Jeg synes ikke likestillinga har gått for langt MEN

Søvn Det ryker her når alt annet skal gå foran, da går det på nattetimene løs for å få ting til å gå rundt.

Var det ikke noen her inne som hadde lagt inn link til en svensk blogg... finner den ikke i farta, det var "eksplodert" hus hvertfall. En slags hæppimøffinblogg fra _virkeligheten_ Hvor er nå den linken...

m^2 skrev:

Var det ikke noen her inne som hadde lagt inn link til en svensk blogg... finner den ikke i farta, det var "eksplodert" hus hvertfall. En slags hæppimøffinblogg fra _virkeligheten_ Hvor er nå den linken...

http://var-dags-rum.blogspot.com/2011/10/hemma-hos-moa-irl.html

https://www.facebook.com/media/set/?set=a.10150338896001234.347152.566941233&type=3

Hvordan hyperlinker men her inne, egentlig?

Elinblu skrev:

Veldig godt sagt - kjenner meg igjen. I går kveld, f.eks., var vi begge veldig slitne av travle tider på jobb og bursdagsforberedelser. Klokka 23 tok han konsekvensen av det og gikk og la seg, mens jeg fortsatte å rydde og styre og stresse til halv ett. Og dette er et mønster som gjentar seg forbausende ofte (i alle fall hele den siste uka, når jeg tenker meg om). Problemet er nettopp det du skriver: Jeg lar meg stresse.

Jeg tror at hovedgrunnen til at mannen din (og min) ikke lar seg stresse med det er fordi de vet at vi gjør det. Mannen kan gå til sengs glad og fornøyd fordi han vet at når morgenen kommer er det som skal gjøres gjort. Sånn er det hvert fall her, vi har innarbeidede rutiner og væremåter og vi vet begge to hva den andre gjør/ikke gjør.

Hattifnatten skrev:

Kanskje vi skal lage en KatteFnatteblogg med interiørfotos, matchende unger og muffinsbaking.

Den kunne blitt en studie i sarkasme tror jeg. I hvertfall mine poster.

LoneLone skrev:

Til sammenligning virker det som om færre menn blir påvirket av krav. Med unntak av Birken mennene i Dagens Næringsliv. De må slite med lederjobb, familie og fysisk form som en toppidrettsutøver. Mulig de var sistnevnte i sine yngre dager, men alikevel.

Jeg vet ikke hva slags menn andre folk omgir seg med, men jeg er i alle fall gift med en som vil lage midag fra grunnen hver dag, som ikke orker å sette seg ned i sofaen før omgivelsene rundt er ryddige, og som prioriterer samvær med ungene på ettermiddagen fremfor egen jobb (som han ofte gjør på kvelden).

Han kunne ikke bry seg mindre om ungenes klær matsjer, og han baker definitivt ikke muffins på søndagene, men jeg tror ikke han står tilbake for meg i slitenhet akkurat, de periodene det stormer som verst.

Jeg synes generaliseringer ofte er en uting, og særlig når de bidrar til å nedvurdere andre folks innsats og behov. Jeg synes det er en kraftig nedvurdering av dyktige og ansvarsbevisste menn å hevde at de jevnt over ikke belaster seg selv i like stor grad som kvinner, bare fordi mange menn legger belastningen på seg selv innenfor andre områder enndet kvinner gjør.

pøbelsara skrev:

http://var-dags-rum.blogspot.com/2011/10/hemma-hos-moa-irl.html

Er dette et eksplodert hjem?

Katta skrev:

Den kunne blitt en studie i sarkasme tror jeg. I hvertfall mine poster.

Kan jeg få ha gjesteopptreden? : plis:

Teofelia skrev:

Jeg synes generaliseringer ofte er en uting, og særlig når de bidrar til å nedvurdere andre folks innsats og behov. Jeg synes det er en kraftig nedvurdering av dyktige og ansvarsbevisste menn å hevde at de jevnt over ikke belaster seg selv i like stor grad som kvinner, bare fordi mange menn legger belastningen på seg selv innenfor andre områder enndet kvinner gjør.

Eller kanskje du ikke har erfaring med den typen manneadferd 😛. Jeg synes ikke din høres helt ut som de mennene jeg oftest får beskrevet.

Hattifnatten skrev:

Måtte jeg aldri bli påvirket til det samme.

Jeg kunne jo risikere at ikke læreren vil sette epipen.

Nei, jeg setter iallfall ikke epipen når foreldrene bevisst sender med ungene nøtter selv om de ikke tåler det, altså. Bill.merk: Ett sted må grensa gå.

LoneLone skrev:

Men ang HI's innlegg. Er det virkelig mulig å ha tre barn, to krevende jobber og ikke hjelp i hjemmet? De tre barns familiene jeg kjenner har Au-Pair eller barns besteforeldre som avlaster. De får huset vasket. Og enda er det vanskelig når begge er på reise eller må være tidlig på jobb.

.

Vel, vi har to barn, krevende jobber og ingen hjelp i hjemmet. Det at jeg har lenge fri om sommeren (og en uke om høst og vinter) er forsåvidt fint, men bidrar egentlig bare til at ukene imellom er usedvanlig fullstappet. Eller er forskjellen mellom to og tre barn så stor at jeg bare bør holde kjeft?



Ellers veldig enig med billa, som jeg ikke får prikket.

Floksa skrev:

Er dette et eksplodert hjem?

Tja, kjøkken og bad gir meg raskere puls bare ved å se på bildene.

Jeg grubler litt over denne løsningen og hvordan det vil virke i forhold til noen problemstillinger, altså. Det er mulig at jeg går glipp av noe, siden det her i heimen er mannen som fyker rundt og mutrer at det "ser ikke ut her!" mens jeg ser opp fra boka og ikke skjønner noen ting ("det ser da helt greit ut her?").

For eksempel:
Problem: Mannen stiller for lite opp for barna.
Løsning: Kvinnen skal stille mindre opp for barna.

Er det bare meg som tenker at to negativer ikke alltid blir et positiv. I alle fall ikke for barna?

Hva med i arbeidslivet?
Problem: En sykehusavdeling har for dårlige hygienerutiner og gjør generelt sett en slett jobb med pasientene, slik at andre andre avdelinger får økt pågang pga. komplikasjoner.
Løsning: De andre avdelingene på sykehuset må kutte i antall håndvask og slurve litt mer med pasientbehandlingen. For da blir det nemlig likt og likt er viktigst.

Det jeg vil frem til er at det at en part gjør en elendig jobb løses vel ikke nødvendigvis av at den andre gjør en like dårlig jobb? For likhetens skyld, ja. Men kvaliteten på jobben blir vel ikke nødvendigvis alltid god nok?

En annen ting: Man snakker om kontrollbehov og slikt, men samtidig så synes jeg mange av "løsningene" går på at kvinnen nettopp skal kontrollere mannen sin til å gjøre noe annerledes. Er det ikke et poeng at man tross alt ikke kan kontrollere andre enn seg selv? Og er det så ufattelig at det for mange mødre (og fedre) er uaktuelt å la partnerens svikt gå ut over barna? Mister man retten til å si at man blir sliten da? Hvis man ikke lykkes i å enten kontrollere mannen til å endre atferd eller bygge en tidsmaskin så man fikk valgt annerledes?

Løsningen på menn som er for lite på banen må da være å få de mennene mer på banen. Ikke at begge foreldrene skal gå og sette seg på benken sammen så det blir likt?

Nera skrev:

Tja, kjøkken og bad gir meg raskere puls bare ved å se på bildene.

Da hadde du fått infarkt om du kom inn dørene her .

Jeg har også en mann som ikke setter seg før han stuper så lenge det er flere "åpenbare" oppgaver igjen (han har gudsjelov litt skylapper, så han klarer å stoppe før alle to-dos er gjort, for da hadde han jo holdt på et års tid. 😛), og det er virkelig ikke bra for noen. Det er en viktig grunn til at jeg har tvunget gjennom at vi har mye hjelp, faktisk. For han skal alltid bare gjøre litt til, og det klarer vi da, og pytt-pytt, det går vel fint, det tar vi på et par timer. Og det sliter oss ut begge to.

pøbelsara skrev:

http://var-dags-rum.blogspot.com/2011/10/hemma-hos-moa-irl.html

I en mindre lägenhet kan en stor walk in closet även rymma sovrummet, tipsar Moa

kie skrev:

Jeg grubler litt over denne løsningen og hvordan det vil virke i forhold til noen problemstillinger, altså.

For eksempel:
Problem: Mannen stiller for lite opp for barna.
Løsning: Kvinnen skal stille mindre opp for barna.

Er det bare meg som tenker at to negativer ikke alltid blir et positiv. I alle fall ikke for barna?

Kan du gi noen eksempler på at dette skisseres som løsning i diskusjonen?

For min del ser det ut som de fleste som setter opp likestilling som et mål, argumenterer for at dobbeltarbeidende i et parforhold bør ansvarliggjøre den andre parten, slik at begge tar ansvar på hjemmebane.

Polyanna skrev:

Jeg har også en mann som ikke setter seg før han stuper så lenge det er flere "åpenbare" oppgaver igjen (han har gudsjelov litt skylapper, så han klarer å stoppe før alle to-dos er gjort, for da hadde han jo holdt på et års tid. 😛), og det er virkelig ikke bra for noen. Det er en viktig grunn til at jeg har tvunget gjennom at vi har mye hjelp, faktisk. For han skal alltid bare gjøre litt til, og det klarer vi da, og pytt-pytt, det går vel fint, det tar vi på et par timer. Og det sliter oss ut begge to.

Menn som setter i gang "en liten sjau" midt i tv-kvelden og mener det er det vi bør gjøre da (for "det ser ikke ut her" ), er plagsomme.

Teofelia skrev:

Kan du gi noen eksempler på at dette skisseres som løsning i diskusjonen?

Jeg leser i alle fall noen av svarene kvinner som sier de er utslitt (her og ellers) får som det. Det er mulig jeg leser feil, men det skulle ikke forundre meg om også noen i den situasjonen tolker det slik og dermed også forkaster det som en løsning.

Men da kommer vi jo til den andre biten:

Teofelia skrev:

dobbeltarbeidende i et parforhold bør ansvarliggjøre den andre parten, slik at begge tar ansvar på hjemmebane.

Jeg tror at det ene ikke nødvendigvis fører til det andre. Man kan forandre seg selv, men det er vel begrenset hvor mye kontroll man har over andre mennesker? Og nettopp i en setting der man maner til mindre "kontrollbehov" blant kvinner, virker det for meg ganske bakvendt å belage løsningen på hennes evne til å kontrollere et annet menneske. Spesielt når det er underforstått at hun har seg selv å takke dersom hun ikke makter denne biten. Man ansvarliggjør kvinnen for mannens manglende deltakelse, og det blir for meg litt ulogisk.

Den eneste man kan kontrollere er vel seg selv? Hvorfor ikke finne løsninger som de som er i en slik situasjon kan leve med og som ikke avhenger av noe som er utenfor deres kontroll?

Eventuelt anerkjenne at dette ikke er så enkelt som det kan se ut som?

kie skrev:

Jeg leser i alle fall noen av svarene kvinner som sier de er utslitt (her og ellers) får som det. Det er mulig jeg leser feil, men det skulle ikke forundre meg om også noen i den situasjonen tolker det slik og dermed også forkaster det som en løsning.

Men da kommer vi jo til den andre biten:


Jeg tror at det ene ikke nødvendigvis fører til det andre. Man kan forandre seg selv, men det er vel begrenset hvor mye kontroll man har over andre mennesker? Og nettopp i en setting der man maner til mindre "kontrollbehov" blant kvinner, virker det for meg ganske bakvendt å belage løsningen på hennes evne til å kontrollere et annet menneske. Spesielt når det er underforstått at hun har seg selv å takke dersom hun ikke makter denne biten. Man ansvarliggjør kvinnen for mannens manglende deltakelse, og det blir for meg litt ulogisk.

Den eneste man kan kontrollere er vel seg selv? Hvorfor ikke finne løsninger som de som er i en slik situasjon kan leve med og som ikke avhenger av noe som er utenfor deres kontroll?

Eventuelt anerkjenne at dette ikke er så enkelt som det kan se ut som?

Man er i alle fall selv ansvarlig for hva og hvor mye man vil finne seg i. Og hvem man er gift med.

Teofelia skrev:

Man er i alle fall selv ansvarlig for hva og hvor mye man vil finne seg i. Og hvem man er gift med.

Nettopp

Jeg tenker som så at ja, man får kanskje ett barn med en mann som viser seg som en som ikke gidder å bidra noe særlig på hjemmebane. Men om man så velger å få to barn til med samme mann, som ikke viser noen vilje til forbedring, ja da er det kanskje litt sent å klage på at man er utslitt?