Kvinner og deltid og LO

rine skrev:

Fordi de sier at hverdagen er så travel og at de ville blitt stresset av å jobbe fullt. Det lukter- på sikt- sykmelding. Selvsagt ikke permanent, men sånn av og på, noe som er utrolig slitsomt for både elever og kolleger.

Dette har jeg opplevd litt for ofte i skolen, en av grunnene til at jeg har skiftet beite.

Hvis alternativet til å jobbe redusert er å jobbe fullt med hyppige sykemeldinger, så må vel det være bedre å velge redusert selv. Det blir vel minst belastende på samfunnet at man selv ser egne begrensninger og velger redusert stilling (med alt det innebærer av lønnskutt, lavere pensjon etc.) i stedet for å jobbe fullt, men være sykemeldt ofte.

Nå er det slik at den problemstillingen (jobbe redusert og holde seg i jobb kontra jobbe fullt og være ofte sykemeldt) ikke er i tråd med realitetene - da deltidsarbeidende er overrepresentert i sykemeldingsstatistikkene.

Olympia skrev:

Nettopp!

Slik vil det uheldigvis være til den dagen man faktisk har reell likestilling og det er like mange menn som kvinner som jobber redusert på grunn av små barn.

pøbelsara skrev:

Nå er det slik at den problemstillingen (jobbe redusert og holde seg i jobb kontra jobbe fullt og være ofte sykemeldt) ikke er i tråd med realitetene - da deltidsarbeidende er overrepresentert i sykemeldingsstatistikkene.

Det er vel litt for lettvint å konkludere med det, all den tid de deltidsarbeidende kunne vært enda mer sykemeldt om de sto i 100 % jobb. Det kan jo indikere at deltidsarbeidende oftere har kroniske helseproblemer. Et eksempel bare, jeg kjenner ikke til detaljene bak disse tallene.

Najade skrev:

Det er vel litt for lettvint å konkludere med det, all den tid de deltidsarbeidende kunne vært enda mer sykemeldt om de sto i 100 % jobb. Det kan jo indikere at deltidsarbeidende oftere har kroniske helseproblemer. Et eksempel bare, jeg kjenner ikke til detaljene bak disse tallene.

Det KAN jo hende, men det vet man jo ikke noe om.

Hei, jeg heter Xian, og jeg jobber deltid. Alle som synes det er påtrengende med personlige erfaringer og historier i slike tråder, kan hoppe direkte til de to siste avsnittene for å se hva jeg mener om saken. De som vil lese vår families begrunnelse for å likevel ha valgt klisjéaktig tradisjonelt kan lese videre herfra.

Jeg reduserte til 70 prosent stilling etter noen måneder med fulltidsjobb etter at permisjonen (+ et halvt år ulønnet permisjon) var ferdig. Ikke fordi vi ble tynt av noen tidsklemme, men fordi jeg hadde lyst til å være mer sammen med Ullungen. Mye mer. Xian-mannen jobber fullt, men har en fleksibel jobb, og er hjemme klokken 16. I perioder krever jobben hans mer, men han kan ordne ting fra sofakroken om kvelden. I min jobb - som jeg er veldig glad i, men som ikke er fleksibel, og krever fysisk tilstedeværelse - er jeg tidligst hjemme klokken 17:30. En time senere et par dager i uken, når jeg har senvakt.

Med 70 prosent jobb, jobber jeg en time mindre hver dag, samt at jeg har fri på fredager. Tiden dette frigjør, bruker jeg til husarbeide (som jeg ikke synes er drepende kjedelig, men en helt grei jobb), og til å være sammen med Ullungen. Da hun gikk i bhg, ville hun stort sett alltid ha fri når jeg var hjemme, og enten jeg vasket huset (assistert av henne), vi var på tur i skogen, på kafé, eller bare hang hjemme, så fikk vi mye tid sammen. Nå går hun på skolen, men fortsatt tilbringer vi mye tid sammen alle tre, siden Xian-mannen er tidlig hjemme fra jobb, og mesteparten av husarbeidet da er gjort.

Som følge av dette, er familiens samlede inntekt lavere enn den kunne ha vært. Men vi klarer oss fint. (Fordelen med å være lavtlønnet, er at 30 prosent lønnsreduksjon ikke utgjør store summer. ) Jeg vet at vi er priviligerte som kan velge å leve slik - samtidig så er det jo et bevisst valg. Vi kommer aldri til å kunne kjøpe oss en hytte, f eks. Men i likhet med de aller fleste i dette landet, lider vi på ingen måte noen nød, tvertimot har mer enn vi trenger. Jeg er fullstendig klar over at det er en risiko her. Dersom vi går fra hverandre, og jeg blir alene i pensjonisttilværelsen, vil jeg få dårlig råd. Jeg kan likevel ikke se for meg at jeg vil angre på disse årene da Ullungen var liten, og vi hadde masse tid sammen. Vi ventet på Ullungen i så mange år. Etter at vi fikk henne går tiden mye raskere, og vi ønsker å ha mest mulig av den sammen.

Jeg føler ikke at jeg ligger samfunnet til byrde - og tanken på at jeg ikke skal ha rett til å ta del i velferdsgodene er meg fjern. Jeg har jobbet (fullt) siden jeg var 19 år gammel. Jeg er en ressurs for nabolaget, får stort sett nabounger inn her før skolen, fordi jeg har god tid om morgenen. Det siste skal nok ikke gi meg mange cruiseferier eller overvintringer i Spania når jeg blir pensjonist. Men det er like fullt et valg jeg står for.

Blant våre venner jobber stort sett alle fullt. Antakelig fordi de har fleksible jobber. De fleste av mine venninner har gått jublende tilbake i jobb etter endt permisjon. Bestilt vaskehjelp, og stortrivdes med å bryne seg på andre ting enn småbarnslivet, som de ærlig innrømmer har kjedet dem. Jeg har aldri dømt dem for dette. Hvorfor skulle jeg? De har heller aldri fordømt meg og vårt valg.

Jeg er enig i mye av det LO-Gerd skriver. Og også i Inga Marte Thorkildsens 8. mars-utspill (selv om jeg, hvis jeg var henne, hadde rykket ut og understreket at jeg mente økonomisk mindre verdifullt, for slik det ble fremstilt var det en gyllen mulighet for opposisjonspartiene til å hoppe frem og påstå at regjeringen og SV ikke bryr seg om familien). Det er kjempeviktig å bevisstgjøre kvinner på at valget om deltid, kan komme til å svi enda hardere økonomisk når man blir pensjonist. Spesielt hvis man blir alene. Det er også viktig og riktig å ta opp det negative og urettferdige i at far må jobbe mer enn 100 prosent for å dekke inn mors deltid. (Skjønt det er altså ikke bestandig at det er slik.)

Men jeg synes det er beklagelig og forunderlig at det blir så steile fronter i diskusjonen, og ja, jeg opplever en ganske massiv fordømmelse av kvinner som jobber deltid. For det er lett å si at alle bør jobbe 100 prosent når man selv har en fleksibel jobb. En jobb der man bestemmer arbeidstiden selv, har mulighet til å jobbe hjemme, til å gå tidlig en dag og heller ta det igjen dagen etter, stikke ut en tur og ordne ting (f eks pass), ta en telefon som medfører å vente i kø, følge et barn til tannlegen osv... Eller, for å ta et nærliggende eksempel, kunne ta en pust i bakken i løpet av arbeidsdagen, og debattere kvinner og deltid på FP. Det postes mange innlegg her i løpet av en arbeidsdag. Jeg sier på ingen måte at de som gjør dette, ikke passer jobben sin. Men de har en langt friere jobb enn mange andre, og dette kan være greit å ta innover seg.

Xian:

Jeg er så enig.
Mannen her jobber fullt, men har fleks, han har kjernetid fra 9-15 tror jeg det er. Han kan ta igjen hjemme på kveldstid, ha hjemmekontor når det passer seg sånn. Men han jobber 100% og vel så det.

Min jobb, som jeg forhåpentligvis begynner i neste år er ikke slik. Som førskolelærer så er man tilstede, og det å gå fra, for en legetime, eller hva har du er ikke lett. Ei heller er det tid til en pust i bakken med fp eller fb. Men jeg gleder meg, det er en fantastisk jobb.
Men jeg vet sannelig ikke om jeg kommer til å jobbe 100%. Det kommer jo ann på mye. Men økonomi og pensjon er en ting jeg må begynne å tenke på. Samtidig så er familien tjent med å ha en mamma som ikke er helt skureklut når hun kommer hjem.

rine skrev:

Fordi de sier at hverdagen er så travel og at de ville blitt stresset av å jobbe fullt. Det lukter- på sikt- sykmelding. Selvsagt ikke permanent, men sånn av og på, noe som er utrolig slitsomt for både elever og kolleger.

Men sånn skal ikke arbeidslivet være. Ja det er stress og prestasjoner, men ikke slik at folk blir syke. Jeg ser for meg en ond sirkel med typiske kvinneyrker, lav lønn og normalen er redusert stilling. Og som andre nevner, 30% mindre lønn utgjør ingen skremmende inntektsreduksjon.

Jeg jobber ikke 100% fordi jeg er så samfunnsansvarlig. Men fordi jeg jobber i mannsdominert yrke, har fleksitid og hvor redusert stilling er ikke tema eller praksis. Og 20 til 30% mindre brutto betyr noe. Barna våre har rett under åtte timers dager og reiseveien er kort.

Er det virkelig mange som dømmer kvinner som jobber deltid, eller er mange av de som jobber deltid veldig vare på dette? Jeg har jobbet (riktignok ufrivillig) deltid i perioder, men har aldri opplevd negative kommentarer på dette. At vi sendte barna i barnehagen da de var ett, derimot, har vi fått direkte negative innspill på.

Jeg synes det er stor forskjell på å
a) kritisere Kari som jobber deltid

og å

b) presisere at dagens velferdsgoder avhenger av at alle arbeidsføre jobber det de kan i framtiden.

Jeg opplever at slike debatter her inne oppleves som krtitikk av de som har valgt å jobbe deltid.
Som jeg sa tidligere i denne tråden, så synes jeg virkelig ikke at det er så veldig interessant med alle de personlige historiene - nettopp fordi denne debatten handler om b, ikke a.

Men alle de som velger å jobbe deltid har jo sine personlige årsaker til det. Hvem snakker dere om, om dere ikke snakker om nettopp alle de enkeltskjebner som har valgt sin løsning på livet. Det blir litt sånn når man påpeker at man snakker ikke om dere, men vi snakker om 'alle de andre'. Det er jo ingen forskjell sånn sett. Livet er personlig for alle, og de personlige historiene viser jo nettopp at man ikke bare generelt kan slenge ut at 'det er et problem, dere burde gjøre sånn og sånn' og forvente en endring.

Om b), med kjønnsperspektivet i tillegg. Egentlig er poenget mitt akkurat det samme her som i all-inclusive-tråden: Man bør ha lov til å velge hva som helst innen rimelighetens grenser – og deltidsarbeid er selvsagt milevis innenfor rimelighetens grenser. Men det at man har valgt noe, betyr ikke automatisk at det valgte bare har positive sider, og det må være mulig å peke på de negative – spesielt når det er veldig mange positive effekter på individnivå, men veldig mange negative effekter på samfunnsnivå.

Dronningen skrev:

Men alle de som velger å jobbe deltid har jo sine personlige årsaker til det. Hvem snakker dere om, om dere ikke snakker om nettopp alle de enkeltskjebner som har valgt sin løsning på livet. Det blir litt sånn når man påpeker at man snakker ikke om dere, men vi snakker om 'alle de andre'. Det er jo ingen forskjell sånn sett. Livet er personlig for alle.

Tror du mennesket velger alt helt fritt, løsrevet fra samfunnsstrukturene? Hvor tror du mønstre og trender kommer fra?

Dronningen skrev:

Livet er personlig for alle, og de personlige historiene viser jo nettopp at man ikke bare generelt kan slenge ut at 'det er et problem, dere burde gjøre sånn og sånn' og forvente en endring.

Hvor mener du endring kommer fra da? Om ikke nettopp fra folk som har påpekt noe som er et problem og som bør endres? Verden stopper opp om vi ikke de som ser skjevheter og problemer gjør noe for å endre gjeldende mønstre. Det vil alltid være noen som føler seg truet og truffet når en samfunnsnorm er moden for endring.

pøbelsara skrev:

Jeg opplever at slike debatter her inne oppleves som krtitikk av de som har valgt å jobbe deltid.
Som jeg sa tidligere i denne tråden, så synes jeg virkelig ikke at det er så veldig interessant med alle de personlige historiene - nettopp fordi denne debatten handler om b, ikke a.

Enig.

Både jeg og mannen har i perioder jobbet under 100% stilling, vi kjører fly flere ganger i året, vi gjør mange ting som kanskje ikke er så lurt, og som vi nok i framtiden kanskje må revurdere. Nå er det ikke meningen å bli helt mememe her, men det må gå an å ha en samfunnsdebatt der man diskuterer de reelle fakta uten at folk tar det så personlig. Jeg skulle også ønske at barna mine kunne tilbys et enda bedre og tryggere samfunn, der alle kunne leve en harmonisk hverdag og alle som trengte det fikk nok. Men realistisk sett er det ikke dit vi beveger oss.

Ironien i denne tematikken er ofte at de som snakker mest og høyest om myke verdier ikke vil se at "kalde fakta og tall" er grunnlaget nettopp for at man i dag kan velge å leve i nuet og prioritere seg og sine i så stor grad som vi kan her til lands.

Fra SSB, som forklarer deltid med tradisjonelle yrkesvalg. Men de sier ikke noe om en økning i antall deltidsarbeidende.

"Tradisjonelle forskjeller i arbeidstid og yrker mellom kvinner og menn synes dermed å være tungt fundert i produksjonssystemer og arbeidstidsordninger i ulike næringer og yrker. Registerbasert sysselsettingsstatistikk for 2011 viste at det er store forskjeller mellom kvinner og menn etter hvilke næringer de jobber i. I pleie- og omsorgsnæringen var over 86 prosent av de sysselsatte kvinner. I industribedrifter var mindre enn en fjerdedel kvinner. I bygge- og anleggsvirksomhet var kun 8 prosent av de sysselsatte kvinner (registerbasert sysselsettingsstatistikk).
Dette er med på å bidra til at i 2001 svarte rundt 115 000 i arbeidskraftsundersøkelsene at de ønsket en lengre arbeidstid enn den de har. Av disse var det 70 000 som også aktivt hadde forsøkt få slikt arbeid uten at de hadde lyktes.
Tilnærming på sikt?

Kvinner har gjennom mange år nærmet seg menn når det gjelder det å delta i arbeidslivet. Men fortsatt er det slik at kvinner i mye større grad enn menn arbeider deltid. Blant kvinner synes også deltidsarbeid å være en vanlig tilpasning til arbeidsmarkedet over tid. Blant menn pågår deltidsarbeid for de fleste over en kortere periode.
Det at stadig flere kvinner i dag velger høyere utdanning, og at høyere utdannet arbeidskraft i større grad arbeider mer heltid, tilsier at man på sikt vil få en tilnærming mellom kvinner og menn. Men om kvinnene fortsatt velger typisk kvinnedominerte utdanninger og senere yrker, vil utjevningen mellom kvinner og menn gå tregere."

Røverdatter skrev:

Hvor mener du endring kommer fra da?

Toffskij skrev:

Tror du mennesket velger alt helt fritt, løsrevet fra samfunnsstrukturene? Hvor tror du mønstre og trender kommer fra?

Jeg tror mennesker kontinuerlig tilpasser seg samfunnet slik det gagner dem. Endrer man rammebetingelsene, endrer man mennesket.

...jeg tror at det er veldig, veldig kjipt å ha passert 60 og finne ut at mannen din vil skilles. Jeg tror det er veldig, veldig kjipt å finne ut at han vil sørge for sitt nye liv med ny familie (kanskje et nytt "kull unger") og ikke er opptatt av å gi deg det du har fortjent etter å ha oppdratt deres voksne barn, at det er utrolig trist å måtte strikke sokker i julegaver fordi du ikke har penger å kjøpe for, at du ikke har råd til å gå av med pensjon når du er 67. Det er i grunnen bare en ting som er tristere. Det er å i tillegg ha jobbet rompa av deg hele livet i din manns firma. Uten å ha hatt et ansettelsesforhold som gir deg pensjonsrettigheter. Dette er ikke en dame jeg har møtt. Det er mange. Dessverre. Det er de personlige historiene. Men det er deres valg. Minstepensjon får de uansett. I motsetning til mange steder i verden.

Jeg er mer opptatt av at vi trenger at folk jobber, og at det blir bedre fagmiljøer av at arbeidsgiver organiserer jobben i heltidstillinger. Folk som jobber i turnusordninger jobber dessuten kortere arbeidsuker enn folk på kontor. Sånn sett har de mer "fritid" enn oss andre i utgangspunktet. Det er i grunnen et artig sammentreff at damene med de korteste arbeidsukene og som kan føre opp overtid bare klokka er "16 minutter over" også jobber mest deltid. Mens vi med fleksitid må sitte til kvelden uten overtidsbetalt - vi har jo ... "fleksitid".....

Charlie skrev:

...jeg tror at det er veldig, veldig kjipt å ha passert 60 og finne ut at mannen din vil skilles. Jeg tror det er veldig, veldig kjipt å finne ut at han vil sørge for sitt nye liv med ny familie (kanskje et nytt "kull unger") og ikke er opptatt av å gi deg det du har fortjent etter å ha oppdratt deres voksne barn, at det er utrolig trist å måtte strikke sokker i julegaver fordi du ikke har penger å kjøpe for, at du ikke har råd til å gå av med pensjon når du er 67. Det er i grunnen bare en ting som er tristere. Det er å i tillegg ha jobbet rompa av deg hele livet i din manns firma. Uten å ha hatt et ansettelsesforhold som gir deg pensjonsrettigheter. Dette er ikke en dame jeg har møtt. Det er mange. Dessverre. Det er de personlige historiene. Men det er deres valg. Minstepensjon får de uansett. I motsetning til mange steder i verden.

Dette er viktig å tenke på, men for de fleste av oss som deltar i denne tråden vil jeg anta at det dreier seg om bare et par år med deltid mens barna er små, og at det ikke har så mye å si i det lange løpet.

Jeg har jobbet deltid siden 2007, så litt mer enn et par år, men jeg er tilbake i 100 % i juli.