Sykmelder kvinner seg for å "forebygge" sykdom?

Langt flere menn enn kvinner skulle det bety, som i at det er langt flere menn enn kvinner som blir tatt i slike "jobbe mens man er sykmeldt-saker", men jeg baserer meg bare på det jeg har hørt fra media, og det trenger jo ikke å gi et sant bilde.

Jeg klarer ganske greit å lese denne type tråder nå, uten å få alt for såre tær, selv om jeg har en av de diffuse og sikkert lett fakebare diagosene.

Jeg er evig takknemlig for at NAV åpnet opp og gikk med på at jeg fikk «omskolere» meg mens jeg gikk på AAP, til tross for at jeg hadde høgskoleutdanning. Det at jeg gikk fra «bare» å være sykmeldt, hos en arbeidsgiver som ikke hadde noe interesse for å legge til rette, til å studere master - og dermed mestre noe, hadde enorm betydning.
Men i tillegg så var det avgjørende for min helse å få en diagnose. Jeg er ikke nødvendigvis så happy for «diagnosesamfunnet» heller, men for meg var det positivt. Fordi det endelig var et navn på det jeg hadde plagdes med i over 10 år.

For er det noe som er slitsomt, så er det gå rundt å ha plager og vondt, og INGEN vet hva det er. Ingen kan si hva som faktisk hjelper, og ikke minst - ingen kan se det på deg at du er syk. Jeg tror det er helt umulig for noen å sette seg inn i det, uten å ha vært der selv. Å gå å ha vondt hver dag, så og si hele tiden - hele året. Da kan man uansett ikke putte det i «fysisk sykdom» boksen, for det påvirker garantert psyken.

Men det å bli trodd på. Det å få gjøre noe man takler. Ha noe å gå til, og det å få hjelp, det har snudd min verden. Ingen trodde jeg skulle jobbe 100 % enda, ikke de som behandlet meg heller. Men det går, iallefall nå. Så får vi se hva fremtiden bringer. Men er det noe som er viktig, så er det jo nettopp å klare fokusere litt på «her og nå» når man er syk. Alt for mange blir tvunget til å se langt frem, og det kan være ganske så utmattende.

Så systemet vårt FUNGERER også, på mange måter. Og det får folk ut i jobb igjen. Om ingen hadde turt satse på meg, og tro på meg, ville jeg nok slitt med det selv også - og meget mulig havnet i delvis ufør.

Det går ikke an å se dette sort hvitt. Det at noen utnytter systemet er langt fra bra, men å ha det som utgangspunkt kan ødelegge for veldig veldig mange som faktisk jobber hardt for å komme tilbake til «livet». For jeg tror få som ikke har vært der, skjønner hvor viktig det er, å ha en jobb, ha noe å gå til - og få den muligheten. Men det krever noe, både av vedkommende som er syk, av samfunnet og ikke minst, av ulike arbeidsgivere rundt omkring. Derfor har jeg også pusha på i vår organisasjon, ift å ta inn folk som er på arbeidsutprøving, og nå er vi i gang med det. Og det gjør meg glad.

rine, du formidler budskapet ditt i en innpakning som spenner bein for deg selv og det du vil at andre skal høre.

Du klarer ikke å sette fingeren på at det finnes for mange som utnytter vårt flotte velferdssystem uten å samtidig, i relativt klare ordelag, beskrive det som er reelt fortvilende helseproblematikk for mange som motediagnoser og tøysediagnoser og liksomsykdommer som folk bør skjerpe seg friske fra.

Det er respektløst og det er å legge diskusjonen på et lavt og forenklet og uanstendig nivå. Og etter å ha vært respektløs og unyansert så beklager du deg høylydt over andre såre tær og personlige og historier og sånt som kjeder deg.

Det er et nivå jeg gremmer meg over å måtte diskutere på.

Å skyte blindt på en stor gruppe mennesker fordi det finnes enkelte i gruppen som juger på seg sykdom er ikke akkurat finslipt debatteknikk.

Jeg tror, med bakgrunn i at veldig mange kvinner som har FM har blitt utsatt for krenkende oppførsel, tror jeg at styrking av barnevernet, nulltoleranse for krenkende oppførsel etc er veien å gå.
Og kvinner og menn som har blitt utsatt for krenkende oppførsel blir tatt seriøst, og får oppfølging.

"Nå må du ta vare på deg selv, be om sykmelding NÅ før du smeller i veggen". Jeg lurer på om det er sant eller usant - altså at man forebygger en skikkelig nedtur ved å ta en pause i tide. (Folk med ryggplager er det jo også lett å anbefale en skikkelig pause, men det vet man jo at ikke hjelper noe videre, så da korrigerer vel de fleste utsagna sine til å handle om turer og så mye aktivitet som mulig istedenfor). Jeg lurer på hva som egentlig stemmer for slitenkategorien. Og hvor grensa går for folk flest når det gjelder slitenhet/belastning før man begynner å bli redd for veggen. Og ikke minst om det er noen sammenheng mellom de som tenker tanken tidlig og gjør tiltak og de som faktisk blir utbrent.

annemede skrev:

Jeg tror, med bakgrunn i at veldig mange kvinner som har FM har blitt utsatt for krenkende oppførsel, tror jeg at styrking av barnevernet, nulltoleranse for krenkende oppførsel etc er veien å gå.
Og kvinner og menn som har blitt utsatt for krenkende oppførsel blir tatt seriøst, og får oppfølging.

Men denne gruppa ser vel kanskje ikkje samanhengen sjølv, før dei faktisk har blitt ordentleg sjuke?

Ny studie om ulike forklaringar på sjukefravær blant kvinner i helse- og omsorgsyrker i Norge:
http://www.biomedcentral.com/1471-2458/14/1016

Den viktigaste faktoren var vold og trusler om vold på arbeidsplassen.

Og her er vel artikkelen der påstanden om 70% meir sjukemeldingar hos kvinner kjem frå:
http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/24691748

After controlling for age, educational level, sick leave during 2009, housework, working hours and family status, a 1.7-fold risk for GSL and LTSL were found among women

GSL=physician-certified general sick leave >0 days
LTSL=long-term sick leave ≥ 40 working days during 2010

Dette er altså basert på eit utvalg på ca 7000 men og kvinner.

Work-related psychosocial factors contributed significantly to a higher level of GSL and LTSL among women. The most important factors were demands for hiding emotions, emotional demands, and effort-payment imbalance.

nokon skrev:

Men denne gruppa ser vel kanskje ikkje samanhengen sjølv, før dei faktisk har blitt ordentleg sjuke?

Nei, men samfunnet som helhet har ett ansvar for alle barn, og på den måten forhindre at den oppvoksende generasjon sliter med det samme som der foregående. Det er jo http://www.psykologtidsskriftet.no/?seks_id=274742&a=2 i følge denne kanskje så mange som 20% av norske kvinner og 10% av mennene som har blitt utsatt for krenkende adferd. Kan dette tallet kuttes tror jeg også sm tallene i voksen alder synker tilsvarende.

annemede skrev:

Nei, men samfunnet som helhet har ett ansvar for alle barn, og på den måten forhindre at den oppvoksende generasjon sliter med det samme som der foregående. Det er jo http://www.psykologtidsskriftet.no/?seks_id=274742&a=2 i følge denne kanskje så mange som 20% av norske kvinner og 10% av mennene som har blitt utsatt for krenkende adferd. Kan dette tallet kuttes tror jeg også sm tallene i voksen alder synker tilsvarende.

100% enig. Det er så mange barn som har det vondt - og terskelen for barnevernet, psykisk helse, BUP, osv til å gripe inn er så høy.

annemede skrev:

Nei, men samfunnet som helhet har ett ansvar for alle barn, og på den måten forhindre at den oppvoksende generasjon sliter med det samme som der foregående. Det er jo http://www.psykologtidsskriftet.no/?seks_id=274742&a=2 i følge denne kanskje så mange som 20% av norske kvinner og 10% av mennene som har blitt utsatt for krenkende adferd. Kan dette tallet kuttes tror jeg også sm tallene i voksen alder synker tilsvarende.

Det er heilt klart eit problem som bør tas på alvor! Og dette er bare seksuelle krenkelsar. Vold i nære relasjonar, omsorgssvikt og mobbing kan, etter det eg har skjønt, gi mange av dei same seinvirkningane.

Eg blei liggjande og søke litt på nett, fordi eg synest denne problemstillinga er interessant. Og dette er og eit aspekt som kan forklare den store forekomsten av muskel- og skjelettplager og lettare psykiske lidelser: http://forskning.no/forebyggende-helse-helsepolitikk-helsetjeneste-helseadministrasjon-samfunnsmedisin-sykdommer/2013/01

Pasientene endte opp med å få alt fra 13 til 31 hoveddiagnoser hver.

Mæland kan forsikre om at alle diagnosene er riktige, men likevel vilkårlige fordi forskjellige leger fokuserte på ulike plager og vurderte pasienten fra ulike vinkler. Dette viser tydelig kompleksiteten for pasienter med komorbiditet.

– Problemet er at legen må sette én hoveddiagnose som så blir registrert i NAV sin sykefraværsstatistikk.

– Sammensatte plager utgjør over 50 prosent av sykefraværet i landet, men dette fremkommer ikke av statistikken som baserer seg på diagnoser for enkeltsykdommer, stadfester hun.

Det betyr at det blir et sprik mellom hvilke lidelser pasientene faktisk sliter med og datagrunnlaget for hvilke sykdommer som er mest utbredt og som blir gjenstand for helsepolitiske tiltak.

Zoë skrev:

rine, du formidler budskapet ditt i en innpakning som spenner bein for deg selv og det du vil at andre skal høre.
Det er respektløst og det er å legge diskusjonen på et lavt og forenklet og uanstendig nivå. Og etter å ha vært respektløs og unyansert så beklager du deg høylydt over andre såre tær og personlige og historier og sånt som kjeder deg.
Det er et nivå jeg gremmer meg over å måtte diskutere på.
Å skyte blindt på en stor gruppe mennesker fordi det finnes enkelte i gruppen som juger på seg sykdom er ikke akkurat finslipt debatteknikk.

Vet du, jeg er så forbaska lei av å lese de sure og irettesettende oppgulpene dine i slike diskusjoner, og foretrekker egentlig langt på vei når du bare qouter meg og skriver "uklokt" eller noe i den dur.
Jeg har brukt langt tid på å skrive innlegg i denne tråden. Jeg har skrevet mange innlegg. Ikke alle har vært gode, men mange har faktisk vært det også. Jeg har vært reflektert og jeg har vært nyansert, og pekt på veldig mange sentrale aspekter ved problematikken vi diskuterer. Du er åpenbart ikke enig i at jeg er reflektert og nyansert, men jeg tror kanskje ikke at vi bruker samme ordbok. Av og til tror jeg nesten ikke at vi lever på samme planet, spesielt ikke når du skriver at jeg legger diskusjonen på et lavt, forenklet og uanstendig nivå? Hvem tror du at du er? Retorikkens overdommer? I beste fall er dette din personlige mening, ikke framstill det som om det er harde fakta. Diskusjonen har tvert imot gått ganske rolig for seg og har holdt et ganske så høyt nivå, (vi har til og med diskutert forskninges premisser) helt til du fant det for godt å gå til personangrep på en av deltakerene.

Jeg har fått mange grønne prikker, og mange har skrevet at de er enige med meg, både pr. prikk og i tråden. Noen i er enig i noe av det jeg skriver og uenig i andre ting, andre er enige i alt. Noen er selvsagt også uenige i det meste. Men bare en eneste bruker synes -som vanlig- at jeg har en debatteknikk som er til å gremmes over, (kanskje flere, men du er den eneste som påpeker det i tråd etter tråd) og at jeg burde pakket budskapet mitt penere inn. Jeg velger dermed å fortsette å stole på meg selv og min skriftlige formuleringsvne, som sjelden har sviktet meg før, og foreslår at du heretter lar være å lese innleggene mine, eller rett og slett blokkerer meg slik at du slipper å gremme deg.

Nei det er virkelig ikke noe uverdig over noen av innleggene i denne tråden synes jeg. Den har jo tatt av i alle mulige retninger men alt ligger innenfor overordnet tema og veldige mange ulike synspunkter har blitt lagt frem på en god og saklig måte.

En flott FP-tråd med et aktuelt og svært sensitivt tema som selvfølgelig kan utløse følelser, på godt og vondt.

Har man sett skikkelig på sammenhengen mellom sykdom hos kvinner som er i arbeid, og vold/overgrep? Vi vet jo at mange flere kvinner enn menn blir utsatt for vold, og jeg vil tro at dette må slå ut i dårligere helse?

(Har ikke lest alle sidene i tråden, så beklager hvis jeg tar opp noe som er gjennomdiskutert.)

Darth skrev:

Har man sett skikkelig på sammenhengen mellom sykdom hos kvinner som er i arbeid, og vold/overgrep? Vi vet jo at mange flere kvinner enn menn blir utsatt for vold, og jeg vil tro at dette må slå ut i dårligere helse?

(Har ikke lest alle sidene i tråden, så beklager hvis jeg tar opp noe som er gjennomdiskutert.)

Anna Louise Kirkengen har forska på dette. Lenka i eit tidlegare innlegg, men finn det ikkje på mobil.

Ho var allmennpraktikar og oppdaga at veldig mange kvinner med subjektive og diffuse symptom, hadde historikk med å leve med høgt stressnivå over lengre tid. Ei forklaring er feilbelastning på grunn av at kroppen alltid er i "forsvar" mot angrep. Ei anna er at høgt nivå av stresshormoner som kortisol reduserer immunforsvaret. Eit tredje poeng var at ein del er meir utsette for sjukdommar i den regionen kor dei har blitt krenka, fordi dei vegrer seg for legeundersøkingar, og derfor blir ikkje sjukdom oppdaga. Eit eksempel her, var livmorhalskreft og at utsette for seksuelle overgrep ikkje møter til screeningundersøkelsar.

Ved å ha et hovedfokus på svaret finnes i psykiske traumer og senskader etter vold, overgrep og vonde opplevelser i barndommen, synes jeg at man i enda større grad stigmatiserer og stakkarsliggjør en stor gruppe mennesker (kvinner). For meg hadde denne merkelappen blitt en enda større belastning.

Jeg synes diskusjonen har vært helt grei og egentlig det er fint med både diskusjon rundt statistikk og forskning sammen med personlige historier. Bak statistikken sitter jo nemlig enkelthistorier. Da jeg jobbet i NAV så jobbet jeg med mange bak disse tallene og de "diffuse" diagnosene er jo selvfølgelig en utfordring siden det spriker i alle retninger både på funksjonsnivå og motivasjon. Min erfaring er at i de sakene vi lyktes er når man klarte å legge en plan som førte til økt følelse av mestring. Selv om jeg skjønner argumentet med urettferdigheten rundt at noen får betalt utdanning av staten mens vi andre må ta opp lån så synes jeg det på mange måter har blitt for strengt nå. Før så var det veldig mye "rart" som ble godkjent og det synes jeg er greit at det strammes inn på. Utdanning som tiltak er allikevel billig i forhold til å sende folk rundt på mer eller mindre egnet arbeidsmarkedstiltak. Uavhengig av årsak til vondt og tap av arbeidsevne så synes jeg derfor at det i en del tilfeller er verdt forsøket. Mange år i systemet gjør ikke folk friskere og har ikke så stor tro på at folk kan "piskes" til økt arbeidsevne gjennom dårligere planer og mindre utbetalt. Tid er en viktig faktor og det er stor belastning psykisk å stå utenfor i mange år. Til slutt så sauses jo dette sammen og det er vanskelig å skille på fysiske og psykiske årsaker. God oppfølging i sykepengeåret er viktig for så fort man er over på AAP så har tiden en tendens til å gå. Folk gir mer opp og man mister tilhørigheten til arbeidslivet. Og troen på at man kan komme tilbake.

Enig med Lisa og Rine! En slik diskusjon vil selvfølgelig oppfattes på individnivå av enkelte, men da bør man kan kanskje skjerme seg fra å delta. Langt de fleste av oss ønsker å diskuterer det større bildet. Det er da ikke å skyte på noen som helst, å mene noe om premissene for tallene vi tross alt diskuterer.

Billa skrev:

Ved å ha et hovedfokus på svaret finnes i psykiske traumer og senskader etter vold, overgrep og vonde opplevelser i barndommen, synes jeg at man i enda større grad stigmatiserer og stakkarsliggjør en stor gruppe mennesker (kvinner). For meg hadde denne merkelappen blitt en enda større belastning.

Eg tenker ikkje på det som Svaret, men det er eit aspekt som kan gjelde ein del, men ikkje alle. Og så er det ein del, men ikkje alle, som er sjukemelde rundt graviditet. Og så er det ein del, men ikkje alle som passer i trippelbelastningshypotesa. Og så vidare.

Det at samanhengar mellom psykisk stress i barndom og fysisk sjukdom i voksen alder blir sett på som stigmatisering og stakkarsleggjering synest eg er uheldig.

Og for the record. Det er ikkje snakk om at alle med diffuse lidelser eigentleg har ein traumereaksjon. Men ein stor del av kvinner som ikkje har bearbeida traumatiske erfaringer, utvikler fysiske symptom. Det er viktig å la årsakspila peike rett veg, slik at det ikkje blir automatikk i at folk er sjuke fordi dei har opplevd noko vondt.