————————-
Da min generasjon var tenåringer, rundt årtusenskiftet, ble vi for det meste fortalt om alt vi kunne glede oss til. Kjøpekraften hadde økt i årevis, og mange gode år lå foran oss. Den rådende fortellingen om verden, som vi både lærte i skolen og i populærkulturen, var i sitt vesen optimistisk, og ga oss en nesten ukledelig selvtillit.
Men vi var også forskånet fra politikere som i stadig økende grad forholdt seg til unge som en fremtidig innsatsfaktor for å løse problemer politikerne selv hadde skapt og definert.
For i hvilke politiske budskap er egentlig fremtiden til stede i dag? I liten grad beskrives fremtiden, og i den grad det skjer, er det foruroligende ofte som en negasjon av nåtiden: Alt blir verre.
Jeg er selv ganske pessimistisk av natur, for all del: Det er jo mye som ser mørkt ut. Demokratiene knaker og fascismen stikker hodet fram, forferdelige kriger i våre nærområder gjør oss helt numne for ekstrem menneskelig lidelse, og vi er på ingen måte i nærheten av å kunne stagge de menneskeskapte klimaendringene. Men dersom en ikke har en grunnleggende tro på politikkens mulighet til å løse de vanskeligste problemene, er det jo bare å pakke sammen. Og særlig i krisetider er det viktig å ha positive, troverdige visjoner for hva vi kan se fram til.
Slik har det jo alltid vært. Partier som har som mål å styre, trenger å kunne beskrive en fremtid som ikke er utopisk, men oppnåelig, og som gir retning til det som ellers bare ville fremstått som en endeløs strøm av enkeltsaker. Slik oppstår også en vekselvirkning mellom parti og velgere. På den ene siden forplikter dette partiet: Vi har sagt at vi skal dit, derfor gjør vi nå dette. Men det gjør det også mulig for partiet å være med og definere hvordan egne velgere skal forstå egne grep.
Kåre Willochs (H) mange dereguleringer under høyrebølgen på åttitallet ville for eksempel vært vanskelig å få til, uten at reformene ble forstått som nødvendige grep for å skape den ønskede fremtiden: «Et samfunn der menneskene har både materiell velstand, glede ved innsats, trofasthet, omsorg og respekt for hverandre, og glede ved åndelig og kulturell utfoldelse: Et samfunn der hvert enkelt menneske føler både egen uavhengighet og et livsviktig fellesskap med andre», som Willoch formulerte det i sin nyttårstale i 1985.
I Willochs visjon for Norge lå både en anerkjennelse av (den sosialdemokratiske) historien, en subtil kritikk av det han oppfattet som sosialdemokratiets mangler, og en positiv fremtidsvisjon som beleilig nok forutsatte gjennomføring av Willochs egen politikk.
Å peke fremover mot noe. Så lett, og så vanskelig. Rundt årtusenskiftet var globaliseringsbevegelsen og venstresiden forent om slagordet «En annen verden er mulig». I begrepet lå både en kritikk av den rådende markedsliberalismen og en politisk analyse av den. Mer utfordrende var det å få formulert et konkret, helhetlig alternativ – og det er jo ikke så rart, med tanke på at mye av styrken og appellen i bevegelsen nettopp lå i at den forente så vidt ulike grupper. Noen av dem var historiske motparter i mange land, som når miljøbevegelse, fagforeningsfolk og bønder gikk sammen om å protestere mot frihandelsavtaler og mot reformkravene som på ble presset på utviklingsland.
Men der lå også noe av styrken i å si rett ut at en annen verden er mulig. For venstresidens del var denne tankegangen både avgjørende for å skape en ny, partioverskridende identitet etter den kalde krigens slutt, og den ble også et redskap for konkretisering av politikk: Det er for eksempel vanskelig å se for seg SVs tilslutning til det rød-grønne regjeringssamarbeidet i 2005 uten at partiets venstrefløy kunne forstå forpliktelsen regjeringsdeltakelsen innebar, som noe større og noe mer enn et rent parlamentarisk samarbeid.
Politikk i Norge anno 2024 er reaktiv. De politiske debattene preges i stadig større grad av partienes reaksjoner på forhold utenfra, i ettertid. Ofte får regjeringen kritikk for å være «bakpå», for å være for seint ute i saker. Jeg tror det vel så mye skyldes et helt generelt trekk ved moderne norsk politikk: Det er vanskelig å få øye på hvor partiene vil, og de snakker så lite om fremtiden, at alt blir her og nå. Og jeg tror det har vært slik ganske lenge nå – det er bare det at det å hele tiden reagere på omgivelsene kler en type som Jonas Gahr Støre dårligere enn Erna Solberg og det som på godt norsk kan karakteriseres som hennes flegmatiske «careface».
Leser du Hurdalsplattformen på jakt etter visjoner, finner du snarere – og helt påfallende ofte – rene reaksjoner på åtte års Høyre-styre under Erna Solberg, etterfulgt av lange lister over politiske endringer som skal rette opp problemene som beskrives. Høyre gjorde ditt, vi skal gjøre datt.
Helt isolert sett er ikke dette så dumt: Politikk er problemløsning, og kampen mellom ulike virkelighetsforståelser og løsninger speiler samfunnets interessemotsetninger. Men dersom en ikke er i stand til å formulere hvor en faktisk vil, hva alle disse politiske løftene i sum skal utgjøre, er en heller ikke i dialog med velgerne om hvordan vår felles fremtid faktisk ser ut.
Og særlig i tider som nå, med kriger og grusomheter rundt oss, en klimakrise i rask utvikling, et energimarked i ubalanse paret med store konflikter knyttet til energiutbygging her hjemme, og år etter år med synkende kjøpekraft, har det noe å si hva slags fremtid en forespeiler alle de som skal ta over. Og særlig når så mange av de viktigste utfordringene i dag bestemmer rammene for hva slags liv de som kommer etter oss, faktisk skal kunne leve.
I stedet får unge påfallende ofte beskjed om hvordan de skal leve, for at generasjonene før dem får sin fremtid sikret. De politiske grepene som foreslås er grelle og tvangsmessige. Arbeiderpartiet vil ha unge ut i et års samfunnstjeneste for å dekke basale behov som partiets eget byggvert – den moderne velferdsstaten og arbeidslivet – ikke har greid å innfri, slik som nok bemanning i helse- og omsorgssektoren.
Ved fylte 19 år, og etter to år på lærlingkontrakt, skal flertallet av elever som ønsker seg en fagutdanning se fram til et års obligatorisk arbeid for staten. Deretter har de vær så god å lage flere barn, slik Senterpartiet og i særdeleshet Høyre har sagt at de må.
Denne måten å tenke politikk – og presentere den – er det motsatte av å ta folk med på en positiv visjon for fremtiden.
Det gjør seg også gjeldende i de små sakene. De fleste kan for eksempel være enige i at russetiden har tatt fullstendig av, først og fremst til glede for en tilsynelatende uregulert og luguber russeindustri. Men i stedet for å for eksempel tenke høyt om en modell der russen selv gjøres ansvarlig for og eier russetiden, også økonomisk (hallo, se til studentsamskipnadene for inspirasjon!), velger regjeringen å hoppe rett på formaliseringer av russetiden i form av forbud og reguleringer som skal løse andres problemer.
I problemene russetiden anno 2024 representerer, har politikken en helt enestående mulighet til å ta en hel generasjon unge med på forpliktende beslutningsprosesser der de i fellesskap kunne formulert hvordan fremtidens russefeiring kan se ut, og forpliktet seg til det. I stedet er det skoleeierne i fylkeskommunen som skal planlegge hvordan russetiden skal bli mer inkluderende, Statens veivesen skal utrede muligheten for å forby sidevendte seter på russebusser, mens statsministeren nedlater seg til å kommentere utsmykkingen av enkeltbusser på Jæren med seksualisert motiv.
For all del: Debatten om russetid er i det store bildet ganske ubetydelig – en kan til og med kalle det en avsporing i denne teksten. Men mekanismene som gjør seg gjeldende er imidlertid ikke det. I stedet for å starte i motsatt ende, og spørre hvorfor er russefeiringen så viktig for så mange, og hva skal til for at den bli bedre for alle, samtidig som vi blir kvitt kjøpepress, utfrysing og kommersialisering?, er problembeskrivelsen gitt. At prosessen det kunne vært å løse russetidens utfordringer i seg selv kunne vært en viktig del av løsningen, synes ikke å være et perspektiv som slår ut på regjeringens radar. Politikken handler ikke om å se fram til noe og ansvarliggjøre hverandre, den handler om å løse definert problem A med definert virkemiddel B, og ferdig med det.
Slik reduseres politikk til regulatorisk problemløsning. Vi lever lengre: Jobb lengre! Vi blir flere eldre, så dere må se til og få flere barn! Vi har bygget ned beredskapen og har huller i velferdssamfunnet: Plikttjeneste for alle unge, det har de godt av!
Det nærmeste en kommer politisk debatt om hvilken fremtid vi vil skape, er illustrerende nok perspektivmeldingen i Stortinget. Det er en ren samfunnsøkonomisk fremskrivning som for all del har mye viktig ved seg, men som samtidig er en netto bidragsyter til den rådende «fremtiden-regnestykket går ikke opp – de som kommer etter oss må gjøre ditt og datt»-modusen. Ut over den er det i samferdselspolitikken norsk politikk i størst grad ser langt fram i tid – i form av helt urealistiske ønskelister for utbygging av vei og jernbane.
Men hva i det politiske ordskiftet i dag gjenspeiler alles behov for å finne mening i eget liv? Hva er det vi skal bygge sammen, skape sammen, eller glede oss til? Dette kan virke som luftig høyttenking, eller et naivt ønske om at politikerne skal kunne love oss utopiske drømmesamfunn. Men mitt anliggende er det motsatte:
For dersom de etablerte partiene ser seg fornøyde med reaktiv politikk, overlates hele fremtids-feltet – drømmene, visjonene, fortellingen om hvor vi er på vei – til krefter som ikke deler engasjementet for demokratisk styresett og rettsstat.
Dersom ikke politikken i mørke tider kan tilby genuint oppløftende fremtidsvisjoner, og liv en kan glede seg til, er det nok av sjarlataner, demagoger og ja, fascister, som i sosiale medier og ved politikkens randsoner står klare. De peker bakover og sier at det er der, i en romantisk og mytisk fortid, løsningene finnes i stedet. Disse er i seg selv blant vår tids største utfordringer, og det er på tide at politikken kommer ordentlig i berøring med det. I Norge har vi alltid debatter om hva vi skal leve av, og hvordan det i fremtiden skal leves, men jeg tror vi snakker alt for lite om hva vi skal leve for.
