Gir man litt mer f*en med årene?

Folk blir mye flauere og innser mye raskere at de er troll, dersom jeg er høflig, vennlig, forståelsesfull og grei. Jeg gjør som Tally, gir dem bittelitt rett og ofte har de litt rett også.

Bokormen skrev:

Det som irriterer vettet av meg er folk som tåler mye mindre tilbake enn de sender ut. Jeg synes det er realt nok med de som er synlige i terrenget, som synger og som tåler at andre svarer dem. Og det er helt greit å være sart om en da også tar hensyn til andre og er litt forsiktig med kritikk. Men en del bitcher og synser i øst og vest men lager alltid drama om de en sjelden gang blir sagt i mot. Hva gjør en med slike? De får jo altfor ofte drive på, fordi det blir så mye styr om de blir fornærmet.

Trygve Hegnar, mener du?

Blid, men bestemt? Funker det? 🙂 Jeg blir ofte så satt ut at jeg motvillig jenker meg, men det er jo ikke noen god løsning.

Polyanna skrev:

Trygve Hegnar, mener du?

Ja, eller Carl I.?

Polyanna skrev:

Joa, men jeg er litt enig med Esme også: Det gjør jo ikke noe om folk som oppfører seg som troll forstår at de har gjort det, og skammer seg litt etterpå.

Harriet Vane skrev:

Folk blir mye flauere og innser mye raskere at de er troll, dersom jeg er høflig, vennlig, forståelsesfull og grei. Jeg gjør som Tally, gir dem bittelitt rett og ofte har de litt rett også.

Jupp. De fleste tar det i seg og unnskylder seg litt. Om jeg brøler blir de bare rettskafne og snurte og skammer seg ikke i det hele tatt.

Polyanna skrev:

Joa, men jeg er litt enig med Esme også: Det gjør jo ikke noe om folk som oppfører seg som troll forstår at de har gjort det, og skammer seg litt etterpå.

Ja ikke sant? Ser ikke noen grunn til at de skal få rett i at oppførselen deres er helt grei. Men da snakker jeg om folk som rett og slett oppfører seg som troll ja, som den naboen som kommer og skjeller ut.

A propos, jeg har hatt en del ledertrening med rollespill med franskmenn. En gang var det en case med en medarbeider som ikke hadde levert til deadline. Twisten (som vi ikke visste) var at hun hadde det skikkelig fælt personlig og også syntes leder (jeg) ikke fulgte opp godt nok. Alle andre gikk inn med full krigserklæring og trussel om oppsigelse, og ble møtt med full konflikt. Jeg, typisk norsk, spurte det øyeblikk jeg kom inn hvordan hun hadde det, og var ordentlig empatisk og lei meg for at hun følte at hun ikke hadde fått tak i meg.

Både coachen og hun jeg spilte mot ble fullstendig vippet av pinnen.

Jeg har i grunn aldri brukt mye tid på å være redd for hva folk tenker om meg, men er helt klart flinkere til å si fra nå enn jeg var for bare 10-15 år siden. Jeg ser likevel rødt de gangene folk prøver en HV-strategi på meg hvis jeg har hisset meg unødig opp. Jeg biter ikke på sånt i det hele tatt, og ville mest sannsynlig blitt utrolig irritert på personen som prøvde å "ta meg" på den måten der. Det eneste som funker er hvis folk blir enda sintere og frekkere enn det jeg er.

Myria skrev:

Jeg er mest enig med Hyacinth kjenner jeg, og jeg synes faktisk det var unødvendig å brøle og svare på den måten som blir beskrevet i hovedinnlegget. Jeg tenker at man kommer mye lenger om man er hyggelig og høflig, og jeg ser ikke poenget med å være krass, kjefte eller brøle til andre mennesker bare fordi de begynte.

Tro meg, jeg har både vært høflig, unnskyldt meg og "snillet" med denne naboen hundrevis av ganger, uten at det har nyttet det spor. Selv om jeg har blitt mer uredd, betyr det jo ikke at jeg går av hengslene mot noen som sier ifra til meg om noe for første gang (eller andre, tredje eller fjerde heller for den saks skyld). Men når noen gnåler om bagateller, på en slik måte at det høres ut som om vi har begått tidenes synd, for n'te gang, da føltes det faktisk veldig ok å si ifra på den måten jeg gjorde.

Jeg tror ikke det finnes noen fasit på hvordan folk reagerer, hverken på hersketeknikker og motteknikker. Jeg er vanligvis fast, men vennlig bestemt og gjerne klart ironisk ved opptrapping, men i bilen kommer hornet og gladfingeren temmelig kjapt. Og noen ganger smeller jeg til der jeg vanligvis ville bare flirt.

Som en regel tenker jeg at det er best hvis man ikke mister besinnelsen. Noen ganger må det til.

Brøling og aggressivitet handler om usikkerhet og selvfølelse, og etter ørten runder med ledertrening har jeg lært meg å takle egen og andres.

Ikke nødvendigvis. Noen gir også bare helt faen i de sosiale reglene.

Candy Darling skrev:

Ikke nødvendigvis. Noen gir også bare helt faen i de sosiale reglene.

Men DET handler vel i såfall mer om mangel på intelligens, sosial sådann.