Et filosofisk spørsmål om julen

Dette er noe jeg har tenkt å ta opp som tema her inne i mange år, men jeg har alltid vært redd for at ingen vil forstå hva jeg mener. Divine-mannen forstår hva jeg mener, da, så jeg tar sjansen.

Altså, helt fra jeg var ganske lita, kanskje 7-8 år, så har jeg blitt litt lei meg når jeg tenker på at julen er menneskeskapt. Jeg husker jeg tenkte at julen er jo ikke magisk når den ikke kommer av seg selv, som et naturfenomen. Det må mennesker til. Og hadde ikke mennesker giddet, så hadde det ikke skjedd. Ergo - svært lite magisk.

Divine-mannen tenker helt omvendt enn meg. Han sier at det er jo det som gjør julen magisk, nemlig at den er menneskeskapt. At vi klarer å skape dette helt av seg selv.

Er det noen andre her inne som har tenkt over dette? Jeg tenkte mye på det som barn, og jeg kjenner fortsatt noen ganger på den litt triste følelsen av at julen ikke bare kommer helt av seg selv.

Gir dette noe mening i det hele tatt, eller er jeg helt koko?

Jeg feirer lys og kjærlighet i jula. Lyset er i høyeste grad et naturfenomen, og i jula så begynner jo dagene sakte men sikkert å bli lengre og lysere.
At det må mennesker til for å få alt omgjort til handling, og at så mye fint og godt skjer, er jo en form for magisk.

Men ja, nei, jeg tror kanskje ikke helt jeg skjønner.

Syrinx skrev:

Men ja, nei, jeg tror kanskje ikke helt jeg skjønner.

Nei, det ante meg. Jeg skjønner det egentlig ikke helt selv. Det er i alle fall vanskelig å sette ord på. Men jeg tror det har noe med at når man er barn, så tar man en del ting for gitt, og tror at det bare skjer av seg selv. Og så med modenhet skjønner man at det er itjnå som kjæm tå sæ sjøl. Men akkurat når det gjelder julen, så har altså den følelsen blitt hengende litt igjen i meg.

Jeg tror jeg skjønner godt hva du mener, selv om jeg ikke har det på samme måten selv. (Antageligvis en effekt av å ikke ha hatt barndomsjul.) Og så tipper jeg du ikke er kristen, for i så fall er jo det der ikke helt i tråd med juleevangeliet, for å si det sånn.

Man vil jo gjerne at det skal være en magi ved det, og at magien er noe annet enn at mor har stått på kjøkkenet og bakt pepperkaker midt på natten, liksom. Et slags stjernestøvdryss over verden som gir Den Følelsen.

Maverick skrev:

. Et slags stjernestøvdryss over verden som gir Den Følelsen.

Nemlig! Det er akkurat det jeg ønsker. At vi bare våknet opp en morgen, og så var JulenTM der.

Og nei, jeg er ikke kristen. Men jeg var det som barn/ungdom. Men det gjorde det nesten enda verre. At selv om vi feiret noe så storslagent som Jesu fødsel, så måtte vi likevel fikse alt sjøl.

Jeg skjønner hva du mener, Devine. Jeg tror faktisk du setter ord på noe jeg ikke helt hadde skjønt selv. Jeg har lurt så på hvorfor julemagien fra barndommen har forsvunnet, og jeg tror nok det har mye å gjøre med at jeg nå ser at jula "bare" er resultat av mye arbeid og staffasje.

Det naturskapte med jula er lyset, og blåtimen! Jeg har mange ganger tenkt at det var innmari taktisk å legge en slik feiring til mørkeste desember. Nå går jo hele den mørkeste måneden i et svosj!

Jeg pleide å tenke som mannen din. Selv om jula var alt annet enn magisk da jeg var barn. Nå tenker jeg ikke på jula som magisk i det hele tatt. Det er en forbuksfest. Hyggelig å henge litt ekstra med familien da.

Jeg skjønner hva du mener, men er enig med mannen din. Nettopp det menneskeskapte er magien.
Jeg tenker sånn at jula er bare ett eksempel av flere - men alle disse øyeblikkene man kan legge engasjement, (tro), følelser, sentimentalitet, tradisjon, forundring og glede inn i - de skaper magien.
Om det så er gleden ved juletrelysene i stua, eller lukten av pepperkaker eller hva det er. Magien ligger i hvordan man reagerer og connecter - hvordan man tillater seg å reagere og føle. For meg er ikke jula skapt av andre så viktig. Butikker og tjohoi liksom, ikke så interessant. Men jula skapt av meg med og for mine nærmeste er det.

(og det gjelder den der overnattingsturen i skogen, påskeharen, et god rebusløp, fargene i bedet i hagen man har jobbet for og som endelig blomstrer så vakkert at det nesten tar pusten fra en. Også videre.

HVvis det ga mening?

Jeg har ikke tenkt slik om jul. Men kanskje noe som ligner, når det gjelder lys og farger. Jeg likte ikke å lære om fysikken bak farger, for jeg tenkte på farger som noe helt fortryllende og magisk.
Men jeg har kommet over det. Jeg vet hva de er, men de er jo likevel fortryllende og, tja, magiske?


Når det gjelder jul har jeg vel gått fra å synes det var fantastisk, til et himla pes, til noe litt trist og vemodig, de siste årene.

Gøy tanke. Forstår jo hva du mener, men har ikke tenkt på det. Jeg er veldig glad i jula i min voksne verden, for nå skaper jeg selv minnene og evt magien - og jeg har tatt meg på tak for å gjenerobre jula etter noen traurige juler i tenårene. Men klart, magisk juleglitter har jo vært fint.

Jeg har med alder og visdom kommet til at det er menneskene som skaper alt. Alt som er godt. Kjærligheten. Godheten mellom oss. Det er vi som utgjør bevisstheten i universet, som ellers er et stor tomrom. Hver og en av oss utgjør et lite punkt med bevissthet. Og 'noe' knytter denne bevisstheten sammen til noe større, til et fellesskap. Til godhet. Kjærlighet. Til julen. Til håp. Drømmer. Kanskje er det til og med dette som er Gud? For hva er vel gud, om ikke godhet, kjærlighet? Jeg syns det er ganske magisk.

Det var litt fra mitt filosofiske hjørne.

Jeg tror jeg skjønner hva du mener, men jula er magisk for ateistiske meg. Som en følge av en fantastisk rekke med tilfeldigheter og følgehendelser ble jordkloden til i et system der den skrått surrer eliptisk rundt en stjerne. Vi har fått tidevann og liv har utviklet seg og noen steder er lys/mørkedelen av døgnet av ulik lengde hver dag i forhold til i går. Det er et mirakel at alle disse tilfeldighetene førte til at du kan spørre om det magiske med jul. Så jo, julen er magisk.

Når man er barn så innser man jo ikke at jula krever arbeid, og den framstår som magisk. Jeg skjønner hva du mener, men tenker som mannen din. Magien ligger nettopp i menneskene. At vi gjør det sammen, fikser overraskelser til hverandre, lager god mat, utfører ritualer som setter i gang tanker og minner, husker på dem rundt oss, pynter vinduer og hager for omverdenen og lager et fellesskap. Og selvsagt kan man plukke fra hverandre dette med mye surmaget realisme, men det er i dette magien ligger for meg.

Jeg forstår hva du mener, tror jeg. Men jeg er enig med mannen din.

For meg er det alt det vi gjør for å lage jul som er det magiske. Jeg har alltid elsket juleforberedelser. Jeg er tydeligvis en av de få som ikke synes det er stress. Alt som har med jul å gjøre, inkludert å vaske gulv, er gøy, og magisk.

Så det menneskeskapte er det store med det.

Og nei, jeg er heller ikke kristen. 😀

Jeg synes jula er magisk jeg. 🙂 Når jeg står opp en julemorgen i halvmørket og ser juletreet med lysene og kjenner den deilige lukta av gran, så får jeg hele barndomsmagien tilbake og tanker om forarbeid og forberedelser er borte.

Jeg kom på en ting; storebror tror muligens litt på julemagi han også. 😉 I går kikket han på blomstene, azalea og julestjerner, i vinduskarmen og spurte i fullt alvor om de virkelig var ekte. De så nemlig helt like ut hvert år.

Vi har mange tradisjoner her i huset og åpenbart greier jeg å holde litt magi ved like for store unger ved å kjøre «same procedure as every year».

Alt er jo menneskapt. Det er jo fantastisk! Vi vet at menneskene har hatt minst en fest, et blot med sterkt drikke, god mat og ofring til makter i underverden og himmelen helt siden før vikingtiden! Denne perioden fra 13.desember til 6.januar ble da i England kalt yuletide, og vår «jul» eller jol på gammelnorsk stammer vel fra samme opprinnelse, selv om engelskmennene adopterte Kristmesse når kristendommen kom, Christmas.

Jeg syns det er så fantastisk at vi har en slik tradisjon.

Jeg skjønner godt hva du mener, og har et veldig blandet forhold til det hele. På den ene siden synes jeg der er fantastisk at vi mennesker samler oss om tradisjoner og ritualer. Jeg fryder meg når hele området jeg bor i glitrer, lyser og blinker nå i adventstiden, og tenker med gru på hvor mørkt og tungt det ville vært uten. Jeg elsker at vi sammen gleder oss til noe. . På den andre siden synes jeg julen mistet mye av magien når jeg selv fikk ansvar for å skape den. I tillegg sitter jeg med en mer og mer tung følelse hver jul når gavene er åpnet.

Jeg tenker nok litt som mannen din.
I tillegg har jeg kristen tro, så det er litt magi for meg.

Men jeg ser også magien i det JEG klarer å gjør for at barna mine får stjerner i øynene og nesten ikke klarer vente til Julaften. Jeg er nok i overkant glad i hverdagsmagi som jeg selv utfører...

Kanskje ikke helt svar på spørsmålet ditt, men jeg synes det er en deilig følelse at vi mennesker kan skape magi. Imidlertid er det ikke "bare" menneskeskapt magi i og med at det ikke hadde blitt mulig å skape dette på en helt annen dag om man hadde villet (tro meg, jeg har faktisk arrangert en julefest midt på sommeren en gang. Veldig gøy, men ikke magisk ). Jeg tror også at det blir mer magisk siden man har adventstiden hvor man venter og forbereder. Det er jo noe spesielt med bursdager og 17. mai, også, men ikke like magisk som julen. Ventingen mangler. Jeg elsker forberedelsene og nyyyter (særlig) lille julaften og julaften, men får alltid skikkelig nedtur utpå kvelden julaften fordi det da er over i mine øyne selv om resten av dagene også er fine.