Dagens Per Egil Hegge

Er det flere som leser Per Hegges språkspalte i Aftenposten på nett? Dagens artikkel var en herlig sak om hvordan preposisjonen til styrer dativ og genitiv. For de spesielt interesserte (?):

Det er ikke så ofte at preposisjonen til styrer dativ, men noen ganger gjør den det. Det hadde en kollega ikke helt fått med seg da han skulle skrive om diskusjonen i desember omkring fredsprisvinneren fra Bangla Desh og hans mikro- kredittordninger:
Han greide til og med å komme til ordet i Dagsnytt 18 ... Hvilket ord kom han til? spør en innsender, siden det åpenbart var et bestemt ord.

Det heter å komme til orde når man klarer å få ordet. Det heter også å komme til syne når man dukker opp etter å vært skjult eller usett en tid. Begge disse formene er dativ. Men det vanlige er at til i slike eldre sammensetninger styrer genitiv: til sjøs, til fjells, til lands og til vanns. Pine noen til døde er derimot dativ.

Dativene er det ganske mange av i moderne norsk: Av gårde, (tape) av syne, ta av dage (altså drepe, mens "gammel og mett av dage" nok er en gammel flertallsform), på mote, i live (som heter i livet eller vid liv på svensk).

Behøver vi å vite dette? Mange lever lykkelig uten, og stort sett går det jo bra. Men det betyr altså noe helt annet å komme til orde enn å komme til ordet. Det uttales ulikt også - med tonelagsforskjell.

Jeg har alltid syntes Hegge er helt genial
Det ligger mange gullkorn gjemt i arkivene til språkspalten!

Jeg synes Hegge tidvis er sur, konservativ og har feil fokus, men han kompenserer jo med å slå til med spalter av reneste gull rett som det er. Og dette var helt klart en slik, dativ og genitiv er noe som ligger Tinetoff-hjertet virkelig nær.

Men det betyr altså noe helt annet å komme til orde enn å komme til ordet. Det uttales ulikt også - med tonelagsforskjell.

Jeg tror jeg må prøve å forklare dette med dativ for poden min. Han uttaler nemlig "å gå til spille" som "å gå til spillet", og det holder jo ikke for en dobbeltsidig flisespikker.

Hegge vet å redde dagen.

Skilpadda skrev:

Jeg tror jeg må prøve å forklare dette med dativ for poden min. Han uttaler nemlig "å gå til spille" som "å gå til spillet", og det holder jo ikke for en dobbeltsidig flisespikker.

Aldeles ikke. Selv om han tross alt får en del ekstrapoeng for å bruke uttrykket i en alder av fire år.

Tinetoff skrev:

Jeg synes Hegge tidvis er sur, konservativ og har feil fokus, men han kompenserer jo med å slå til med spalter av reneste gull rett som det er.

Enig i dette. Boka hans på Kagge forlag inneholder dessuten flere faktafeil.

Dativ er uansett herlig, da! Det er noe rørende ved disse restene av dativ i norsk. Jeg ble riktig varm om hjerterota da jeg som ung nordiskstudent for første gang kom på besøk til mannens bestemor på den riktige sida av Mjøsa. Hun sa "je håper det går bra mæ a bestefar".

Jeg tror jeg må ha hatt flinke norsklærere, for dette hadde vi om både på ungdomsskolen og på videregående.

Elinblu skrev:

Hun sa "je håper det går bra mæ a bestefar".

Jeg elsker sånne dativformer som har "feil" kjønnsendelser, altså når folk sier "Jeg kjøpte bilen" men "Jeg satt i bila". Egentlig elsker jeg alle dativformer i alle språk, når jeg tenker meg om.

Tinetoff skrev:

Jeg elsker sånne dativformer som har "feil" kjønnsendelser, altså når folk sier "Jeg kjøpte bilen" men "Jeg satt i bila".

En ting jeg har stusset litt på når det gjelder dette med "bila", er tonemet. Tröndere bruker tonem 2 i dativordet "bila", ikke sant? Vanligvis vil vel dativformen ha samme tonem som den bestemte nominativsformen, slik jeg har skjönt det. Ordet "vesta" (om klesplagget) har f.eks. tonem 1 i dativ, mens "vesta" med tonem 2 er flertall.

De trönderne jeg kjenner som sier "bila" med tonem 2 i entall, uttaler for övrig også navnet mitt med tonem 2.

Elinblu skrev:

En ting jeg har stusset litt på når det gjelder dette med "bila", er tonemet. Tröndere bruker tonem 2 i dativordet "bila", ikke sant? Vanligvis vil vel dativformen ha samme tonem som den bestemte nominativsformen, slik jeg har skjönt det.

Tror du må overta som tonemdronning her inne, Elinblu, for her må jeg melde pass. Jeg har stort sett hørt dette hos østerdøler, og de har hatt tonem 1 på "bila".

Elinblu skrev:

En ting jeg har stusset litt på når det gjelder dette med "bila", er tonemet. Tröndere bruker tonem 2 i dativordet "bila", ikke sant? Vanligvis vil vel dativformen ha samme tonem som den bestemte nominativsformen, slik jeg har skjönt det. Ordet "vesta" (om klesplagget) har f.eks. tonem 1 i dativ, mens "vesta" med tonem 2 er flertall.

Nå ble jeg jammen litt usikker, men jeg mener også trønderne bruker tonem 2 i "bila".

Der fikk jeg forøvrig klarlagt hvor uttrykket "bila" kommer fra, jeg har aldri tenkt på at det var en dativform!

Tinetoff skrev:

Tror du må overta som tonemdronning her inne, Elinblu, for her må jeg melde pass. Jeg har stort sett hørt dette hos østerdøler, og de har hatt tonem 1 på "bila".

Det er ikke umulig at hukommelsen spiller meg et puss - eller at vi pleide å overdrive litt i våre trönderparodier. 😮* Når jeg tenker på uttrykket "til orde" som er nevnt over her, og som jo har tonem 2, blir jeg så forvirra at jeg tror jeg melder pass, jeg også. Eksempelet med vestene har jeg for övrig fra en eller annen dialektpröve, sist hört på Dragvoll i 1994. Det kom fra en dialekt i mjöstraktene, mener jeg å huske. I generasjonen til mannen min er alle dativspor borte, dessverre.

* E-lin (tonem 2) - æ sitt i bila og gnæg på ei æppel!

Elinblu skrev:

* E-lin (tonem 2) - æ sitt i bila og gnæg på ei æppel!

Jeg sier ofte "ei æppel". Eller rettere sagt, jeg sier det etter et par dager hjemme hos mor. Det er da sønn og mann begynner å fnise av språket mitt, for plutselig dukker det opp "ei æppel", "læss", "læll" og "æ ska natt over" i min ellers så østlandskifiserte trøndersk.

En gråtkvalt Divine-sønn da han var sju: "Buhu, mamma, du snakker så styyy-gt". Jeg tenkte at han refererte til at jeg stammer og tenkte at "jøss, plager det han". Men før jeg fikk sagt noe, sa han videre: "Ja, du sier så mye stygt og rart, sånn som 'blæs'. Buhu"