Vet alle hvem Pollyanna er?

Kasia skrev:

Jeg får heller følelsen av at enkelte her i tråden fremstiller henne som litt enkel.

Men egentlig var det vel synd på henne, var det ikke? Eller husker jeg feil?

Skilpadda skrev:

Eller at noen er troende ("truandes") til litt av hvert. (Det er samme greia, ja?)

Hm, jo, tror det blir samme grammatiske fenomen som slår til igjen. Må ikke forvekslse med at noen er f.eks. troende muslim. Hvis man sier at en troende muslim er troende til å overholde Ramadan, betyr "troende" og "troende" slett ikke det samme. (Og man bør ikke finne den situasjonen truende, heller.)

Veldig fin digresjon.

Takk takk! The benefits of a classical education. Har kanskje ikke så mye praktisk nytte av de 52 og et halvt studiepoengene i dagliglivet, men det er nå kjekt å ha lell.

Jeg liker innstillingen. Surprise, surprise.

:avabbonerer:

I kombinasjonen med tittelen din er den jo helt genial, Pol(l)yanna!

Turban Smukk skrev:

Men egentlig var det vel synd på henne, var det ikke? Eller husker jeg feil?

Klart det var synd på henne. Hun var foreldreløs og ble sendt til en sur gammel tante som ikke likte barn eller andre mennesker. Der måtte hun bo på loftet og være helt stille og for all del ikke snakke med den sure tanta.

Være-glad-leken var jo ren overlevelsesstrategi for henne og jeg har aldri plukket opp at det var noe kristent forbundet med det, men jeg husker ikke så godt hvordan alt egentlig var.

Jeg var iallefall veldig glad i bøkene og leste dem mange ganger.

alfaCharlie skrev:

I kombinasjonen med tittelen din er den jo helt genial, Pol(l)yanna!

Ikke sant?!

Kasia skrev:

Klart det var synd på henne. Hun var foreldreløs og ble sendt til en sur gammel tante som ikke likte barn eller andre mennesker. Der måtte hun bo på loftet og være helt stille og for all del ikke snakke med den sure tanta.

Være-glad-leken var jo ren overlevelsesstrategi for henne og jeg har aldri plukket opp at det var noe kristent forbundet med det, men jeg husker ikke så godt hvordan alt egentlig var.

Jeg var iallefall veldig glad i bøkene og leste dem mange ganger.

Hm. Kanskje det er mest i ettertid hun har blitt til irriterende for meg? Jeg mener å huske at jeg skulle prøve å være som henne og aldri fikk det til. Jeg har forresten heller ingen kristne assosiasjoner til henne.

Kasia skrev:

Klart det var synd på henne. Hun var foreldreløs og ble sendt til en sur gammel tante som ikke likte barn eller andre mennesker. Der måtte hun bo på loftet og være helt stille og for all del ikke snakke med den sure tanta.

Være-glad-leken var jo ren overlevelsesstrategi for henne og jeg har aldri plukket opp at det var noe kristent forbundet med det, men jeg husker ikke så godt hvordan alt egentlig var.

Jeg var iallefall veldig glad i bøkene og leste dem mange ganger.

Uffda, det hørtes ikke bra ut.

Jeg hadde Katrine på solskinssøyabrillene på meg da jeg tenkte på henne jeg. Katrine er utrolig blånn.

Noen bør lese Pollyanna om igjen, altså! Jeg er bare SÅ sikker på at de bøkene er gladkristne så det holder, men det kan være at minnet mitt tøyser med meg.

Det er ikke lenge siden jeg leste Pollyannabøkene for jentungen og det var da ikke noe gladkristent over dem. De var fulle av utsagn av typen "pliktene først og lek etterpå" og "små barn skal ses, men ikke høres", men det handler vel om at bøkene er nærmere 100 år gamle og har ingenting med religion å gjøre.

Nenne skrev:

Det er ikke lenge siden jeg leste Pollyannabøkene for jentungen og det var da ikke noe gladkristent over dem. De var fulle av utsagn av typen "pliktene først og lek etterpå" og "små barn skal ses, men ikke høres", men det handler vel om at bøkene er nærmere 100 år gamle og har ingenting med religion å gjøre.

Det er godt mulig du har rett i det. Jeg leste dem som sagt som barn, og husker bare overtydelig kristen moral.

tiddelibom skrev:

Jo, det var vel det. Gladkristen og snill.. De første bøkene kom faktisk ut i Norge i 1914, så vi snakker historisk her, altså!

Apropos gladkristen, her må jeg trekke frem Elisabeth-bøkene. Jeg leste faktisk ut hele serien for noen dager siden ( hadde ingenting annet å lese) og ble nesten litt motvillig fascinert over den superhappy-kristne "så lenge du tar imot Jesus går alt i livet ditt bra"-tankegangen som dominerte bøkene, og ikke minst at de ELSKET hverandre og giftet seg etter en ukes bekjentskap. Og ikke minst alle disse "store, varme tårene" som alltid rant nedover Elisabeths ansikt flere ganger i hver bok.

Jeg trodde alle visste hvem Pollyanna var.
Jeg likte bøkene da jeg leste dem. Syntes synd på Pollyanna med den strenge tanten, og opplevde også være glad-leken og all positiviteten som en måte å overleve. Det var vel noe kristelig der innimellom. Husker ikke helt, men var det ikke far til Pollyanna som var prest, og som pekte på at Bibelen sa veldig mye mer om å smile og le enn om å være lei og trist?

Jeg datt av Pollyanna relativt kjapp. Så hvis noen hadde brukt Pollyannask om genetikk, ville jeg måtte ha tolket dette som "kjedelige gener". Referanser er morsomt. Finnes det noe bedre enn å slenge ut en obskur Eddie Izzard-kommentar, og så få full respons? "I vote we go for bird strike!

annemede skrev:

Ja, selvfølgelig. Eller?

Ja?
Eller er det bare vi over 30?

Jeg har aldri lest Pollyanna, men jeg vet selvsagt hva hun symboliserer i grove trekk, og hva "være glad-leken" er.

Også trodde jeg at Poly hadde justert nicket sitt av en veldig veloverveid grunn. Skuffet!









Hilsen Scarlet.

Jeg har ikke lest bøkene, men jeg har sett filmen. Det var en av mine favoritter da jeg var liten.

Jeg har heller aldri sett det som gladkristent, men hun refererer jo til sin far hele tiden, og han var misjonær i Stillehavet (var det det?) før han og moren døde.

Skilpadda skrev:

Jeg har hørt det referert som "ødelegges", vanligvis, eller "legges i ruiner". Jeg kan ikke latin, men iflg. leksikonet mitt er originalen ceterum (el. praeterea) censeo Carthaginem esse delendam, og der er det oversatt med "ødelegges".

Fri oversettelse:
ceterum censeo Carthaginem esse delendam

Sett i gang og delete Kartagerne, esse!

Iset skrev:

Apropos gladkristen, her må jeg trekke frem Elisabeth-bøkene. Jeg leste faktisk ut hele serien for noen dager siden ( hadde ingenting annet å lese) og ble nesten litt motvillig fascinert over den superhappy-kristne "så lenge du tar imot Jesus går alt i livet ditt bra"-tankegangen som dominerte bøkene, og ikke minst at de ELSKET hverandre og giftet seg etter en ukes bekjentskap. Og ikke minst alle disse "store, varme tårene" som alltid rant nedover Elisabeths ansikt flere ganger i hver bok.

Hmm. Var det hun som i en av bøkene gjemte et tvillingpar på rømmen? De gjemte seg i stallen, mener jeg. Eller var den en annen Elisabeth?