Jeg synes ikke likestillinga har gått for langt MEN

Candy Darling skrev:

Katta: lar han skapdørene stå åpne også? 😮

Katta skrev:

Og når han tar ut av oppvaskmaskinen, står det alltid igjen noen greier som skal inn i det skapet som er litt vanskelig å nå når oppvaskmaskina er åpen. Der står de godt på benken. Og jeg har testa, de står godt der i flere dager.

Ramses skrev:

Også bæres gjerne koppen og tallerkenen fra spise/stuebord til kjøkkenet, men i stedet for å sette det direkte inn i maksinen, blir det stående oppå kjøkkenbenken rett over maskina eller i vasken i stedet.

Jeg kjenner meg veldig igjen i alt dette, men her er vi to som er sånn. Et under at hverdagen går rundt.

Divine skrev:

Mulig jeg banner i kjerka, eller mulig jeg sier er gammelt nytt, men jeg tenker noen ganger at "jammen, hvis dere er så slitne, hvorfor får dere så mange barn?". Det er jo helt klart at trenden i tiden er at flere og flere ønsker seg mange barn, og det er ikke til å stikke under en stol at det ligger mye status i det. Jeg kan ikke se annet enn at det må da være åpenbart at man blir mer sliten av å ha fire barn enn av å ha to. Eller er dette et helt irrelevant poeng i denne sammenhengen?

Det synes ikke jeg, og jeg har mange ganger tenkt det samme.Hovedgrunnen til at jeg ikke har flere barn er helt klart at det ville stjålet utrolig mye tid. Tid jeg heller vil bruke på de barna jeg allerede har, på mannen, jobb, venner, trening og andre interesser. Vi har både økonomi og plass til flere barn, og i tillegg har jeg vært ganske frisk i svangerskapene og hatt lette fødsler + at jeg har "enkle" barn. Alt, bortsett fra det med tid og overskudd, taler egentlig for at jeg burde vært mer enn tobarnsmor. Nå har jeg aldri vært så opptatt av hva som er "in" og status på familiefronten, det er mulig det også har spilt en rolle.

En annen ting:
Om hun gjør 70% og han gjør 30%. Hvordan skal en skilsmisse, der hun blir stående igjen med å gjøre 100%, være løsningen på det?

At man får nok og alt det der er en ting. Men løsning på problemet? Om man allerede er helt på randen av hva man kan klare med 70%? Da er det kanskje ikke så rart at de 30% mannen bidrar med oppleves som bedre enn ingenting, tross alt?

Jeg sier ikke at det er bra og jeg synes ikke det er en god løsning å fortsette slik mens bitterheten vokser, men i nøden spiser fanden fluer og dersom man vet at man er rett ved å knekke sammen under 70% så er det vel ikke så uforståelig at man forkaster en økning til 100%, samt en tøff skilsmisse på toppen av det, som løsningen?

Da jeg ble skilt første gang fikk jeg adskillig mindre å gjøre. Ergo hadde han bidratt med -x%, eller rett og slett.. Vi var også unge da vi giftet oss, og jeg var veldig naiv og idealistisk og trodde faktisk at han og jeg var enige om hva det ville si å bidra og dra lasset sammen. Han mente at han bidro med sine 50% ved å jobbe mye, og mente derfor at jeg skulle ta meg av alt som hadde med oppfølging av barn og hus og sånn å gjøre. Jeg var student på den tiden, og han mente at studiene mine måtte regnes helt utenom fellesinnsatsen, fordi han villle at jeg skulle hoppe av skolen og jobbe istedet for. Jeg jobbet også deltid, men det gjaldt heller ikke som bidrag til fellesskapet (i følge ham), fordi jeg tjente bare 50% av hva han tjente. (Jeg hadde studielån som vi levde av også, men det telte ikke fordi det skulle betales tilbake. ) Jeg var skikkelig trassig. Jeg syntes ikke dette var greit, og jeg ville ha utdannelsen min.

Da jeg var ferdig utdannet, ville han fortsatt ikke bidra med noe annet enn sin arbeidsinnsats på jobb til fellesskapet. Da tjente jeg litt mer enn ham, jobbet minst like mye som ham, og da fikk jeg nok og tok ut separasjon. Hverdagen ble mye enklere med bare et lite barn å ta vare på. Bare en ekstra å lage mat til, vaske klær og hus for og varte opp. Det var rene ferien.

Nå vet jeg at dette ikke er representativt for hvordan folk har det, men jeg vet om andre som har opplevd det samme. Hvordan hverdagen blir når man får barn, kan man ikke alltid forutse. Og når man er ung og dum og lykken ikke er bedre enn forstanden, så kan det gå slik.

kie skrev:

En annen ting:
Om hun gjør 70% og han gjør 30%. Hvordan skal en skilsmisse, der hun blir stående igjen med å gjøre 100%, være løsningen på det?

Det handler jo ikke nødvendigvis om at 70 % er for mye å bære, men fordi følelser dør når du føler deg som en tjener. Du mister respekten for en som respekterer deg så lite at det ikke gjør noe at du bærer mesteparten av lasten. And so on. Det skaper krangler, det skaper uvilje og følelsen av å ikke ha et godt samarbeid er jo en killer for et godt forhold.

Pepper Lemon skrev:

Det handler jo ikke nødvendigvis om at 70 % er for mye å bære, men fordi følelser dør når du føler deg som en tjener. Du mister respekten for en som respekterer deg så lite at det ikke gjør noe at du bærer mesteparten av lasten. And so on. Det skaper krangler, det skaper uvilje og følelsen av å ikke ha et godt samarbeid er jo en killer for et godt forhold.

Nemlig.
I mitt første ekteskap som jeg har beskrevet over her, var det ikke nødvendigvis slik at jeg var helt utslitt hele tiden (selv om jeg var sliten noenganger også), det var følelsen av å bli brukt og ikke være verdifull eller bidra med noe som telte i regnskapet hans, som var vondt og vanskelig og drepte kjærligheten veldig effektivt.

Ok, da skjønner jeg tankegangen mer. Samtidig tror jeg at en del ser nettopp for seg akkurat denne. "Jeg klarer jo knapt 70% nå. Hvordan skal det å bli helt alene med 100% hjelpe på det?"

Når det er sagt; mannen og jeg har jobbet veldig med parforholdet den siste tiden, spesielt i forhold til det å ha barn som ikke er A4. Jeg ble ganske overrasket over hvor mye mindre slitsomt det var da parforholdet fungerte bedre. Men det er jo kanskje en del av den usynlige belastningen det er vanskelig å sette fingeren på i utgangspunktet?

Klart man kan få seg noen overaskelser i løpet av et lang samliv. Men jeg har ikke fått noen overraskelser når det gjelder de store, viktige tingene. Vi var kjærester så samboere i 11 år før det første barnet kom til verden. Men jeg fikk ingen overaskelser i forhold til hvordan mannen min fungerte som far og bidragsyter i hjemmet. Dette handler vel om verdier og menneskelige egenskaper som man ser spor av veldig tidig i et forhold? Fra helt i starten av forholdet var mannen en som spretter opp for å rydde av bordet i familieselskaper selv om slektens eldre menn blir sittende, en som tok hensyn og ordnet praktiske greier og viste omsorg om jeg var syk, en som satte egne behov til side ved behov, en som var hensynsfull og hjelpsom overfor egne foreldre etc. Det skulle forundret meg mye om han plutselig skulle bli selvsentrert og respektløs i det øyeblikket han ble far?

Det er ingen grunn til å uttale seg bastant - det er klart at mennesker kan endre seg veldig pga f.eks sykdom eller andre store livsendringer. Men for de fleste vil adferd, valg og holdninger vist tidlig i et forhold være en god indikasjon på egenskaper som vil være framtredende et evt. familieliv på et senere tidspunkt.

kie skrev:

Ok, da skjønner jeg tankegangen mer. Samtidig tror jeg at en del ser nettopp for seg akkurat denne. "Jeg klarer jo knapt 70% nå. Hvordan skal det å bli helt alene med 100% hjelpe på det?"

Blant annet fordi man bruker mye, mye mindre energi på å bygge stillaser rundt en partner og jobbe og gjøre en innsats ift partneren man ikke vektlegger i like stor grad når man er alene. Og man finner løsninger som passer en selv, uten å måtte ta hensyn til andre behov og ønsker og rare ideer og whatnot. Slik at man f.eks leier vaskehjelp der det før var helt uaktuelt å sette bort vaskingen (selv om ingen gjorde det ofte nok), man kjøper seg ut av /organiserer seg ut av ting som ellers ville blitt liggende, og man vet at om man ikke gjør det selv så blir det ikke gjort og det gjør faktisk veldig mange ting enklere enn å dikkedare og diskutere med en partner det kanskje ikke funker så veldig bra med.
Så det blir ikke 100% alene, det blir mye mindre.
Et annet poeng er vel at de aller færreste har barna f.eks 100% av tiden uansett etter et brudd, så bare der er det "mindre".

Og fordi når man er alene blir man pent nødt til å ta innover seg og akseptere endel begrensninger man sannsynligvis også hadde i ekteskapet, men som man da kunne skylde på partneren for at man ikke fikk levd ut. Om det så var mer trening, videreutdanning, tid til hæppimøffinsblogging og egenpleie, penger til mer shopping og nye fine ting, økonomi, tidsklemme, karriere, osv osv.

m^2 skrev:

Et annet poeng er vel at de aller færreste har barna f.eks 100% av tiden uansett etter et brudd, så bare der er det "mindre".

Jeg har barna 100 %. Likevel er det mindre. Eller ikke egentlig mindre jobb, men mindre belastning. For det er ekstremt stressende å hele tiden måtte forholde seg til en partner som ikke drar sin del av lasset. Å veksle mellom forsøk på å være pedagogisk og forståelsesfull, og å eksplodere i maktesløst sinne. Å slite seg ut mens man ser at andre sluntrer unna. Det sliter mye mer enn det faktiske arbeidet.

Zoe: Det samme kunne jeg kanskje ha sagt selv (bare at jeg ikke kjente ham så godt på forhånd). Egenskapene var sånn og slik. Allikevel reagerte vi veldig, veldig forskjellig på det å ha barn med funksjonshemming, å få hjelpeapparatet inn i livet vårt osv. Og den biten er jeg usikker på om jeg kunne ha forutsett med mindre jeg stilte ganske spesifikke spørsmål og var veldig bevisst på muligheten for at vi skulle få barn med funksjonshemming.

allium og m^2: Jeg synes det er bra dere forteller om dette, for jeg tror man lett kan undervurdere belastningen det skjeve parforholdet i seg selv kan være. Det kan liksom ikke ramses opp og deles prosentvis som spesifikke husarbeidsoppgaver eller timer brukt på helsestasjonen.

Det var jo slik i mitt tilfelle også, at det var følelsen av å være så fordømt alene som tærte mest på.

Jeg nikker med m2 og allium. Jeg hadde bedre råd, mer krefter og var mindre sliten da jeg ar alene om alt enn da jeg var gift.

Her kom det noen veldig interessante poeng. Jeg leste for eksempel Ramses beskrivelse av hvordan hun rydder mannens henslengte klær, gjør jobbene han ikke gidder (legge frem klær kvelden før) og en LANG liste, og kjente at for MEG hadde det klikket. Ikke pga jobben, men pga. at det hadde fått MEG til å føle meg lite verdsatt. Der er vi jo forskjellige, og jeg er på den veldig sensitive siden på sånt, tror jeg. Og når Ramses sier at for henne er dette "jaja, sånn er det bare", og ikke noe som SLITER, så er jo det fine. Men OM det sliter, da må man jo ta noen grep.

Det er selvsagt ikke så enkelt som at "du tar bare 30%, ut med seg!", men for meg ville det definitivt vært game over for et forhold om han overhodet ikke tok inn over seg at jeg slet meg ut, både praktisk og mentalt, fordi han ga blaffen. Det hadde fått meg til å føle meg bitteliten og overhodet ikke verdsatt. De "kjærlighetserklæringene" jeg har blitt aller, aller mest glad for fra mannen min er når jeg ser at han legger seg i selen for å forandre noe jeg har forklart (noen ganger hylende og skrikende, men dog ) at "dette er VIKTIG for meg! Når du driter i det så føler jeg meg tråkket på!".

Siste innlegg fra meg: Jeg ble kjempesyk. Og ja, selvsagt har vi tatt praten nå, Teofelia. Men jeg er fremdeles ikke på beina igjen - og det som føles litt sårt er når jeg møter holdninger som "det er din egen skyld at du er syk, når du valgte den mannen du har, fikk tre barn, gjorde mer enn din del hjemme og gjorde en for god jobb på jobb". Jeg har jo skjønt at jeg må forandre på ting, men litt mer empati og ikke "som du reder ligger du"-kommentarer fra enkelte hadde av og til gjort godt. Nå snakker jeg om i nettforum, i RL har jeg fått masse og god støtte altså.

oslo78 - jeg har kjørt meg selv ut og vet hvordan det føles å være helt tom for energi på flere plan. Likevel synes jeg det er det fineste jeg hører når noen understreker at vi alle har ganske så mye makt og frihet i egne liv.

Det du setter fingeren på over her, har vi tatt opp i andre sammenhenger også - som at det kan virke provoserende om noen tenker at om man lever i ubalanse lenge, så kan det utvikle seg til sykdom.

Jeg tror det forholder seg sånn, men det har ingenting med mangel på empati/sympati å gjøre. Det er en veldig positiv og empowering erkjennelse å skjønne at man har uendelig mye mer kontroll over eget liv og velbefinnende enn hva man kan late til å tenke.

De fleste av oss er ikke ofre for så mye, egentlig - livene våre er et resultat av balanse/mangel på balanse som resultat av (stort sett) egne valg. derfor synes jeg mange av de tankene som kommer opp i denne tråden er veldig interessante.

Hvilke valg har vi? Hva kan vi endre på? MÅ ting være slik som de er i dag? Kan vi ta andre valg i morgen enn det vi gjorde i dag? Bare måten man tenker på kan endre den psykiske innstillingen til mye - noe som kan føre til at man etter en lang dag kan føle seg tilfreds framfor grinete (la man merke til irriterende saker eller la man merke til de fine greiene?).

jeg tenker mye på sånt som dette og jeg kjenner at denne bevisstheten har stor verdi i hverdagen min. det betyr ikke at jeg ikke innimellom sutrer og bærer meg og kjenner at jeg blir overveldet. Og da vil jeg gjerne møte empati fra mannen og andre. Og meg selv også - jeg gir meg selv fullstendig rett i at Ting er Skikkelig Dritt. Poenget for meg er å ikke bli værende i den - men tørke tårene og skifte fokus og evt. ta noen praktiske grep.

Dette kan jeg snakke meg varm om, så jeg skal stoppe nå.

Oslo78, jeg tror vi er ganske mange her inne som har vært på bunnen, og under den. Som har tatt grep, gjort ting vi ikke ville fordi vi måtte. Vi hadde ingen valg, trodde jeg, men så var det noe som gjorde at jeg hadde beina på bunnen igjen, klarte å strekke meg, fikk hodet over vannet, og nå er "on_the_top_of_the_world".
Klart, hadde jeg valgt annerledes, gjort andre grep så hadde jeg ikke vært så langt nede som jeg var, men livet ble sånn, jeg kan bare gjøre noe med fremtiden.

oslo78 skrev:

. Jeg har jo skjønt at jeg må forandre på ting, men litt mer empati og ikke "som du reder ligger du"-kommentarer fra enkelte hadde av og til gjort godt. Nå snakker jeg om i nettforum, i RL har jeg fått masse og god støtte altså.

Jeg kan bare snakke for min egen del, men jeg har aldri hatt deg i tankene når jeg har skrevet. Jeg har kommet med generelle betraktninger rundt tema, og det tror jeg de fleste andre har også. Det finnes tusen nyanser her, helt klart, men jeg tror ikke du kan forvente at en nettforum skal ta hensyn til enkeltskjebner i en generell diskusjon. Noenlunde høflige og respektfulle- ja, men jeg ville iallfall ikke trives her hvis ingen skulle kunne si hva de egentlig mente og tenkte i frykt for å ikke være empatiske nok. Det må være din jobb å skjerme deg fra diskusjoner det er vanskelig for deg å takle, tenker jeg.

Jeg snakket heller ikke til deg spesielt, Oslo.

Har ingen problemer med å takle diskusjonen. Jeg synes bare det blir for dumt å si til folk som ligger nede (fysisk, ikke psykisk takk og lov) at du burde bare ha hivd ut mannen og ikke fått så mange barn. Faktisk tenker jeg mer generelt - det er en dårlig trend å si at det er kvinnens feil at kvinner statistisk sett gjør mest arbeid i hjemmet. Skal kvinnen også måtte ta på seg dette ansvaret? Kan man ikke nå snakke til menn som gruppe og jobbe med at de skal ta mer ansvar i stedet for å jobbe med at kvinnen skal ta mindre ansvar? Nå synes jeg det er på tide at menn som gruppe endrer atferd og tar det som en selvfølge at de skal bidra 50% - for det gjør de ikke statistisk sett i dag. Jeg skjønner godt at dere ikke snakket til meg spesielt, men jeg snakker altså også generelt - bare bruker meg selv som eksempel. Hvis mannen min ikke gjør 50% hjemme mener jeg dette i hovedsak er mannen min sitt ansvar, ikke mitt. Det er ikke meg som trenger å endre meg, det er faktisk han. Jeg kan ikke ha ansvaret for å endre hans atferd. Det ansvaret må han ta selv.

Jeg har tatt maaaaange grep i løpet av året, jeg er ikke noe offer som ikke tar tak i ting. Jeg angriper problemet fra alle kanter og vinkler bortsett fra en, og det er å tro at det er menneskene rundt meg sin feil at jeg ble syk. Det er jeg som må lære å sette grenser, ikke tro at jeg mestrer alt, forstå kroppens signaler, tåle konflikter, ta tid til meg selv, osv. Selvsagt må jeg jobbe med dette. Men generelt tror jeg det er lite konstruktivt å plassere ALT ansvar på den om har blitt syk. Noen ting kan man ikke velge, faktisk. Får man et funksjonshemmet barn eller en kreftsyk mann, må man bare ta belastningen som den kommer. Og da kan det være godt med litt forståelse om man selv bukker under for en periode.

Og jeg ble ikke "sliten". Jeg kollapset. Og jeg klarte verken å sove eller spise. Jeg var i en tilstand som jeg best kan beskrive som en blanding av rier og omgangssyke i over en måned. Jeg tror det er flere som kommer til å oppleve det samme som meg, og jeg kommer aldri til å tenke at de "kan ta seg sammen" eller "gjøre noen grep" og så bli friske igjen. Det jeg opplevde var så langt forbi det stadiet de fleste her snakker om.

Det går et skille mellom veldig sliten og kollaps. Jeg ønsket meg mer enn noe annet å "bare" være tom for energi. Når du har smerter som gjør at du seriøst ligger og planlegger hvordan du skal ta livet av deg hvis det ikke slutter, da er det å være helt tom for energi faktisk en drømmetilstand.

Jeg hører ingen bruke (eller signalisere at de tenker) "ta deg sammen" - hverken til deg spesielt eller til folk generelt.

Jeg tror det er lurt å legge hodene i bløt og tenke høyt sammen og støtte hverandre i ulike måter å skape en bedre hverdag. Det ligger tonnevis med omtanke og omsorg i det.

Polyanna skrev:

Det er selvsagt ikke så enkelt som at "du tar bare 30%, ut med seg!", men for meg ville det definitivt vært game over for et forhold om han overhodet ikke tok inn over seg at jeg slet meg ut, både praktisk og mentalt, fordi han ga blaffen. Det hadde fått meg til å føle meg bitteliten og overhodet ikke verdsatt. De "kjærlighetserklæringene" jeg har blitt aller, aller mest glad for fra mannen min er når jeg ser at han legger seg i selen for å forandre noe jeg har forklart (noen ganger hylende og skrikende, men dog ) at "dette er VIKTIG for meg! Når du driter i det så føler jeg meg tråkket på!".

Veldig enig i det du sier her. Hadde dette vært noe som sleit meg ut hadde jeg ikke nølt med å si det til ham, og han hadde definitivt reagert med det samme. Men jeg synes det er riktig med en skjevfordeling når han har størst stillingsprosent utenfor hjemmet, (pluss ansvar for biler, plen og utvendig vedlikehold), og hvem er jeg som kan si at det ikke er lov å oppbevare klær på kjøkkenet.