Tankevekkende om barnevern og det biologiske prinsipp

Jeg syntes det var ganske trist å lese om den lille femåringen som hadde det så tøft i et nytt hjem etter omsorgsovertakelsen. Det må ha vært utrolig traumatisk å bli hentet så brått i barnehagen.

Kanskje nødvendig. Antageligvis det. Men allikevel hjerteskjærende.

Oyoy skrev:

Det er ofte en god grunn til at søsken blir splittet.
I familier med flere barn og omsorgssvikt fungerer ofte de eldste barna som mor/far både for yngre søsken og for foreldrene. Dette er en rolle et barn absolutt ikke skal måtte ta. Og det er en rolle et barn har veldig vanskelig for å legge fra seg selv om det flytter i fosterhjem sammen med sine søsken.
Barn MÅ få være barn, ikke små voksne. For at de skal få lov til det er det ofte nødvendig å plassere søsken i hver sin fosterfamilie.

Men dersom man skal veie ting opp mot hverandre...
Kan det hende at det å ta en omsorgsrolle for søsken i en setting der det faktisk er fosterforeldre som yter omsorg er det minste av to onder når man ser på alternativet som er splitting av søsken?

Hvordan vet man at det å bli skilt fra sine søsken er bedre enn å ha den selvpålagte rollen? Er det helt utenkelig at denne omsorgsrollen ville ha fadet ut etterhvert som søsknene slo seg til ro i et nytt hjem med god omsorg?

kie skrev:

Jeg syntes det var ganske trist å lese om den lille femåringen som hadde det så tøft i et nytt hjem etter omsorgsovertakelsen. Det må ha vært utrolig traumatisk å bli hentet så brått i barnehagen.

Kanskje nødvendig. Antageligvis det. Men allikevel hjerteskjærende.

Så klart det er hjerteskjærende. Men det var en grunn til at ungen ble hentet i bh og flyttet så brått, garantert. Beskrivelsen av hvordan denne femåringen hadde det i hjemmet hos foreldrene ville nok vært mye verre å lese enn beskrivelsen av hvordan han reagerte på å bli flyttet til et nytt hjem.
Det er alltid en grunn til at ting blir gjort som de blir, og den får vi aldri vite pga taushetsplikten bv har.

Søsken plasseres jo helst sammen, men det er ikke alltid praktisk mulig. Mine opplysninger går iallefall ut på at man ALLTID forsøker å la være å splitte søsken.

Jeg håper i alle fall at ingen søsken blir splittet kun fordi en saksbehandler har sett seg blind på en ulempe ved at de får komme i samme hjem. Jeg har i grunnen vanskelig for å tro det.

kie skrev:

Jeg håper i alle fall at ingen søsken blir splittet kun fordi en saksbehandler har sett seg blind på en ulempe ved at de får komme i samme hjem. Jeg har i grunnen vanskelig for å tro det.

Jeg kan ikke tro det. Det strider mot allle prinsipper.

kie skrev:

Men dersom man skal veie ting opp mot hverandre...
Kan det hende at det å ta en omsorgsrolle for søsken i en setting der det faktisk er fosterforeldre som yter omsorg er det minste av to onder når man ser på alternativet som er splitting av søsken?

Hvordan vet man at det å bli skilt fra sine søsken er bedre enn å ha den selvpålagte rollen? Er det helt utenkelig at denne omsorgsrollen ville ha fadet ut etterhvert som søsknene slo seg til ro i et nytt hjem med god omsorg?

Dette er jo erfaringer bv har. Barn i fosterhjem blir fulgt opp og testet hele veien. Det har vist seg at i de fleste tilfeller må søsken splittes for å legge av seg denne rollen, desverre. Ja, det er som regel snakk om eldre barn, ikke de aller minste.
Det er ingen lett jobb å fungere som fosterforeldre, med all bagasjen disse barna har. Det er nok ting som er mye viktigere å bruke tid og energi på hos disse barna enn å plukke av dem foreldrerollen, vet at de splittes er jo ikke dene noe tema lenger.
Men, dette gjelder så klart ikke alle søsken. Noen søsken blir plassert i samme fosterhjem, særlig hvis de er små.

Å finne fosterhjem til en søskenflokk på fire er desverre ikke lett. Jeg hadde aldri greid å ha fire fosterbarn samtidig, det hadde bare ikke fungert.
Så da har man valget da, plassere dem i hvert sitt fosterhjem, eller plassere alle på samme barnevernsinstitusjon..

Dette er vanskelige saker. Og i de fleste saker gjør faktisk barnevernet alt de kan for at ting skal bli til det beste for barna når det er snakk om omsorgsovertagelse. Men det er ikke alltid det lar seg ordne akkurat sånn som bv helst vil, men alikevel til noe som er mye bedre enn foreldrehjemmet, og det er jo det som er viktig.

Klart omsorgsovertagelse er tøfft for barna, men kanskje en heller bør fokusere på hvor tøfft det ville ha vært for barna ellers. I dette eksempelet fikk jo barnet det bra og ble en flott voksen om en tror fostermors ord.

Hva en også må huske er at de aller fleste barn er ekstremt lojale overfor foreldrene sine - uansett hvor jævlig oppvekst de må ha hatt...
Så ja, det er tøft for et barn å bli tatt fra foreldrene.

Å hvor jeg skulle ønske det fantes en god fosterfamilie til enhver søskenflokk som måtte trenge det.

Sånn jeg kjenner barnevernet skal det ekstremt mye til før de setter inn strakstiltak som dette i bloggen. Jeg vet selv en sak som har gått i systemet i mange år og nå ser det endelig ut til å skje noe. Heldigvis. Det går mot omsorgsovertakelse og anmeldelse av den ene foreldren.

En akutt plassering som dette er traumatisk både for barn og voksne, men i de tilfellene hvor det skjer er det av en eller annen grunn reell fare for barna. Enten for at foreldrene skal ta med seg barna og stikke av eller at de lever under sånne forhold at akutt omsorgsovertakelse er det beste.

Blånn skrev:

Sånn jeg kjenner barnevernet skal det ekstremt mye til før de setter inn strakstiltak som dette i bloggen. Jeg vet selv en sak som har gått i systemet i mange år og nå ser det endelig ut til å skje noe. Heldigvis. Det går mot omsorgsovertakelse og anmeldelse av den ene foreldren.

En akutt plassering som dette er traumatisk både for barn og voksne, men i de tilfellene hvor det skjer er det av en eller annen grunn reell fare for barna. Enten for at foreldrene skal ta med seg barna og stikke av eller at de lever under sånne forhold at akutt omsorgsovertakelse er det beste.

Ja.
Spørsmålet er jo da om vi vil det annerledes. Hvor lavt vil vi at terskelen for omsorgsovertakelse egentlig skal gå?