Sykmelder kvinner seg for å "forebygge" sykdom?

Jeg syns det er viktig å se på forklaringsfaktorer, og det er jo ganske åpenbart at det ikke finnes bare en. At vold/traumer skal være en stigmatiserende forklaringsfaktor på sykdom er synd.

Interessant, for inntrykket etter å ha jobbet med gruppen er jo ofte at det er et sammensatt og komplekst bilde. Ofte kommer det frem historier om trøblete familiehistorier, voldelige partnere, belastende omsorgssituasjoner eller andre faktorer som spiller inn En del (kannskje spesielt blant kvinner uten utdanning i lavtlønnsyrker)kan også slite på et evnemessig plan og det å tenke at man selv kan endre kurs gjennom å gå igjennom utdanning eller ta store grep på hjemmebane virker uoverkommelig. Disse faktorene må jo tas hensyn til selv om det er vanskelig å plassere det i båser som diagnoser er. Og ikke minst rus burde det vært mer fokus på. Mange har et høyt forbruk av piller blandet med rødvinsglasset på kvelden for å "slappe av".

Eg trur kanskje særleg store pasientgrupper hadde tent mykje på om både hjelpeapparatet, dei sjølv og Folk Flest hadde slutta å uttale seg så kategorisk om forskjellen på psykisk og fysisk. Det er framleis så mange stigma knytta til psykisk sjukdom at mange kvier seg for å i det heile tatt sjå på desse forklaringane. Men det kan hende ei stor gruppe ville fått det betre, viss ein slutta å skilje mellom stresshormoner og kreftceller og heller flytta fokuset over på kva slags behandling som kan hjelpe den einskilde.

Darth skrev:

Jeg syns det er viktig å se på forklaringsfaktorer, og det er jo ganske åpenbart at det ikke finnes bare en. At vold/traumer skal være en stigmatiserende forklaringsfaktor på sykdom er synd.

Det er vel strengt tatt ingen av oss som ønsker å flagge at vi har hatt en tøff oppvekst. Hvorfor? Fordi det å sette ulike merkelapper på folk, gjør noe med hvordan folk møter deg og hvilke egenskaper du tillegges. Jeg sier ikke at det ikke er riktig at diffuse skjelett- og muskelplager og lettere psykisk sykdom kan komme av PSD, men jeg tror det kan være litt uheldig (og uriktig) å anta at det er den bakenforliggende årsaken til veldig, veldig mange.

Tallulah skrev:

Vet du, jeg har aldri møtt disse kvinnene som bare sykemelder seg og ligger på sofaen under graviditeten. Jeg tviler ikke på at de finnes, men jeg tror det har sammenheng med utdanningsnivå og holdning til jobb generelt, og ikke er noe som kan kjønnsbestemmes. Jeg tror menn med de samme parameterne også hadde "sykemeldt seg" om de hadde muligheten til det på samme måte som en gravid.

http://www.nydailynews.com/life-style/health/man-time-work-suffering-morning-sickness-article-1.1936063#ixzz3D6c8bGE1

Jeg tar viderutdanning nå, og har akkurat lest om ungdom, helse og psykiske lidelser/subjektive helseplager.
Fra 13-års alderen ser man forskjell på gutter og jenter, jenter opplyser at de sliter mer psykisk og med subjektive helseplager (hodepine, magesmerter, svimmelhet osv) enn gutter, og forskjellen fortsetter etter eldre en blir. I mine lærebøker står det at man ikke vet årsaken, at det forskes, men det kan se ut som:

a) Det er mer legalt for jenter å innrømme plagene enn guttene
b) Jenter tar ting innover seg, gutter tar det mer ut (verbalt og fysisk)
c) Det er andre forventninger til jenter enn til gutter, jenter skal oppfylle flere krav i følge samfunsnormen
d) Jenter kjenner mer etter enn gutter
e) Flere jenter enn gutter blir utsatt for krenkende opplevelser, både av fysisk og særlig seksuell karakter.

Hvis dette stemmer, så tyder jo mye på at jentene tar dette med seg over i kvinnerollen?

Ellers er jeg helt enig med rine, Zöe, og synes svaret du fikk var velskrevet og på sin plass.

Det er definitivt uverdig å omtale sykdommer som tullesykdommer.

Jeg har ikke såre tær (verken FM eller ME, heldigvis), men makan til uanstendighet som rine utviser i slike diskusjoer.

Jeg er helt enig med rine i at velferdsordninger misbrukes og at det er kritikkverdig og et samfunnsproblem. Det er fullt mulig å poengtere dette uten å krenke, mistenkeliggjøre og nedvurdere hele grupper med mennesker, hvorav mange har høyst reell helseproblematikk.

Jeg står for hvert eneste ord i innlegget mitt.

Zoë skrev:

Det er definitivt uverdig å omtale sykdommer som tullesykdommer.

Jeg har ikke såre tær (verken FM eller ME, heldigvis), men makan til uanstendighet som rine utviser i slike diskusjoer.

Jeg er helt enig med rine i at velferdsordninger misbrukes og at det er kritikkverdig og et samfunnsproblem. Det er fullt mulig å poengtere dette uten å krenke, mistenkeliggjøre og nedvurdere hele grupper med mennesker, hvorav mange har høyst reell helseproblematikk.

Jeg står for hvert eneste ord i innlegget mitt.

Jeg er enig med deg, Zoë. Jeg synes Rine også har vært saklig og fin i diskusjonen her, men typen gjentatte uttalelser om juksesykdommer og nedlatende holdning til de som sliter med muskel-og leddplager synes jeg er ufin. Og den er ikke basert på forskning eller statistikk, kun synsing og personlige meninger uten å ha erfaringsgrunnlaget i orden.

Forakten for de uføre av Christian Torseth, publisert på NRK.no i januar 2014.


Det er få mennesker igjen som fritt kan diskrimineres uten at det skaper reaksjoner. Den største og klart mest foraktede gruppen er de uføre. Uføre er, som gruppe, suspekte. Definisjonen på uføre i folks bevissthet er mennesker som kan jobbe «hvis de bare vil».

Det er på tide med en motreaksjon, det er på tide å stoppe diskrimineringen.

...

Men hva er det egentlig å være ufør? Å bli vurdert som ufør av legestanden er avslutningen på en lang, omstendelig, og svært grundig prosess. I teorien er det mulig å lure til seg uføreytelser, men da skal man ha et virkelig intenst ønske om å miste inntekt, arbeidskamerater, sosial status, selvfølelse, pensjon og mulighet for lån til egen bolig. Systemet er strammet inn gjentatte ganger, men likevel er det en generell oppfatning at det er lett å bli erklært ufør, og at det er mange som ønsker det.

Uførhet medfører en reduksjon av inntekt til 66 % av den du hadde tidligere. Det fører også for svært mange med seg isolasjon, depresjon, angstlidelser og en intens følelse av meningsløshet. Vi mennesker er sosiale vesener, og trenger bekreftelse. Å legge seg etter nok en dag på sofaen, uten å ha prestert noe som kan påkalle beundring eller skryt, blir raskt mentalt destruktivt. Uføre er langt mindre lykkelige enn gjennomsnittet.

...

Det er likevel et ubetinget gode for Norge at innbyggerne vet at de ikke kommer til å sulte hvis de skader ryggen i en arbeidsulykke. Dette sikkerhetsnettet bidrar til at Norge har høyere yrkesdeltagelse enn nær sagt alle andre land. Høy yrkesdeltagelse medfører at uføreprosenten og sykefraværet stiger fordi både kvinner, eldre og syke i Norge regnes som en selvsagt del av arbeidsstyrken i motsetning til i mange andre land.

Når kroppen hos noen av disse til slutt sier stopp blir de uføretrygdet, og tallene blir feiltolket i retning av at vi har lavere arbeidsmoral enn andre land. Sannheten er altså det motsatte. Flere jobber i Norge, og vi er mer produktive enn folk i andre land. Det er ingen skam å være syk, men de uføre skammer seg likevel.
...

Hvis NHO, Høyre og Frp virkelig ville finansiere skattelettelser, kunne de begynne med å innføre et like strengt regime for selvangivelser som for uførediagnoser. De kunne stigmatisert skattesvindlerne, i stedet for å gi dem skattelette. Det ville imidlertid passet dårlig inn i deres verdensbilde. Skatt er upopulært, noe de vil kjempe mot. Da lønner det seg ikke å påpeke at vanlige skattebetalere svindler tilsvarende hele budsjettet til Helse- og Omsorgsdepartementet hvert år, og er et femtifem ganger så stort problem som de uføre. [B]Norge lever ennå i diskrimineringens tidsalder, og det på tide å gjøre noe med det.

[/B]

Da sletter jeg den andre tråden.

Du kan be en modde om å flette dem - ellers synes jeg egentlig det er ok å holde trådene separate, for min del.

Candy Darling skrev:

Du kan be en modde om å flette dem - ellers synes jeg egentlig det er ok å holde trådene separate, for min del.

Ja, jeg synes det er verdt en debatt. Vi vet selvsagt alle at uføre er forskjellige, som alle andre.

Men hvordan skal man kunne debattere ufør som ytelse uten å havne i den evige personlige opplevelser "fellen". Media melker den vinklingen, det er jo den som selger. Og hvordan kan vi ha en vis verdighet i debatten? Her har Rine rett i at personlige opplevelser bør holdes utenfor, og Zoe rett i at ufine karakteristikker er unødvendig.

emm skrev:

Da sletter jeg den andre tråden.

Jeg synes også de kan holdes separat. Jeg snakker heller ikke om uføretrygdede. Den gruppen jeg tenker mest på i denne forbindelse er den gruppen som forsåvidt Gunhild Lem skriver seg inn i. De som blir utslitte av å gjøre alt i hjemmet når mannen er på "nok en jobbreise" som hun selv skriver. (Hun måtte jo da ta utgangspunkt i livet før Steinar Lem døde).
Kvinner som dobbeltarbeidene i full jobb og med fullt ansvar hjemme. Da er det veldig lett å forstå at man blir utbrent, men jeg mener det er helt feil å stakkarsliggjøre disse kvinnene som "ofre" eller som "flinke piker" fordi de liksom innehar alle disse skjønnstereotypiske egenskapene.

Mulig jeg føler ekstra på dette fordi jeg selv har vært 100% ansvarlig alene for min datter og jeg har opp gjennom årene fått ørene fulle av "stakkars deg" og velmenende råd fra venner som mener det hadde vært fullt legitimt for meg å ta en "time-out". Det jeg lurer på er hvorfor kvinner ofte, som jo også skjer her på FP, råder andre kvinner til å sykemelde seg når man sier man har det vanskelig og er sliten? Hvorfor er det "more at stake" hvis kvinner setter jobb før hus og barn? Her ligger det jo implisitt at kvinner fortsatt har hovedansvaret og skal ha det? Kvinner er "flinke" hvis de prioriterer seg selv i tide for ikke å møte veggen? Av hensyn til barna og familien?

Jeg beklager, det er her det ofte stopper for meg. Jeg godtar ikke premisset om at kvinner fortsatt skal være de med hovedansvaret for hjem og barn. Og at det derfor er legitimt, og må påregnes at kvinner oftere blir sykemeldte en menn og med ulike diagnoser. (Jeg snakker da om "utbrent" og lette depresjoner pga stress, ikke ME og ulike muskelsykdommer som igjen blir en helt annen gruppe for meg)

Jeg kan ikke fortsette i diskusjonen i dag men håper den kan fortsette uten å dra inn uføretrygdene. Som jo er å dra debatten ned på et helt annen spor en hva som var utgangspunktet for denne diskusjonen.

Jeg synes ikke du skal slette, emm, det er to vidt forskjellige tråder/problemstillinger.

Dette er jo en tråd om forebyggende sykemelding, ikke om uførhet. Om forebygging fører til uførhet har man vel ikke helt truffet blink...

Den gruppen jeg tenker mest på i denne forbindelse er den gruppen som forsåvidt Gunhild Lem skriver seg inn i. De som blir utslitte av å gjøre alt i hjemmet når mannen er på "nok en jobbreise" som hun selv skriver. (Hun måtte jo da ta utgangspunkt i livet før Steinar Lem døde).

Digresjon: Jeg leste ikke Gunn Hild Lem som om hun nødvendigvis skrev om seg selv, men at det var mer generelle utsagn man kan høre rundtom.

Det å bruke sykmeldingsordningen som time-out fordi hverdagen ikke går rundt, er noe ganske annet enn å være ufør hos NAV.

Zoë skrev:

Jeg står for hvert eneste ord i innlegget mitt.

Og jeg står for hvert eneste ord jeg skrev til deg.
"Tullesykdom" har for øvrig blitt brukt en gang i debatten. Av deg.

Ellers forundrer det meg at en person som så og si ikke har skrevet et eneste innlegg på FP uten å minne alle om å være åpne, nysgjerrige, empatiske og alltid tro det beste om folk, så til de grader tar på vrangbrillene når du leser det jeg skriver, og går langt i å tillegge meg ord og meninger jeg aldri har ytret.
Men-whatever- jeg gidder ikke å diskutere mer med deg. Vi har diskutert det samme før og kommer nok ikke til å komme til noen enighet denne gangen heller.

Er enig, jeg lar den stå. Jeg tror dessverre likevel det er mye av de samme mekanismene hos "folk flest" om mistro rundt sykelmelding som også ligger rundt mistro rundt ufør. Men denne tråden har jo utspring i noe annet.

No er vi kanskje litt lei av å diskutere dette, men i dag leste eg eit veldig bra innlegg i denne debatten:http://m.db.no/2014/10/10/kultur/meninger/ideer/helgekommentaren/marte_michelet/35697345/