Hvor kommer du (opprinnelig) fra? Greit, eller ugreit å spørre om?

Milfrid skrev:

Unnskyld, men.

Jeg vet. Jeg har tatt vare på det.

Milfrid skrev:

Når man feks deler ut prøvesvarene på forhånd, sånn at de på footbal teamet skal få gode nok karakterer...

Jada, det var helt vanlig på min skole også. For noen og tjue år siden.

Under graduation, etter å ha vært der ett år så ble jeg også ropt opp som Tallulah from Sweden, og på æresplaketten hadde de stavet navnet mitt feil.

polarjenta skrev:

Nå er jo ikke jeg Lisa, men jeg har fått spørsmål om guttene er adopterte, og jeg blir ikke støtt av det. Som regel kommer spørsmålet fra folk som ikke har sett på dem sånn helt ordentlig, for når det gjør det blir de litt flaue siden spesielt storebror er lik meg.

Og jeg har møtt folk som tror at mine er biologisk mine og antar jeg har en mørk mann. Særlig mht yngstemann, som er gyllen med store, myke krøller. Og "alle" sier at yngstemann er lik faren og eldstemann lik meg. Men jeg ser ikke helt likheten, og fniser litt i skjegget og tenker at det er noe de sier fordi de tror jeg blir glad.

Jeg var best i engelsk grammatikk på HS.

Milfrid skrev:

Og jeg har møtt folk som tror at mine er biologisk mine og antar jeg har en mørk mann. Særlig mht yngstemann, som er gyllen med store, myke krøller. Og "alle" sier at yngstemann er lik faren og eldstemann lik meg. Men jeg ser ikke helt likheten, og fniser litt i skjegget og tenker at det er noe de sier fordi de tror jeg blir glad.

Der jeg kommer fra var det ei som var adoptert fra Korea, hun var faktisk lik sine norske foreldre. Vi visste jo alle om bakgrunnen, men det hjalp ikke, hun var jo lik foreldrene sine.

Milfrid skrev:

Men jeg ser ikke helt likheten, og fniser litt i skjegget og tenker at det er noe de sier fordi de tror jeg blir glad.

Kommer an på hva de mener med likhet det. Jeg har fått høre at jeg er veldig lik moren min og vi deler ikke et fnugg av gener.

Mimikk har veldig mye å si for likhet, så det er jo ikke veldig rart, om enn veldig vittig. 😛

Haha, en av de store fordelene med å være adoptert, er jo at man slipper å ligne på foreldrene sine.

Jeg har ofte tenkt "Heldigvis er jeg adoptert!", og det hender jeg dulter i gubben og sier "Du er glad jeg er adoptert, eller hva?"

Katta skrev:

Der jeg kommer fra var det ei som var adoptert fra Korea, hun var faktisk lik sine norske foreldre. Vi visste jo alle om bakgrunnen, men det hjalp ikke, hun var jo lik foreldrene sine.

Jeg kjenner også adopterte barn som er "skremmende" like foreldrene sine. Og jeg vet at på enkelte ICBF-kontorer (barnevernet i Colombia) hadde de bilder av ungene på veggen og gikk aktivt inn for å matche etter utseende. Men i vårt tilfelle så er ikke ungene veldig like på oss. Men selvfølgelig - de får jo fakter, ord og uttrykk, så en viss likhet blir det jo likevel.

Arkana skrev:

Kommer an på hva de mener med likhet det. Jeg har fått høre at jeg er veldig lik moren min og vi deler ikke et fnugg av gener.

Polyanna skrev:

Mimikk har veldig mye å si for likhet, så det er jo ikke veldig rart, om enn veldig vittig. 😛

Ja, det er et poeng der. Og jeg protesterer jo aldri, jeg sier bare takk og at det var veldig hyggelig å høre.

Niobe skrev:

Haha, en av de store fordelene med å være adoptert, er jo at man slipper å ligne på foreldrene sine.

Jeg har ofte tenkt "Heldigvis er jeg adoptert!", og det hender jeg dulter i gubben og sier "Du er glad jeg er adoptert, eller hva?"

Jeg håper virkelig at jeg slipper at ungene mine sier sånn.

Men jeg har gått gjennom oppveksten og tenkt noen ganger at jeg må ha vært adoptert. Dessverre var det uten tvil sånn at jeg ha mine fars gener i alle fall. Og da er det vel vanskelig å utelukke moren min heller. 😉

Niobe skrev:

Haha, en av de store fordelene med å være adoptert, er jo at man slipper å ligne på foreldrene sine.

Ja! Jeg var i en tidlig tenåringsfase veldig flau over pappa. Bl.a. fordi han nynnet for seg selv når han gikk rundt i butikken. På hjemstedet mitt visste alle hvem jeg var, men på hytta kunne jeg gå litt i bakgrunnen og late som jeg ikke kjente ham.

Hvem som nå går rundt og nynner for seg selv i offentligheten skal vi ikke snakke så høyt om.

Jeg har jo en søster som ikke er adoptert, og når vi som tenåringer syntes at foreldrene våre var ekstra teite, så sa jeg gjerne til henne "Se på dem. Helt ærlig, blir du ikke redd???"

Niobe skrev:

Jeg har jo en søster som ikke er adoptert, og når vi som tenåringer syntes at foreldrene våre var ekstra teite, så sa jeg gjerne til henne "Se på dem. Helt ærlig, blir du ikke redd???"

Milfrid skrev:

Datteren min er født i Colombia. Niobe er født i Sør-Korea. Datteren min synes det er kjempestas å svare at hun er fra Colombia, Niobe er ikke der.

Altså, datteren min sier jo hun er norsk. Men så sier hun også at hun er fra Colombia. For henne er det bare positivt å være fra Colombia, og det er jeg veldig glad for.

Når det er sagt så liker hun ikke å skille seg ut, så egentlig er det litt rart at hun synes det er så stas å påpeke at hun er fra Colombia. Men jeg tror rett og slett bare at hun er stolt av det og at det er derfor hun liker å fortelle det.

Og nei, jeg synes ikke det er feil at datteren din sier hun er norsk. Jeg synes alle som er norske skal få si de er norske, uavhengig av hudfarge og hvor de er født.

Jeg er såpass inne i adopsjonsverden at jeg neppe hadde spurt et menneske som snakker kav norsk om hvor det er fra, all den tid jeg hadde antatt at mennesket var adoptert eller andregenerasjonsinnvandrer. Men jeg er såpasse frekk (eller som jeg synes selv: interesserert....) at jeg kan finne på å spørre folk om de er adoptert, og i såtilfelle fra hvor. Jeg synes det er dumt om det at jeg spør om det gjør at noen føler seg ille berørt.

Og om jeg hadde truffet deg, Lisa, så hadde jeg kanskje spurt om datteren din var adoptert. Hadde det vært et spørsmål du ble støtt av?

Som sagt, der jeg kommer fra spør de ofte om dette og jeg skal ikke gjenta ordrett hva jeg svarer, men som oftest type svar "neida, du vet, i byen har integrasjonen gått så langt at vi til og med ......... "

Hadde jeg blitt støtt om du hadde spurt meg om min datter var adoptert? Jeg tror ikke du hadde gjort det slik jeg kjenner deg for du hadde sett med en gang at hun er veldig lik meg i ansiktet (poor kid). Kanskje du hadde spurt om hun hadde sett ut som om hun kom fra et typisk adopsjonsland som Kina eller Colombia?

Jeg synes forøvrig det er flott at jenta di sier hun er fra Colombia, det betyr jo at hun er stolt av det og har et forhold til nettopp det at hun er fra Colombia.

Men er vi ikke alle egentlig enige om at folk, barn og voksene, uansett hudfarge selv skal ha retten til å definere hvor de kommer fra? Så behandler man alle mennesker likt og godtar det svaret man får uten å sette spørsmålstegn eller tvil ved det svaret som blir gitt.

*******

Det er vi enige i, Lisa. Å gnåle videre til noen som helt åpenbart ikke ønsker å gi det svaret man hadde forestilt seg at man skulle få vitner om særdeles dårlige sosiale antenner.

...som jeg ikke føler for å klandre Rine for å ha, altså.

Her var det sannelig mye å lese. Mange gode og interessante svar.

Jeg synes det er fryktelig vanskelig med hva man kan si og ikke si, og hvordan ting kan sies, uten at det blir oppfattet som noe negativt. Dette gjelder ikke bare når man snakker med eller om mennesker av utenlandsk opprinnelse, men i mange andre settinger også.

Jeg for min del har aldri opplevd at noen har reagert negativt på spørsmål om hvor de kommer fra. Hverken fra de som er fra Norge eller de fra andre land. Jeg har utelukkende fått svar som ikke har tydet på noe negativt. De fleste utenlandske har fortalt hvilket land de kommer fra, eller lagt det til etter at de har sagt at de er herfra. Adopterte har også enkelt svart at de er adopterte fra der og der, og at de da er oppvokst her.

Jeg ser jo helt klar det blant annet Niobe nevner, at hun blir lei all gravingen. Selv om den som spør ikke mener å grave, så skjønner jeg jo at det blir mye, når alle stiller det samme spørsmålet.
Jeg har selv en svigerinne som er adoptert fra Korea, og selvfølgelig er hun norsk. Jeg har mange ganger snakket med henne om dette at hun er født i Korea, og overfor oss i familien så snakker hun villig vekk om dette, men hun sier også det samme som Niobe her, at det kan bli for mye ute blant fremmede. Spesielt de som plutselig på butikken kan finne på å spørre, og så blir de himmelfallen når de hører at hun snakker Norsk. Jøss, så flink du er til å snakke Norsk liksom...

Som sagt synes jeg det er vanskelig å vite. Når jeg småsnakker med folk, så skiller ikke jeg på hudfarge, språk, utseende, tykk, tynn eller what ever. Jeg snakker likt med alle, uavhengig av dette, og da er det veldig vanskelig å vite om man tråkker feil.

Jeg kan godt spørre en "typisk" Norsk med annen dialekt enn stedet tilsier, om hvor vedkommende kommer fra, og det samme kan jeg til en som enten er mørk, eller har et språk som tilsier at det er noe annet enn Norsk.

Som da jeg ble kjent med mor til en kompis av gutten min her. Hun snakket tilsynelatende rent Norsk, men jeg ble obs på noe som fikk meg til å tenke at Norsk ikke var hennes morsmål. Jeg klarte ikke helt å sette fingeren på det, så da det en gang passet seg, så nevnte jeg dette og spurte om hun kom fra et annet land. Hun smilte og humret litt, og lurte på om det hørtes ennå ja. Hun kom fra Sverige, men hadde bodd her i mange år. Ingen sure miner i det hele tatt, og hun fortalte uoppfordret om hvor hun kom fra og at hun fortsatt hadde familie der.

Jeg har som sagt full forståelse for at det kan bli for mange spørsmål om det samme for de som feks har et utenlandsk utseende eller språk, men jeg mangler litt forståelse for at enkelte dømmer de som spør, ut fra spørsmålet. Jeg synes ikke det er noe kjekt å bli sett på som å ha fordommer mot utenlandske når jeg spør om hvor de kommer fra. Jeg spør ikke for å hverken påpeke at de er fra et annet land, og dermed ha fordommer mot det. Jeg spør fordi jeg er oppriktig interessert, og at det i samtalen faller seg naturlig å spørre. På samme måte som en hel del andre ting man snakker sammen om.

Ok, mange opplever nok negative kommentarer, men det er ikke dermed sagt at alle spør eller snakker om det fordi at de har fordommer.

Akkurat det dreier seg jo om så mange andre ting også. Feks da en bekjent av meg la merke til en kjole en dame på butikken hadde på seg. Den var veldig fin, og damen kledde den påfallende godt, så min bekjente kikket litt. Da ble damen med kjolen sint, og raste ut av seg om min bekjente ikke hadde sett et tykt menneske før...

Min bekjente blir helt satt ut, men klarer å si at det var kjolen hun så på, og at den var så nydelig til henne. Damen i kjolen blir da syrlig og sier "og du er overrasket over at jeg som er så feit kler den?"

Min bekjente ble enda mer satt ut da, og hun bare gikk. Lei seg og småforbannet, for hun beundret jo virkelig kjolen, og tenkte ikke et sekund på at damen var stor. Man kan jo spørre seg hvem som har fordommer...

Niobe skrev:

Jeg har jo en søster som ikke er adoptert, og når vi som tenåringer syntes at foreldrene våre var ekstra teite, så sa jeg gjerne til henne "Se på dem. Helt ærlig, blir du ikke redd???"

Noe slikt har min svigerinne også sagt til sine søsken, som da ikke er adopterte.

Og til sine søsken har hun sagt at det ikke er rart foreldrene valgte å adoptere det siste barnet, når de med skrekk så på hva de hadde klart å lage selv

Milfrid skrev:

Det er vi enige i, Lisa. Å gnåle videre til noen som helt åpenbart ikke ønsker å gi det svaret man hadde forestilt seg at man skulle få vitner om særdeles dårlige sosiale antenner.

...som jeg ikke føler for å klandre Rine for å ha, altså.

Maverick skrev:

"I could tell you, but then I'd have to kill you."

Den kan kanskje funke, skal teste ut