungerer selvsagt ikke der konfliktnivået er høyt og foreldre ikke klarer å samarbeide godt. Samme med der en av foreldrene velger å flytte til annen kommune, by eller for den sak skyld innenfor samme men for langt unna til at ungene kan gå.

Det skjønner jeg Lykken. Jeg har alltid sagt, og faktisk trodd, at ved et evt brudd så skulle vi gå fra hverandre mens vi fortsatt var venner og kunne snakke sammen. Skulle iallefall være så pass "voksne". Ikke skilles som bitre fiender.

Og familievernkontoret anbefaler stort sett delt omsorg kun når det er "gåavstand", og ting ellers er ganske A4 og ukomplisert. Men hva de anbefaler er ikke alltid det samme som begge foreldrene ønsker å få gjennom.

Jeg synes det høres naturlig ut å ønske å ha ungene mest mulig hos seg selv. Ved samlivsbrudd snus hele verden opp/ned og ungene blir kanskje holdepunktet som det er verd å kjempe for? Konflikter som har vært blir forsterket og kommunikasjonsevnene blir vel ikke bedre av å være i konflikt?

Som Svanen sier er det enkelt å ha formeninger om samlivsbrudd før man selv står i det. Plutselig står man der selv i en haug følelser man ikke visste man hadde og forsøker å skille fornuft fra taktikk og følelser, framtid og fortid.

Ved rolige brudd er det sikkert lettere å se sine omsorgsevner opp mot x-ens og finne mest riktig løsning.

Måtte stemme det siste alternativet. Vi hadde nok på ett eller annet vis delt på omsorgen, men jeg vil anta at det hadde blitt litt sånn uten faste perioder pga mannens jobb.

Ca 50/50
Jeg jobber en del ettermiddager(16-18 til 00.30) ,og hver 3helg. Formidag så 2 fri og tredje ettermiddagså hadde sikkert ikke blidd en uke her og en uke der.
Men hadde jeg blidd alene med ungene hadde jeg kanskje sluttet, gått ned i stilling eller prøvd å funnet en annen løsning på jobb situasjonen

Jeg tror heller ikke at det er bra for ungene å måtte flytte frem og tilbake hver uke. Jeg og søstrene mine skulle være annen hver helg hos pappa da de gikk fra hverandre da jeg var ni år. Slik ble det ikke for mitt vedkommende. Jeg syntes ingen ting om å måtte flytte på meg i det hele tatt. Jeg var glad i pappa og han var en god omsorgsperson. Men jeg syntes selv at jeg fikk enda bedre omsorg fra mamma, og vi hadde et helt annet bånd til mamma, så jeg ble hos henne hele tiden. Pappa fikk ta meg med på kafe og til byen og sånn da. Men jeg syntes feriene var grusomme. 2 uker på Cypros, langt borte fra mamma:(.

Men jeg skjønner jo at barn ned i førskolealder ikke kan velge bosted selv.

Jeg bor allerede alene med barna. Her blir det i utgangspunktet samvær annenhver helg fra fredag til søndag.
For meg var det ganske klart at jeg skulle ha omsorgen, all den tid jeg er den som har vært mest tilstede i livene deres.
Hadde det vært andte fortsetninger så hadde det ikke vært like selvfølgelig.

Floksa skrev:

Umulig å svare på.
Et brudd ville uansett blitt så stygt som det er mulig å tenke seg og jeg vet at jeg blir svært, svært sint og henvgjerrig. Så at jeg skulle GITT 50% til mannen
Så det ville blitt avgjort i en rettsak.
Ser jo at det ikke tar seg så godt ut "på trykk", men jeg er ganske sikker på at det vil bli full krig om det ble et brudd.

Floksa skrev:

Jeg er også skilsmissebarn. Hva har det med saken å gjøre?

Jeg skrev ikke "å gå inn for krig", men at jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg vil bli et monster med et evt brudd.
Et brudd vil i så fall komme som følge av utroskap.

Uthevingen min ser ut som krig for meg.

Hos meg- med størst sannsynlighet. Faren har en jobb hvor han er veldig mye borte, og pr. i dag er det slik at han har problemer med å få hentet i bhg. én dag i uka, selv om han har oversikt for flere mnd. fremover på hvordan jeg jobber.

Jeg hadde ønsket meg 50/50, men det er er helt urealistisk tror jeg. Da måtte det ha skjedd noe drastisk.

Jeg er selv skilsmissebarn og har veldig dårlig erfaring med 50/50. Så det ville ikke jeg utsatt mine barn for. Dette selv om det forhåpentligvis ikke ville vært sammenlignbart siden mine foreldre på ingen måt evnet å samarbeide etter bruddet.

Barna ville sannsynligvis bodd hos meg med samvær for far annenhver helg og en ukedag eller 9 dager hos meg 5 dager hos far. Jeg tror faktisk ikke at mannen min ville motsatt seg dette, men jeg håper egentlig at dette er helt irrelevante tanker for min del.

Jeg aner virkelig ikke, for jeg tror det ville kommet veldig an på bruddet. Jeg håper jo vi hadde klart å sette barnas behov for stabilitet og foreldrekontakt foran egne behov, men jeg vet jo ikke hvordan vi ville oppført oss i en situasjon som jeg antar hadde vært særdeles slitsom for alle parter. Og jeg vet heller ikke hva som hadde vært den ideelle situasjonen for barna.

Sannsynligvis hadde det beste for barna vært at de fikk mest mulig tid med begge foreldrene, men at de hadde sluppet å ha to hjem. Hvordan man kan klare å få til en slik løsning i et (potensielt ganske sårt) brudd aner jeg ikke.

Jeg krysset på to jeg. En om at de allerede bor hos meg. Dernest at om stefaren prøver å stikke av så sender jeg dem dit annenhver uke enten han vil eller ikke.

Jeg blir 😱 av Floksas holdning.

En ting er at man kan ende opp med en situasjon og følelser man ikke hadde forutsett - men å se for seg på forhånd at man hadde valgt å takle det på en så fullstendig elendig (sett fra barnas ståsted) måte? Jøss.

Det kan være veldig mange andre grunner til et brudd enn utroskap. Og har du ikke engang tenkt over muligheten at det skulle være deg selv som valgte å gå? Ville du gått for krigslinja da også?

Skilsmisse er nødvendigvis et traume for barn, uansett hva man ønsker å tenke. Å skulle gjøre det traumet radikalt værre med en uforsonlig, krigersk holdning mot partneren er temmelig egosentrert.

At sinne og sårede følelser oppstår ved evt. utroskap er vel nærmest uunngåelig? Men jeg har vært nær flere tilfeller av slike brudd og er temmelig imponert over i hvor stor grad den sviktede voksne har klart å skjerme barna for egen sorg og eget sinne mens dette har pågått. Det er mulig altså.

Den voksne kan klare å forholde seg temmelig ryddig for å ta vare på egne barn mens det stormer som verst, også kommer den en tid når stormen har lagt seg hvor man kan prioritere å rydde i eget hode og i egne følelser med eller uten hjelp utenfra.