Kvinner og deltid og LO

Gaia skrev:

Er du glad på hans vegne, altså? Jeg oppfordrer mine foredre på det sterkeste til å stå i jobb så lenge de har mulighet. Både fordi de har helse til det og fordi jeg mener det bidrar til å øke deres livskvalitet at de faktisk bruker hodene sine til noe annet enn å være pensjonister.

Min far har hatt en fysisk slitsom jobb med en arbeidsgiver som ikke har vært så mye å samle på, selv om han har likt jobben sin. Han var den eneste på sin jobb uten kroppslige belastningsskader. Så da han ble selvvalgt pensjonist støttet jeg ham helhjertet. Samme da moren min trappet ned. Hun kunne vært ufør for mange år siden, har en lavtlønnsjobb og også en arbeidsgiver som ikke er så ansvarlig bestandig.

Begge to er veldig sosialt aktive, med prosjekter og venner og familie, og jeg elsker at de nå får gode år med ting de er glade i, som barnebarn og skitur i sol på en onsdag. De har jobbet så hardt, for så lav lønn. Jobber er så mangt.

Gaia skrev:

Er du glad på hans vegne, altså? Jeg oppfordrer mine foredre på det sterkeste til å stå i jobb så lenge de har mulighet. Både fordi de har helse til det og fordi jeg mener det bidrar til å øke deres livskvalitet at de faktisk bruker hodene sine til noe annet enn å være pensjonister.

Dette har jo noe med hvilket miljø de er i. Er absolutt alle vennene pensjonister, så tenker jeg det må være skikkelig stusselig å stå i jobben til man er 70. Men klart, jobber de fleste andre er det stusselig å være pensjonist når man er 62. Jeg tenker at familien kan ikke fylle hele det sosiale livet, så derfor er det beste å være i samme "tilstand" som de man omgåes.

Gaia skrev:

Jeg oppfordrer mine foredre på det sterkeste til å stå i jobb så lenge de har mulighet. .

Litt morsomt å lese, for det sier noe om ulike foreldretyper. At jeg skulle oppfordret mine foreldre i forhold til et slikt valg er veldig fjernt. De har satt seg særdeles grundig inn i dette på egenhånd, og har planene klare for når og hvordan. Min mor jobber vel 120% så er det noe jeg ikke legger meg borti, så er det hennes jobb. En mormor som stikker innom på gjennomreise. At hun etter hvert vil få litt mer tid, ja det ser jeg faktisk fram til. Jeg klandrer henne ikke for noe. Hun er utrolig dyktig i det hun gjør. Men i forhold til barnebarna og relasjonen, så tror jeg det litt mer tid vil være godt.

Inagh: Ikke vær redd. Vi kan bare bytte. Du kommer hit og passer på mine med autisme og jeg passer på hos deg. Da blir nemlig arbeidet verdifullt.

(Selv om jeg mistenker at jeg, til tross for sykepleierutdanning, vil komme veldig mye til kort i din jobb. For nærmere ekspertnivå på dine barn enn du har tror jeg det blir vanskelig å komme.)

For ordens skyld; Jeg har fått med meg det som skrives om unntak osv. Og jeg er for egen del glad for å lese det. Jeg er bare litt frustrert over hvordan man definerer verdier noen ganger. Jeg skulle ønske at Inaghs og andres innsats, som samfunnet sparer store summer på at man gjør, ble anerkjent som det det er. I noen tilfeller kan det være slik at samfunnet sparer 3-5 millioner årlig på institusjonsplass fordi foreldre velger bort noen hundre tusen i inntekt selv for å ta seg av barnet. Da er det provoserende om de i tillegg skal omtales som et samfunnsproblem. Altså; provoserende i den offentlige debatten generelt. Her på FP kommer som regel noen med forbeholdet etterhvert og det er bra. Samtidig var det i alle fall sånn for oss at det først var flere år uten diagnoser og "gyldig grunn" og det var i de årene vi reduserte arbeidsmengden mest (vi hadde jo heller ikke avlastning mm enda uten diagnose). Det var nok også de årene vi trengte moralsk støtte mest. Og de som er "der" nå står jo utenfor forbeholdet og vil kanskje gjøre det i noen år.

Jeg har ikke noen løsning på det, men det er altså litt av grunnen til at det krymper seg litt i meg når jeg ser sånne debatter. Selv med forbehold.

kie skrev:

Jeg er bare litt frustrert over hvordan man definerer verdier noen ganger. Jeg skulle ønske at Inaghs og andres innsats, som samfunnet sparer store summer på at man gjør, ble anerkjent som det det er.

Men det er det ingen i denne debatten som har sagt. 😕

Men Kie, vi har jo ikke sagt det? Vi bruker jo nettopp familier som ikke kan delta som årsak til at de som kan MÅ bidra - for å kunne beholde velferdsstaten.
Nå har du lest med vrangbrillene på.

pøbelsara skrev:

Men Kie, vi har jo ikke sagt det? Vi bruker jo nettopp familier som ikke kan delta som årsak til at de som kan MÅ bidra - for å kunne beholde velferdsstaten.
Nå har du lest med vrangbrillene på.

Nettopp, og det kan sågar hende disse familiene kunne fått mer om man begynte å se på velferdssystemet vårt på nytt. De som trenger det skal få, noe annet leser i alle fall ikke jeg ut av denne diskusjonen.

emm skrev:

Nettopp, og det kan sågar hende disse familiene kunne fått mer om man begynte å se på velferdssystemet vårt på nytt. De som trenger det skal få, noe annet leser i alle fall ikke jeg ut av denne diskusjonen.

Det er i hvertfall mitt poeng. Jeg synes at den som trenger skal få og den som kan, skal bidra.
Jeg er derfor helt fullstendig i mot kontantstøtte. Og helt for at foreldre med barn som har spesielle behov, skal slippe og slåss og trygle og be for å få et tilbud til barna som er bra for barna og gjør det mulig for familien å yte omsorg uten å slite seg helt ut.

Amen, Pøblis!

Jeg ser jeg formulerte meg klønete. Utgangspunktet for diskusjonen er jo en samfunnsdebatt som foregår utenfor FP. I den anledning er jeg litt frustrert på egne og andres vegne i forhold til arbeid som ikke blir anerkjent som arbeid. På FP opplever jeg at forbeholdene kommer mer med i debatten, noe jeg er glad for. Samtidig tenker jeg jo at i de årene hvor jeg hadde trengt "forbeholdene" mest jo nettopp var årene før det var tydelig hvilken gruppe vi befant oss i. Både fordi vi da ikke hadde noe annet hjelpeapparat å lene oss på, men også fordi vi ikke hadde kommet så langt mtp utredning osv. til at vi hadde en "gyldig grunn" utad. Livet ble jo ikke vanskeligere da diagnosen kom på plass, men omvendt. Så i de årene jeg hadde trengt forståelse mest så ville jeg altså ikke hørt hjemme under den gruppen som man "freder" i slike debatter. Og det kan være greit å huske på i forhold til den store gruppen som tilsynelatende ikke har noen spesielle utfordringer men der noen allikevel føler seg overveldet av ståa slik den er.

I tillegg skulle jeg ønske at man snakket mer om å "lønne" enn at noen skal "få mer". Jeg ser at det er flisespikking, men jeg kjenner jo litt på (i forhold til omsorgslønn, hjelpestønad m.m.) denne forventningen om takknemlighet og at man utsettes for veldedighet. Jeg blir så innmari glad når noen, som den tidligere saksbehandleren ved avdeling for funksjonshemmede her, sier ting som "Dere sparer samfunnet for enorme summer årlig, klart vi i det minste skal prøve å se om vi ikke har rom for litt omsorgslønn for jobben". Hun sa muligens slike ting fordi jeg i utgangspunktet var veldig "lua i hånda" og "unnskyld at jeg spør", etter å ha blitt sendt til henne av kommunens økonomiske rådgiver da økonomien kræsjet og rådgiveren så at vi jo prøvde å bære kostnaden helt alene og etterhvert begynte å sjonglere forbrukslån etc. for hver gang det oppsto krise. (Jeg var ikke bare tilbakeholden med å be om hjelp, altså. Jeg hadde heller ikke oversikt over hva som fantes av hjelpemuligheter.)

Men altså; I rapporten om omsorgslønn er det jo en del intervjuer med mottakere av dette og de peker også på det samme. Denne følelsen av å skulle være så fordømt ydmyk og takknemlig hele tiden, og gjerne midt i en kjempesorg over situasjonen stadig blir påminnet om hvor heldig man bør føle seg fordi man bor i Norge. Og hvor utakknemlig man eventuelt er når man ikke synes dette er toppen av lykke, men lengter etter A4-tilværelsen man trodde man skulle få.

Samfunnet har jo bestemt at vi nå i mye mindre grad plasserer funksjonshemmede i institusjon for at foreldrene skal få jobbet/leve livet videre som før, men fordelingen av kostnader for dette er fortsatt skjev. Og omsorgslønn m.m. gir heller ikke pensjonsopptjening, rettigheter og slike ting.

Så min ønskedrøm er at vi, før vi angriper de som "ikke jobber", ser litt på hva vi definerer som jobb. Hadde Inagh dratt hjem til meg og passet mine barn og jeg dratt hjem til henne, ville vårt arbeid blitt anerkjent som det. Kanskje er ikke gruppen som jobber deltid for å sitte på café m.m. så stor som man tror?

(Denne) debatten dreier seg vel i liten grad om hvem som er berettiget til å jobbe mindre eller ei, men om at vi beveger oss mot en annen virkelighet. Og at det tross alt er bedre at hvermansen får litt mindre fritid enn at det blir enda større skiller mellom folk. At ulykker, sykdom og andre faktorer man ikke kan styre vil få enda større konsekvenser enn i dag.

En kan lure litt på hvordan ungene våre vil takle endringer. Går de på en smell nesten hele gjengen, eller vokser de på det?

Jeg tenker at det egentlig er et større problem at vi pensjoner friske, oppegående folk på 62 enn at mødre med små barn jobber deltid. Skulle gjerne sett at LO lederen så noe om den problemstillinger også.

Slik jeg ser det burde omsorgslønnen vært reell; f.eks. hvis foreldrene til funksjonshemmede barn fyllte en 70 % stilling, så burde de vært lønnet deretter. Med pensjonspoeng, sykepenger, og alle andre rettigheter. Omsorgslønnen, hjelpestønaden og grunnstønaden man får i dag er en vits, og koster mer i byråkrati enn det som deles ut til mottakerne (*tar forbehold om at jeg ikke har sett utregninger på det*)
Da kunne man enkelt plukket ut de som ikke er reelle deltidsarbeidere fra statistikken.

Et reelt poeng i denne debatten er at mange folk i dag opplever å tjene såpass godt at de ikke trenger å jobbe mer enn 80% for å opprettholde levestandarden. Er det da et mål at de skal tjene enda mer, for å få et enda høyere forbruk, som igjen er belastende på miljøet? Ja, vi må ha inn nok til å holde velferdshjulene igang, men er det nødvendigvis galt at folk tar ut velstand i fritid framfor forbruk? Mange av de eldre damene (og herrene) som har gått ned i stilling eller er førtidspensjonister gjør også en fantastisk innsats i frivillig sektor (og genererer velferd der).

Den enkleste måten å få fart på sakene er å innføre verneplikt for alle 18-åringer, legge ned forsvaret, og gjøre vernepliktåret om til et tvangsarbeidsår kjemisk fritt for dataspill og rusmidler. :knirk:

gajamor skrev:

Da kunne man enkelt plukket ut de som ikke er reelle deltidsarbeidere fra statistikken.

Der er vi ved kjernen, synes jeg. Hvem er reelle deltidsarbeidende og hvem har en deltidsstilling og fyller opp ved å bidra på andre måter utover det? Hva med hun jeg lenket til, som i tillegg til deltidsarbeid skriver fantasy på nynorsk, er samfunnsengasjert og for mange har gjort både nynorsk og norrøn mytologi spennende? Eller hva med den deltidsarbeidende 50-åringen som i tillegg til å jobbe turnus på sykehjemmet sørger for at sine delvis pleietrengende foreldre ikke må på sykehjem riktig ennå? Osv

De gangene vi har jobbet redusert og det ikke, som nå, har vært egne helsegreier som årsak, har jeg hatt en opplevelse av at vi også har bidratt til at andres maskinerier har gått mer knirkefritt. Enten det er halvsykt barn som trenger pjusking men foreldre må på jobb, bølling på skoleveien når unger går forbi, måking utenfor hos den eldre naboen eller bare det å ta med noe fra butikken for nabodamen som bor hjemme den siste vinteren før hun flytter på sykehjem og som er redd for å falle på glatta. Altså; Det er småting, men det er noe med alle de småflokene og usynlige problemløsningene man også fort kan bidra med som kanskje ikke synes i egen lommebok men som absolutt også er bidrag til fellesskapet.

kie skrev:

Der er vi ved kjernen, synes jeg. Hvem er reelle deltidsarbeidende og hvem har en deltidsstilling og fyller opp ved å bidra på andre måter utover det? Hva med hun jeg lenket til, som i tillegg til deltidsarbeid skriver fantasy på nynorsk, er samfunnsengasjert og for mange har gjort både nynorsk og norrøn mytologi spennende? Eller hva med den deltidsarbeidende 50-åringen som i tillegg til å jobbe turnus på sykehjemmet sørger for at sine delvis pleietrengende foreldre ikke må på sykehjem riktig ennå? Osv

De gangene vi har jobbet redusert og det ikke, som nå, har vært egne helsegreier som årsak, har jeg hatt en opplevelse av at vi også har bidratt til at andres maskinerier har gått mer knirkefritt. Enten det er halvsykt barn som trenger pjusking men foreldre må på jobb, bølling på skoleveien når unger går forbi, måking utenfor hos den eldre naboen eller bare det å ta med noe fra butikken for nabodamen som bor hjemme den siste vinteren før hun flytter på sykehjem og som er redd for å falle på glatta. Altså; Det er småting, men det er noe med alle de småflokene og usynlige problemløsningene man også fort kan bidra med som kanskje ikke synes i egen lommebok men som absolutt også er bidrag til fellesskapet.

Kie, det er vel ingen i tråden som sier at de ikke er en verdi for fellesskapet at noen måker og går på butikken for naboen. Poenget er at for å finansiere fellesskapet må flest mulig av oss være i verdiskapende arbeid. Verdiskapende i den forstand at det genererer penger.

Anuk skrev:

Jeg tenker at det egentlig er et større problem at vi pensjoner friske, oppegående folk på 62 enn at mødre med små barn jobber deltid. Skulle gjerne sett at LO lederen så noe om den problemstillinger også.

Jeg er veldig, veldig enig i dette.

Jeg er helt enig i at alle bør bidra mest mulig, også småbarnsforeldre. Men her tenker jeg at barnas beste også må inn, og det å jobbe redusert en periode kan være en god løsning for familien som helhet. Det tenker jeg også er samfunnstjenelig.
At det er kvinner først og fremst som jobber deltid er et problem, og jeg tror det er et langt lerret å bleke.

Jeg synes det er unyansert av LO-lederen å gå så hardt ut mot småbarnsmødrene som hun gjør. De som har barn over skolealder, og de som har barn over 16 år bør heller få søkelyset på seg!
I tillegg burde man forlengst tatt et oppgjør med den vanvittige pensjonsløsningen som våre foreldre sikrer seg nå. At fullt arbeidsføre folk tar ut pensjon mens de jobber får jeg ikke til å rime på en plass altså!?

Cuyahoga skrev:

Kie, det er vel ingen i tråden som sier at de ikke er en verdi for fellesskapet at noen måker og går på butikken for naboen. Poenget er at for å finansiere fellesskapet må flest mulig av oss være i verdiskapende arbeid. Verdiskapende i den forstand at det genererer penger.

Det er vel der flåsingen min om at Inagh og jeg kan bytte på kommer inn.

Ellers er det jo noe med hvordan man beregner verdier når det å sitte og ringe hjem til folk i middagstider for å selge skrapelodd og abonnementer ( :btdt: ) gis høyere verdi på skalaen enn å f.eks. trene opp eget barn med autisme til sosiale ferdigheter, kjøre en eldre nabo til lege osv. Jeg vil påstå at målestokken vi bruker trenger en oppgradering. Og at en del oppgaver ikke genererer penger fordi man slipper "regningen" man ellers ville ha hatt. Når ellers kan man slippe unna med å betale knapper og glansbilder for en omsorgstjeneste, skattlegge lønnen og samtidig nekte mottaker rettigheter som pensjonspoeng osv enn når tilbyderen også er en forelder som er veldig glad i barnet sitt? Hvorfor kan Inaghs hjemkommune kanskje ansette meg for en anstendig lønn (og kalle det verdiskapning) og min kommune ansette Inagh om vi begge kaster inn håndkledet, men så lenge vi begge blir der vi er så er det ikke verdiskapende arbeid? Det må jo være fordi noen har definert det bort og fordi det ikke er vilje til å f.eks. ansette Inagh til jobben hun uansett gjør.

Jeg tenker at man i samfunnet ellers bør gjøre mer av det man bl.a. gjør her på FP og i det minste filtrere litt før man går til frontalangrep mot deltidsarbeidende. Men det ville sannsynligvis ikke gitt særlig blest, da. Men ja. Det er litt av grunnen til at LO-lederen provoserer meg litt. Fordi at selv om jeg ser at hun peker på noe som bør diskuteres, så gjør hun det på en måte som for meg personlig føles blodig urettferdig og lite innsiktsfullt. Kommentarene om jobb annenhver helg og turnus etc gjør at jeg ville hatt liten tillit til henne som min representant i arbeidslivet.

Kie, det er vel ingen i tråden som sier at de ikke er en verdi for fellesskapet at noen måker og går på butikken for naboen. Poenget er at for å finansiere fellesskapet må flest mulig av oss være i verdiskapende arbeid. Verdiskapende i den forstand at det genererer penger.[/quote]

Spørsmålet er vel om en forelder som tar seg av barnet sitt "gratis" og hvor barnet således ikke opptar en institusjonsplass til flere millioner kroner i året kan sies å bidra økonomisk? Jeg mener at det kan det absolutt. Det samme må gjelde syke og gamle foreldre - selvsagt bidrar man økonomisk til velferdssamfunnet dersom man sørger for at foreldrene sine kan bo hjemme fem år ekstra. Å spare penger for det offentlige er også en måte å bidra økonomisk på.

Ikke sånn å forstå at alle skal gjøre dette, men de som påtar seg omsorgsarbeid for egen familie tilsvarende mange heltidsstillinger - de bidrar så absolutt økonomisk. Ofte på bekostning av egen inntekt.

Kie, det blir en annen diskusjon. Den som går på verdier og hva vi verdsetter av arbeid i dette landet. Vi ser det jo på lønninger også, omsorg skal ikke lønne seg på noe nivå. Det å velge deltidsjobb er selvfølgelig noe man må få lov til. Men det er like fullt et problem på samfunnsnivå at mange arbeidsføre mennesker med helt A4 liv ikke bidrar til fellesskapet i den grad de kan. Og det gjelder over alt, bare se på rike redere. Velger de å bidra? Nei, de stikker mest mulig unna. Hva med nær-pensjonister? De tar ut den pensjonen de har krav på ved siden av full lønn. De som fint kan jobbe, men vil få nok i førtidspensjon prioriterer fritid fremfor å bidra. Dette gjennomsyrer hele samfunnet, og det sier seg selv at man ikke skal ta de med ekstra tunge omsorgsoppgaver først.

Likefullt må vi lage et system som gjør at det ikke lønner seg å bidra mindre enn man kan på så mange områder som mulig. Så får man heller ha omsorgslønn så det monner for de som har de virkelig tunge løftene på hjemmebane. Og det er et problem at det er så kjønnsdelt. Det kan godt være fornuftig for endel familier med noe ulønnet permisjon eller deltid mens de har småbarn, men det hadde vært en kjempefordel dersom vi hadde noe, gulrot eller pisk, som gjorde at flere familier fant ut at mor var den som skulle jobbe mest.

kie skrev:

Det er vel der flåsingen min om at Inagh og jeg kan bytte på kommer inn.

Ellers er det jo noe med hvordan man beregner verdier når det å sitte og ringe hjem til folk i middagstider for å selge skrapelodd og abonnementer ( :btdt: ) gis høyere verdi på skalaen enn å f.eks. trene opp eget barn med autisme til sosiale ferdigheter, kjøre en eldre nabo til lege osv. Jeg vil påstå at målestokken vi bruker trenger en oppgradering.

Jeg er enig i at det finnes jobber som er mer eller mindre verdiskapende enn andre. Men det forandrer ikke det faktum at for å finansiere velferdsordningene (som er forbruk av penger) må det også utføres arbeid som genererer penger. Og at vi passer hverandre gjør faktisk ikke det, uavhengig om det er nødvendig eller hyggelig eller begge deler.