Har forholdet ditt blitt bedre eller dårligere med årene?

Bluen skrev:

Helt motsatt utgangspunkt av oss, på noen måter. Etter over 23 år sammen har vi fortsatt vært sammen lenger som barnløse enn med barn. Det er litt spesielt, på et vis, og egentlig ikke bare en fordel.

Når ting ble såpass kompliserte som de ble, med tanke på barn og helse, så tror jeg faktisk det var en fordel at vi ikke hadde så lang fartstid i forkant. Jeg ser par som hadde nådd å bli mer «bortskjemte» med både tid og krefter, ville slitt mer med omveltningen. Samtidig så tok det tid å lære hverandre å kjenne, når såpass mye annet var i fokus hele tiden. Hvordan vi håndterer krise var det første vi lærtr om hverandre, så har vi lært mange kjekkere ting etterpå.

Bluen skrev:

Helt motsatt utgangspunkt av oss, på noen måter. Etter over 23 år sammen har vi fortsatt vært sammen lenger som barnløse enn med barn. Det er litt spesielt, på et vis, og egentlig ikke bare en fordel.

Vi har også vært sammen som barnløse lenger enn med barn (er vel nær 50/50 nå, det var et bevisst valg å vente med barn om det har noe å si, jeg skjønner at det kan oppleves annerledes om det var ufrivillig) og ser på det som utelukkende en fordel å bli virkelig godt kjent, reise, oppleve ting og leve sammen som bare to først.

Når jeg begynte å regne etter fant jeg ut at vi har vært sammen ganske nøyaktig like lenge med og uten barn. Vi har vært sammen i snart 25 år, og eldste ungen er 12,5.

Jeg svarte like bra. Men for å utdype litt, så er det like bra, men på veldig ulike måter.

Akkurat nå må vi tilpasse oss livet med tenåringer som er på vei ut i verden og hvordan vi skal fungere som et par som har mer tid igjen. Jeg tror at det skal gå bra. Vi er oppmerksomme på å fortsette å velge hverandre. Jeg opplever i hvert fall at jeg er minst like glad i ham som da vi ble sammen, bare på en annen måte.

Niobe skrev:

14 år sammen, 13 av dem som ektepar og 12 av dem som foreldre. Jeg vil si forholdet har blitt bedre og bedre, mest fordi vi begynte hardt.

Bluen skrev:

Helt motsatt utgangspunkt av oss, på noen måter. Etter over 23 år sammen har vi fortsatt vært sammen lenger som barnløse enn med barn. Det er litt spesielt, på et vis, og egentlig ikke bare en fordel.

Vi fikk barn veldig tidlig i forholdet. Termindatoen til snuppa var på dagen to år etter at vi hadde erklært oss som kjærester. Vi flytta riktignok sammen veldig tidlig i forholdet, men vi fikk lite tid som bare samboere (uten barn). Men det er ikke alt man kan kontrollere. Vi betegner snuppa som "en aldri så liten overraskelse, men hjertelig velkommen". Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg hadde taklet dårlig å være ufrivillig barnløs i lang tid.

Men vi driver å finner ut av det med å være kjærester med store barn nå. Jeg tror det skal bli bra, men det er klart at det også er en prosess.

Bluen skrev:

Helt motsatt utgangspunkt av oss, på noen måter. Etter over 23 år sammen har vi fortsatt vært sammen lenger som barnløse enn med barn. Det er litt spesielt, på et vis, og egentlig ikke bare en fordel.

Vi hadde vært sammen i nøyaktig 12 år når vi fikk barn. Det var helt frivillig å ikke få barn før. For oss en ubetinget fordel. Jeg tror ikke vi hadde vært gift i dag hvis vi hadde fått barn i starten av 20 årene. Nå har eldste blitt 15 år, og jeg er utrolig glad for de 12 årene vi hadde uten barn.

Jeg ville si omtrent det samme. Jeg ble sammen med en mann som slet med kommunikasjon, men siden jeg har insistert på god kommunikasjon oss imellom i alle år, så går det bra. Det hjelper også at han er blind og døv på den måten at han som regel ikke oppfatter det når jeg skriker og skråler som verst. Så der jeg synes jeg er en gnålende person, merker han lite.

Myria skrev:

Vi har også vært sammen som barnløse lenger enn med barn (er vel nær 50/50 nå, det var et bevisst valg å vente med barn om det har noe å si, jeg skjønner at det kan oppleves annerledes om det var ufrivillig)

Det var ufrivillig i 4 år for oss, og det var en stor påkjenning.

Bluen skrev:

Helt motsatt utgangspunkt av oss, på noen måter. Etter over 23 år sammen har vi fortsatt vært sammen lenger som barnløse enn med barn. Det er litt spesielt, på et vis, og egentlig ikke bare en fordel.

Vi også, 21 år samboere og 11 år med barn. En lang utfordrende ufrivillig barnløs historie. Men selvsagt, vi hadde god økonomi, et sosialt liv i byen, reiste mye og lenge.

Interessant tråd. Jeg er i et veldig nytt forhold, som har et (for meg) usedvanlig godt utgangspunkt og vi snakker mye om hvordan vi skal klare å ta vare på det gjennom alt som venter oss i fremtiden.

Vi har vært igjennom noen runder med kreftvurderinger og to runder med kreft. Det er så fryktelig tøft, men samtidig, om utfallet blir bra, veldig godt for forholdet. Vi har kommet ekstra nært hverandre og midt i alt det vonde så har vi fått frem masse flott og godt også.

Jeg tenker at det er naturlig at alle forhold har sine opp- og nedturer. Jevnt over tenker jeg likevel at forholdet bare blir bedre og bedre, ikke minst fordi kommunikasjonen glir lettere for hvert år. Nå er vi i ferd med å få store barn, og det er utrolig fint å oppleve at vi (fortsatt) trives sammen, bare oss to. Selv om vi også er veldig glade i det å være en familie.

Første barnet kom da vi hadde vært sammen i (nesten nøyaktig) ni år. Han var ønsket og planlagt, og tok ikke så veldig lang tid å få på plass da vi først bestemte oss. Jeg tror det hadde vært mer krevende å være ufrivillig barnløs i mange år først, fordi jeg merket at jeg ble ganske koko av prøvingen.

Tiden med småbarn var nok de aller mest krevende, da jeg fungerer utrolig dårlig med lite søvn. Noe jeg fikk gleden av å oppleve på nytt, da vi fikk valp i høst. Nå sover valpen (endelig) hele natten, og jeg er i ferd med å bli en hyggeligere versjon av meg selv igjen.

Heldigvis har vi flere felles interesser som både lar seg forene med det å være småbarnsforeldre og det å være "bare" oss. Det tror jeg er en stor fordel, i lange forhold.

Her var vi alene i 18 år før barna kom, etter 14 års prøveprosjekt. Det var noen jæ..... år, før vi fikk ungene men vi lærte jo å støtte hverandre i de tyngste takene.

Jeg har et laangt forhold (18 år) bak meg med min eksmann, Det ble på en måte bedre og bedre, men samtidig mer og mer dårlig da vi gled fra hverandre. Vi ble bedre og bedre venner, men mindre og mindre kjærester. Til slutt fant han seg en annen og jeg skjønner hvorfor.

Nå skal jeg gifte meg igjen, og vi har ikke vært sammen i mer enn litt over 2 år. Vi har allikevel opplevd flere kriser (økonomisk, sykdom osv) på disse to årene enn mange kanskje opplever gjennom et helt liv, og vi har kommet ut av det sterkere. Så dette virker bunnsolid. Man har ingen garantier men jeg har aldri hatt det bedre eller klaffet sterkere med et menneske før, og jeg håper og tror forholdet vårt blir bedre og sterkere for hvert år som går. Vi er enda inne i den ekstreme kanin-kjærlighetsfasen men siden vi er såpass like på den fronten tror jeg ikke det vil gå over. Man vet aldri, men vi ønsker begge å ha det slik og når vi har fått det til i de mest deprimerende krisefasene så tror jeg vi skal få det til ganske mye lenger enn et par år. Vi får se. 🙂

Vårt forhold ble faktisk bedre da jeg innså at "Nei, vi er faktisk ikke særlig like, vi er i grunnen ganske så forskjellige!" Tidligere har jeg slitt så med at jeg ikke opplevde at vi dro i samme retning, mens jeg nå mer forventer at vi har ulike meninger og planer, og at vi må vi finne kompromisser om det meste. Han er en veldig flink pappa og en omsorgsfull kjæreste, og vi er begge enige om at vi ønsker å fortsette å være oss. Så det er vår plattform som vi jobber kontinuerlig med å heve.

Småbarnsårene har vært krevende, ikke minst fordi "noen" er ganske så introvert og blir smågal av å tråkke i unger og hjemmeværende mann og familie og mannens venner, og litt for ofte hadde lyst til å rømme til en lydisolert, ren og ryddig hybel helt for seg selv. Eventuelt sammen med egne venner. Ekstroverte mannfolk skjønte ikke helt greia, kan man si. 🙄

Vi har "bare" vært sammen i 8 1/2 år, men det har vært intense år med bryllup, flytting, to barn i rask rekkefølge, sykdom og dødsfall i familien og diverse utfordringer, så mye på godt og vondt. Vi har heldigvis stått fjellstøtt gjennom alt så langt, så selv om ting har vært vanskelige har de ikke vært det oss imellom. Det handler vel mye om at vi er relativt like til sinns og har ganske lik innstilling til hva vi forventer av tilværelsen, tror jeg. Jeg føler meg veldig heldig, og det gjør heldigvis han også.

Vårt forhold er blitt bedre og bedre (med bølgedaler underveis). Den store forskjellen nå, er at vi ikke gnager på hverandre når det er belastninger i hverdagen. Tidligere lot vi stress gå utover hverandre, nå er vi blitt flinke til å være rause og omsorgsfulle mot hverandre nettopp når det stormer. Det er gull.

25 år sammen og de to siste har vært de beste så langt. Godt å få store selvstendige unger, og stor glede av å ha funnet en ny felles interesse i trening.
Vi har definitivt hatt opp og nedturer i årenes løp.

Jeg og mannen er veldig forskjellige, og vi har ingen felles interesser eller venner. Det har vi aldri hatt, og vi har aldri savnet det. Han driver med sine ting med sine kompiser, og jeg mine ting med mine venninner. Vi liker veldig godt å være sammen bare vi to eller som familie. Vi er ikke noe glad i å være på ferie med andre, og gjør det heller ikke. Bortsett fra en og annen gang med en av brødrene våre.

Bedre for hvert år som går, særlig de fem siste. Skilt 2012.