Jeg synes ikke likestillinga har gått for langt MEN

løve70 skrev:

Nettopp

Jeg tenker som så at ja, man får kanskje ett barn med en mann som viser seg som en som ikke gidder å bidra noe særlig på hjemmebane. Men om man så velger å få to barn til med samme mann, som ikke viser noen vilje til forbedring, ja da er det kanskje litt sent å klage på at man er utslitt?

Det er så fint når alle vanskeligheter kan forklares på sånne enkle og greie måter.

Darth skrev:

Det er så fint når alle vanskeligheter kan forklares på sånne enkle og greie måter.

Teofelia skrev:

Man er i alle fall selv ansvarlig for hva og hvor mye man vil finne seg i. Og hvem man er gift med.

Selvsagt. Men dette har vel aldri vært et unyansert forum der man roper om skilsmisse så fort noen lufter et problem, så jeg regner med at vi tenker litt større på problematikken enn bare å be den enkelte om å skille seg. Det ville i alle fall gitt meg pinlige-flashback.

Den enkelte er ansvarlig for seg selv. Samtidig tenker jeg at når man ser at noenlunde lik problematikk hos veldig mange flere så er det ikke kun et individuelt problem. Og da må man kanskje kunne snakke om både hva den enkelte skal gjøre, men også om hva vi som samfunn kan endre på slik at fremtidige generasjoner ikke bare fortsetter i samme spor.

Min personlige mening er at vi ofte er så opptatt av at kvinner skal være sterke, selvstendige og ta ansvar for eget liv osv. at nesten hele ansvarliggjøringen for en uheldig situasjon rettes mot henne. Det er opp til henne å finne riktig mann. Det er opp til henne å få mannen til å..., det er opp til henne å fikse problemet osv. Jeg er ikke uenig i at kvinner må ta ansvar for eget liv, men jeg tror ensidig fokusering på den biten i den offentlige debatten kan gi et noe misforstått signal til mennene i samfunnet. Jeg savner ansvarliggjøring av mennene.

For å ta det ned på personlig plan igjen. Mannen min er et rotehode, men han er definitivt best på husarbeid, skogsturer med barna, matlaging osv. Da vi ble enige om en arbeidsfordeling der jeg var mye ute (jobb og studier) og han var bakkemannskap, rotet han litt i forhold til klær og utstyr i barnehagen. Kort fortalt: regntøy. Vi tok med regntøy hjem og han glemte å ta det med tilbake, han sjekket ikke godt nok at det var helt og riktig størrelse osv. Altså skjedde det at barnet manglet regntøy, hadde regntøyet til yngre søsken hengende der eller at det skitne regntøyet ikke var tatt med hjem og vasket osv.

Gjett hvem barnehagen tok det opp med? Og fortsatte å insistere på å ta det opp med selv om de ble henvist videre til mannen? Han som de jo tross alt pratet med daglig i garderoben? Istedet ble jeg mer eller mindre presset til å "sørge for at han". Fordi man til syvende og sist så på meg som den egentlige omsorgspersonen for barna.

Dette var ikke noen big deal (regntøyproblemet ble løst rimelig raskt), men det er en del av et mønster. Uansett hvor tilstede og deltakende mannen min er, så er det så godt som alltid jeg som blir kontaktet når det er noe. Ringer BUP eller PPT hit og mannen tar telefonen, ber de alltid om å snakke med meg. Er det noe som ikke funker i forhold til barnet med spesielle behov kan du vedde for at det er jeg som får høre det, uansett om skolen klart og tydelig har sett at dette er mannens ansvarsområde. Eller når et av barna er sykt og må hentes. De vet at jeg ikke har sertifikat (har vært tema på ansvarsgruppemøte), de vet at mannen henter og bringer og jeg er på jobb. Allikevel blir jeg oppringt på jobben med beskjed om at x er syk og må hentes.

Slike ting er kanskje ikke så innmari slitsomt i seg selv, men det å oppleve at man burde vært to steder på en gang, at man er ansvarlig for noe man ikke har kontroll over eller vet går etter planen der og da osv. gir en opplevelse av ekstra press. Og selv om det slett ikke løser alt, så tenker jeg at det er i alle fall noe vi som samfunn kan være litt bevisst på for å komme nærmere dit vi vil være? En bevisstgjøring omkring akkurat dette med ansvarliggjøringen og hvordan man kanskje anerkjenner menn og kvinner forskjellig som omsorgspersoner i det daglige?

Jeg vet i alle fall at det at man insisterer på å forholde seg til kun meg når det gjelder barna og at jeg måtte fjernstyre hjemmesituasjonen fra jobb dersom det var noe, hadde noe å si for at jeg til slutt kapitulerte og overtok mer hjemme. Selv om vi i utgangspunktet var jobbdamen og husfaren.

Darth skrev:

Det er så fint når alle vanskeligheter kan forklares på sånne enkle og greie måter.

Hvis det er kvinnen som har problemet, så er det selvsagt at det er hun som må ta initiativ, og ofte også ansvaret, for å finne en løsning på problemet.

Jeg for min del har aldri hatt et problem med at barnehagen ikke henvender seg til mannen, noe som trolig skyldes at han bruker mer tid der enn jeg gjør, og at han er åpenbart kompetent nok til å kunne snakkes til.

Darth skrev:

Det er så fint når alle vanskeligheter kan forklares på sånne enkle og greie måter.

Ingen har vel sagt at det er enkelt? Jeg tenker bare at veldig mye er snakk om valg og prioriteringer. Noe kan man forholdsvis enkelt velge seg bort fra, andre ting er vanskeligere. Men akkurat her var det snakk om menn/fedre som ikke bidrar på hjemmebane og dersom mannen hverken er villig til å forandre seg, eller være med på andre løsninger (vaskehjelp, au-pair e.l) som kan avhjelpe, ja da har man dessverre ikke så mange andre valg enn enten å leve med det eller å slutte å finne seg i det.

Teofelia skrev:

Hvis det er kvinnen som har problemet, så er det selvsagt at det er hun som må ta initiativ, og ofte også ansvaret, for å finne en løsning på problemet.

Jeg for min del har aldri hatt et problem med at barnehagen ikke henvender seg til mannen, noe som trolig skyldes at han bruker mer tid der enn jeg gjør, og at han er åpenbart kompetent nok til å kunne snakkes til.

Veldig enig i dette. Jeg har heller ikke opplevd at skolen/barnehagen ikke henvender seg til LøveMannen. Det har nok fordelt seg ganske likt.

Uheldigvis tror jeg nok ofte det er slik at det kvinnen opplever som et problem, ikke er et problem for mannen:( (Og nei, det gjelder selvsagt ikke alle).

Teofelia skrev:

Jeg for min del har aldri hatt et problem med at barnehagen ikke henvender seg til mannen, noe som trolig skyldes at han bruker mer tid der enn jeg gjør, og at han er åpenbart kompetent nok til å kunne snakkes til.

Jeg håper ikke dette var ment som et stikk i min retning?

Vi hadde samme situasjon. Det vil si; mannen var der mer enn meg. Om han var "kompetent nok til å kunne snakkes til" hadde de lite grunnlag for å mene noe om all den tid de aldri tok opp noe med ham i utgangspunktet. Hadde de gjort det ville de kanskje blitt positivt overrasket.

løve70 skrev:

Ingen har vel sagt at det er enkelt? Jeg tenker bare at veldig mye er snakk om valg og prioriteringer. Noe kan man forholdsvis enkelt velge seg bort fra, andre ting er vanskeligere. Men akkurat her var det snakk om menn/fedre som ikke bidrar på hjemmebane og dersom mannen hverken er villig til å forandre seg, eller være med på andre løsninger (vaskehjelp, au-pair e.l) som kan avhjelpe, ja da har man dessverre ikke så mange andre valg enn enten å leve med det eller å slutte å finne seg i det.

Joda. Det er kvinnens del av ansvaret. Men hvor er ansvarliggjøringen av fedrene selv? Er det kun kvinnene de er gift med som skal stå for den? Vi er jo så flinke til å ansvarliggjøre høyt og tydelig hva kvinnene angår, så hvorfor ikke mennene? Hvorfor slipper de så billig unna i slike debatter?

kie skrev:

Joda. Det er kvinnens del av ansvaret. Men hvor er ansvarliggjøringen av fedrene selv? Er det kun kvinnene de er gift med som skal stå for den? Vi er jo så flinke til å ansvarliggjøre høyt og tydelig hva kvinnene angår, så hvorfor ikke mennene? Hvorfor slipper de så billig unna i slike debatter?

Jeg ser at jeg kanskje har uttrykt meg litt feil. Jeg mener selvsagt ikke på noen som helst måte at mennene ikke skal ansvarliggjøres. De skal, i utgangspunktet, selvsagt bidra like mye som kvinnene. Men siden denne diskusjonen, virket til å ha fokus fra et kvinneperspektiv, svarte jeg utifra det. Svaret mitt ville vært det samme om det var en mann som slet med at kona ikke bidro på hjemmebane.

Nera skrev:

Tja, kjøkken og bad gir meg raskere puls bare ved å se på bildene.

Men det er jo et problem du eier helt og holdent selv?
Om du blir sliten når dine egene krav er for høye, så er det dine krav det er noe galt med.

Hattifnatten skrev:

Evt at dere har barnehagepersonale og en foreldregruppe som er bevisst.

Vi har heller ikke opplevd forskjellsbehandling i barnehagen, men har opplevd det noen ganger i andre sammenhenger. For eksempel ved at det er jeg som blir spurt om kakebaking.

Jepp. Jeg tror du har rett. Det handler om holdninger og bevissthet. Kanskje har jeg også merket det mer siden jeg har barn det også har vært en del med. (Årene før autismediagnosen var ... eh interessante.)

Jeg tror man kan ha litt å hente på en bevisstgjøring blant de foreldre i dag deler ansvaret for barna med. Altså deler i den forstand at de er involvert i forhold til helse, undervisning osv. De har jo også litt å si for definisjonen av kravene og hva som skal til for å være god nok som mor/forelder og dermed også i forhold til hva man strekker seg etter.

Når man da har en situasjon der flere mødre sier at de opplever at de blir forstrukket i livet sitt så må man kanskje se på ting i en litt videre forstand enn kun kvinnens valg. Eller i alle fall ha litt nysgjerrighet i forhold til hvorfor såpass mange i samme livssituasjon forteller det samme og hvordan man kan endre det. Jeg tror i alle fall det ville ha løftet debatten opp fra synsenivå og kanskje gjort den mer konstruktiv, men det er mulig jeg tar feil.

løve70 skrev:

Nettopp

Jeg tenker som så at ja, man får kanskje ett barn med en mann som viser seg som en som ikke gidder å bidra noe særlig på hjemmebane. Men om man så velger å få to barn til med samme mann, som ikke viser noen vilje til forbedring, ja da er det kanskje litt sent å klage på at man er utslitt?

Jeg ser at dette innlegget blir latterliggjort fordi det er for enkelt, og jeg er enig i at "du kan da bare skille deg- løsningen kanskje blir litt lettvint. Likevel må det gå an å undre seg over at kvinner velger å få både to og tre barn med en mann når de klager høylydt over at han er ubrukelig allerede etter det første barnet. Er det prevensjonsundervisningen de har gått glipp av, eller hva er det for noe?

kie skrev:

Jeg tror man kan ha litt å hente på en bevisstgjøring blant de foreldre i dag deler ansvaret for barna med. Altså deler i den forstand at de er involvert i forhold til helse, undervisning osv. De har jo også litt å si for definisjonen av kravene og hva som skal til for å være god nok som mor/forelder og dermed også i forhold til hva man strekker seg etter.

Når man da har en situasjon der flere mødre sier at de opplever at de blir forstrukket i livet sitt så må man kanskje se på ting i en litt videre forstand enn kun kvinnens valg. Eller i alle fall ha litt nysgjerrighet i forhold til hvorfor såpass mange i samme livssituasjon forteller det samme og hvordan man kan endre det. Jeg tror i alle fall det ville ha løftet debatten opp fra synsenivå og kanskje gjort den mer konstruktiv, men det er mulig jeg tar feil.

God ide! Jeg er enig med deg i at det ville være konstruktivt å se det på systemnivå. Samtidig er jeg litt illusjonsberøvet, og tenker at jeg mener å ha opplevd at slike debatter er blir kneblet i starten ved at noen har hevdet at kvinnene kan takke seg selv og at de er kravstore og aldri blir fornøyd og er humørsyke og sånn. Jeg minner om http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1495050.ece

Men det kan godt hende at jeg bare er en sur gammel hurpe, altså.

Jeg er litt delt ang om menn slipper lettere unna. Vi har opplevd flere ganger det med at barnehagepersonale henvender seg til meg etc. Men jevnt over har jeg inntrykk av at en mann lettere stemples som håpløs, lat og en man kan forsøke å oppdra. En dame som klager over slitenhet, at ting hoper seg opp og så videre får ofte sympati, og det letes etter årsaker til at det er slik, mens en mann bør greie å skjerpe seg. Her inne er det kanskje noe mer nyansert, man er vel fortsatt miljøskadd av Andre Fora. 😛

Jeg er ikke nødvendigvis enig i at det er kravene det er noe galt med hvis man får hetta av å se på kjøkkenet og badet. Av og til ser det faktisk ikke ut i måneskinn, og da er det hygienen det er noe galt med. Hvorvidt det da er den som "ser" rotet best eller den andre som bør utføre oppgaven kommer jo an på litt forskjellig tenker jeg. Man bør jo prøve å bli enige om et opplegg man kan leve med, og med litt forståelse for at det av og til svikter. Men med rett til å bli irritert hvis det svikter hele tiden.

Jeg forstår plutselig skilsmissetallene i Norge. Hvis noen i ramme alvor mener at man bør skilles dersom husarbeidet fordeles 60-40 og man ikke er fornøyd med det, er det ikke rart om skilsmissetallene er høye. Jeg lovte å leve sammen med mannen min i gode og onde dager, og terskelen for å skilles er langt høyere enn at fordeling av husarbeid skal avgjøre det.

Skilles og skilles, jeg ville iallfall seriøst vurdert om det var klokt å bringe et nytt barn (som = mye ekstraarbeid) inn i familien før arbeidsfordelingen var litt mer på stell. Jeg ville selvsagt prøvd samtale før en evt. skilsmisse.

oslo78 skrev:

Jeg forstår plutselig skilsmissetallene i Norge. Hvis noen i ramme alvor mener at man bør skilles dersom husarbeidet fordeles 60-40 og man ikke er fornøyd med det, er det ikke rart om skilsmissetallene er høye. Jeg lovte å leve sammen med mannen min i gode og onde dager, og terskelen for å skilles er langt høyere enn at fordeling av husarbeid skal avgjøre det.

Det tror jeg ikke det finnes noen som mener, ihvertfall ikke meg om det var mitt innlegg du sikter til. Men dersom man blir totalt utslitt fordi den ene parten ikke er villig til å bidra på hjemmebane og opplever situasjonen som uholdbar, så kan jeg da så absolutt se at det er et alternativ?