Jeg synes ikke likestillinga har gått for langt MEN

Første gangen mannen min og jeg virkelig klarte å få til en endring i det skjevfordelte husarbeidet vårt, var jo nettopp den perioden han var syk i mange uker og ikke var i stand til å gjøre det selv.

Candy Darling skrev:

Jeg har holdt på å bli kastet ut av mannen min fordi jeg gjorde for lite rydding hjemme.


:bidrar:

Det ville jeg også blitt, før eller siden, hvis jeg ikke hadde klart å skjerpe meg en hel del.

Mulig vi sjusker ikke har noe i denne tråden å gjøre? Jeg gjør 30 %, han 25 %. Resten blir ikke gjort (i alle fall ikke den uken) og det lever vi fint med.

Jeg gjør masse, altså. Jeg er bare ikke god på rydding. Det medfører vanligvis å stable sammen noen papirer og legge dem i en litt penere stabel et annet sted. Også blir jeg distrahert av noe annet. :look, reindeers!:

For meg er likestilling i hjememt vårt at det vi gjør blir like mye verdsatt. Det er ikke sånn at vi må gjøre alt likt, og dele alt likt og alt det der. Men jeg trives med å gjøre en del ting mer enn han gjør, og omvendt. Og så fordeler vi. Men så lenge vi er fornøyd med fordelingen, og begge tar i et tak - så er det jo ikke noe problem.

Denne tråden har blitt lang, og har utviklet seg til å handle om hvorvidt man bør kaste ut mannen om han gjør for lite husarbeid (eller evt slutte å sutre over at man er sliten om man har vært så dum å ikke skaffe seg en mann som er en huslig og energisk pappa). Dette temaet har ikke jeg behov for å forfølge, men jeg har tenkt litt på hvordan jeg har det og hvordan jeg ønsker at livet mitt skal være.

Jeg har
-tre ganske små barn
- en likestilt partner som er far til mine barn
- en morsom jobb hvor jeg bruker meg mye og nok utsettes for en del stress
- lang reisevei til jobb
- enebolig og hage
- noe hjelp hjemme
- mange gode venner som jeg setter pris på ikke minst fordi vi har
- svært liten familie

For meg er det viktig at
- barna har et godt liv
- vi som familie har det bra sammen
- jeg jobbmessig får holde på med noe som engasjerer meg
- huset og hagen har den stemningen jeg liker (dog har jeg på ingen måte støv på hjernen)
- vi tjener nok til å underholde familien på fem

Jeg ønsker meg
- kortere reisevei til jobb (dog ville det måtte vært hjemmekontor ettersom det ikke er særlig aktuelt å finne relevant jobb i nærmiljøet).
- å i mindre grad ha følelsen av at livet mitt er for fullstappet.

Spørsmålet for meg blir vel da hvordan må jeg prioritere for å få et litt mindre stressende liv, samtidig som familiens grunnleggende behov er dekket. Det vil ikke hjelpe å kaste ut mannen. Jeg kan heller ikke kaste ut et av mine barn. Om jeg eller mannen plutselig viste seg å være arving etter en rik tante i Amerika, kunne vi jobbet betydelig mindre men det er ikke sannsynlig.

Hvordan tenker dere andre som også er slitne at dere kan gjøre justeringer som reduserer presset og stresset?

Nooria skrev:

Hvordan tenker dere andre som også er slitne at dere kan gjøre justeringer som reduserer presset og stresset?

Jeg har gjort justeringer (mye etter press / kjærlig henstilling her på FP om å slutte å sutre og heller gjøre noe med ting). Jeg skiftet jobb, så jeg fikk kortere reisevei og mindre press om overtid, jeg tok noen grep i forhold til kropp og psyke og har hatt lange samtaler med mannen der vi setter opp prioriteringer, både når det gjelder praktiske ting og hva vi ønsker ut av livene våre. Det har hjulpet mye. Jeg er fortsatt en person som blir fort sliten og matt (jeg tror jeg bare ER sånn), men nå har jeg akseptert det, så jeg prøver å ikke få dårlig samvittighet over at jeg ikke jobber mer, ikke har flere verv /hobbyer, ikke trener like ofte som andre, osv. osv.

Candy Darling skrev:

Jeg gjør masse, altså. Jeg er bare ikke god på rydding. Det medfører vanligvis å stable sammen noen papirer og legge dem i en litt penere stabel et annet sted. Også blir jeg distrahert av noe annet. :look, reindeers!:

Åh du er kvinneutgaven av min mann. Jeg har spurt han hva han tror skjer når han har lagt en bunke sammen og lagt den på en annen benk. Det er egentlig ganske søtt selv om det er irriterende.

For meg er det forresten ikke hva jeg gjør som gjør meg sur og sliten. Det er egentlig mer frustrasjon hvis jeg til stadighet blir lovet noe som ikke skjer. Nå er jeg veldig lite sur og sliten sånn sett altså, hvertfall ikke sur, men det er et mye større problem hvis jeg har med noen å gjøre som lover å fikse noe innen torsdag og så ligger det der fortsatt på fredag enn noen som sier at det blir kul umulig å gjennomføre.

Katta: lar han skapdørene stå åpne også? 😮

Candy Darling skrev:

Katta: lar han skapdørene stå åpne også? 😮

Og når han tar ut av oppvaskmaskinen, står det alltid igjen noen greier som skal inn i det skapet som er litt vanskelig å nå når oppvaskmaskina er åpen. Der står de godt på benken. Og jeg har testa, de står godt der i flere dager.

Divine skrev:

Jeg er fortsatt en person som blir fort sliten og matt (jeg tror jeg bare ER sånn), men nå har jeg akseptert det, så jeg prøver å ikke få dårlig samvittighet over at jeg ikke jobber mer, ikke har flere verv /hobbyer, ikke trener like ofte som andre, osv. osv.

Jeg er nok også sånn, kombinert med at jeg er en person som vil så mye. 😮

Divine skrev:

Jeg har gjort justeringer (mye etter press / kjærlig henstilling her på FP om å slutte å sutre og heller gjøre noe med ting). Jeg skiftet jobb, så jeg fikk kortere reisevei og mindre press om overtid, jeg tok noen grep i forhold til kropp og psyke og har hatt lange samtaler med mannen der vi setter opp prioriteringer, både når det gjelder praktiske ting og hva vi ønsker ut av livene våre. Det har hjulpet mye. Jeg er fortsatt en person som blir fort sliten og matt (jeg tror jeg bare ER sånn), men nå har jeg akseptert det, så jeg prøver å ikke få dårlig samvittighet over at jeg ikke jobber mer, ikke har flere verv /hobbyer, ikke trener like ofte som andre, osv. osv.

Dette er forøvrig det jeg har måttet justere etter barn nr 3 her. Som fnatten skriver tok det også meg på senga hvor mye mer jobb det var med 3 enn 2. Det kom faktisk ganske uventet. Og jeg har tre friske, ukompliserte barn. Men det som skjedde var at bufferen i tid og overskudd i familien ble borte. Plutselig var vi familie, vi var ikke to voksne og to barn. Det er en annen måte å tenke på. Vi voksne ble først og fremst foreldre, egeninterresser ble en større utfordring for å si det forsiktig. Så jeg har innsett at i noen år må jeg senke ambisjonene på ganske mange plan og si meg fornøyd med familielivet. Istedenfor å prøve å rekke ting på kortere tid slik at en av oss kommer seg ut, må vi prøve å være familie på heltid og være fornøyd med det. Det hjelper litt. Jeg må med andre ord ignorere at jeg egentlig er en litt rastløs type som vil veldig mye mange steder.

Nooria skrev:

Hvordan tenker dere andre som også er slitne at dere kan gjøre justeringer som reduserer presset og stresset?

Dette var et så interessant spørsmål at jeg spant det av i en egen tråd jeg
Kan ikke dere andre svare der også?!

Katta skrev:

Og når han tar ut av oppvaskmaskinen, står det alltid igjen noen greier som skal inn i det skapet som er litt vanskelig å nå når oppvaskmaskina er åpen. Der står de godt på benken. Og jeg har testa, de står godt der i flere dager.

Også bæres gjerne koppen og tallerkenen fra spise/stuebord til kjøkkenet, men i stedet for å sette det direkte inn i maksinen, blir det stående oppå kjøkkenbenken rett over maskina eller i vasken i stedet.

Ramses skrev:

Også bæres gjerne koppen og tallerkenen fra spise/stuebord til kjøkkenet, men i stedet for å sette det direkte inn i maksinen, blir det stående oppå kjøkkenbenken rett over maskina eller i vasken i stedet.

Kjenner du min mann? 😱

Han tror det finnes en gud som tryller ting fra benken og inn i oppvaskmaskina, og det gjør det jo, på sett og vis.

Ramses skrev:

Også bæres gjerne koppen og tallerkenen fra spise/stuebord til kjøkkenet, men i stedet for å sette det direkte inn i maksinen, blir det stående oppå kjøkkenbenken rett over maskina eller i vasken i stedet.

Her er det litt sånn at den som IKKE lager middagen rydder av etter middagen. Ellers gjør snuppa det, som har det som ukesoppgave 2 ganger i uka.

Divine skrev:

Men da har jo antall barn vært en faktor du har tatt hensyn til. Jeg hadde syntes det hadde vært rart om du hadde vært sliten og skral, men likevel fikk flere barn fordi du syntes at antallet barn ikke var en relevant faktor.

Ja, for oss var dette en megafaktor, mot å få flere. Men om det hadde skjedd etter nr. 3, så kunne jeg ikke ha levert tilbake nummer tre. Men ja, jeg er enig i at dette er en faktor å ta med i beregninga som mye annet

Divine skrev:

Mulig jeg banner i kjerka, eller mulig jeg sier er gammelt nytt, men jeg tenker noen ganger at "jammen, hvis dere er så slitne, hvorfor får dere så mange barn?". Det er jo helt klart at trenden i tiden er at flere og flere ønsker seg mange barn, og det er ikke til å stikke under en stol at det ligger mye status i det. Jeg kan ikke se annet enn at det må da være åpenbart at man blir mer sliten av å ha fire barn enn av å ha to. Eller er dette et helt irrelevant poeng i denne sammenhengen?

Jeg håper du ikke tenker at jeg kun diskuterer på personlig plan her. Jeg kan forsikre om at det gjør jeg ikke.

Men for å ta det mer personlig og kanskje svare på noe av det du spør om:
Jeg giftet meg med mannen før jeg egentlig kjente ham og innser at jeg hadde kjempeflaks når det kommer til arbeidsdeling. (Hadde det ikke vært slik ville kanskje det ekteskapet nå vært et vagt minne om et kortvarig og barnløst ekteskap i ungdommen.) Jeg vil ikke råde min datter til å kaste seg like fort ut i ekteskapet, for å si det sånn. Nettopp fordi jeg innser at det var mer flaks enn vett som gjorde at det gikk relativt bra.

Deretter fikk jeg barn. Og mannen stilte opp som bare det. Så jeg fikk flere barn. Da jeg hadde fem barn kunne jeg ta utdanning mens han var bakkemannskap. Folk omtalte meg nesten som superkvinne, men jeg kom hjem til ryddig hus og ferdig middag hver dag, jeg. Slik mannlige medisinstudenter o.l. har gjort før meg.

Men så, da. Etter at jeg hadde fått fem barn, begynte tegnene på autismespekterforstyrrelsen å komme, slik den gjerne gjør etterhvert med noen typer autisme. Og når det gjelder den biten, som ikke akkurat er en piknik, så har jeg følt meg veldig, veldig alene. Det er vel også vist gjennom undersøkelser at funksjonshemmet barn har det med å sende foreldrene rett i gamle kjønnsrollemønstre. Så jeg antar at det ikke kun er de "vanlige" forklaringene som ligger bak. En forsterkende årsak har helt klart vært at hjelpeapparat, skole, barnehage osv. konsekvent henvendte seg til kun til meg. Og når det gjelder kontrollbehov? Vel, i noen situasjoner må man ha ganske god oversikt og kontroll for å komme noen vei med et hjelpeapparat, en skole osv.

Så hva gjør man da? Det gikk strålende under barneproduksjonen, men så ble det skjevt da diagnosene kom trillende på en snor noen år etterpå. "Hvorfor fikk du fem barn da?" er det kanskje noen som spør, og jeg får lyst til å tegne og forklare med en kalender eller tidslinje.

Man nevner skilsmisse. Vel, det var under vurdering. Uten at det akkurat ville ha gjort noe for å avlaste. Istedet ble det hard jobbing med forholdet, "Hva med oss?"-kurs og i det hele tatt. Og heldigvis en mer felles forståelse. Jeg står ikke lenger alene, for å si det sånn. I tillegg har vi tatt noen runder med andre rundt barna for å få dem til å f.eks. ringe mannen og ikke bare meg når det er noe.

Mitt poeng i dette er at denne endringen på akkurat dette området ikke kun var opp til meg å få til. Det positive resultatet var avhengig av flere enn meg. Og derfor tenker jeg også tanken at jeg igjen har hatt griseflaks. Jeg ble etter noe om og men, hørt. Hadde de andre "medspillerne" mine bare fortsatt som før, fornøyd med slik det var, uten vilje til å rikke seg en millimeter ville jeg ikke hatt så mye valg all den tid det å la barna mine i stikken aldri var et alternativ. Og jeg er ydmyk nok til å innse at ikke alle er like heldige og veldig få tar høyde for funksjonshemminger og alt det innebærer når de velger partner i 20-årene. Jeg gjorde en solid innsats for å endre noe, men resultatet var ikke kun opp til meg.

Og det tenker jeg har en viss overføringsverdi for meg når jeg skal tenke rundt andres problemer med dette. Her har det vært en snuoperasjon, men den hadde jeg aldri klart alene. At resultatet ble så godt var til en viss grad utenfor min kontroll og det er litt skummelt å tenke på, samtidig som jeg kjenner på en enorm lettelse over at mannen min til syvende og sist viste seg å være den mannen jeg trodde han var da jeg giftet meg med ham. Ikke alle får samme resultat, selv om de kanskje gjør en ti ganger bedre innsats enn den jeg har gjort. Det virker på meg helt urimelig at de skal bebreides for dette. "Kos med misnøye" og slike ting blir noe helt, helt annet i min bok. Dette handler om å være litt ryddig omkring hva noen kan forventes å ha kontroll over før man dømmer. Og ingen, uansett hvor gjerne man skulle ønske det, kan reise tilbake i tid.

Jeg ansvarliggjør meg selv så det holder, men en del av det å komme opp og ut av bl.a. utbrenthet har faktisk vært å ha et bevisst forhold til hva som er innenfor og utenfor min kontroll. Og så plassere innsatsen på de områdene som er innenfor, fremfor å sløse kapasitet på ting som er utenfor.

Jeg snakker ikke om å manipulere og annet som ble nevnt her. Jeg snakker om innenfor og utenfor kontroll. Og litt om at det hjelper om omverdenen også har et ryddig forhold til dette, siden forventninger og press om hva et menneske skal få til fort kan være en forsterkende faktor når mennesker blir forstrukket.