Hvor lang tid før barnet fikk navn?

torsk skrev:

Helt malapropos: hvor sent kan man endre navnet til barna sine? Til de er myndige? Eller 16? Det hadde jo vært moro å fortelle sønnen sin på 14 at "nei, mamma og jeg har ombestemt oss, du heter ikke lenger Geir, men Marcus Angelicus".

Foreldrene kan endre navnet til barnet er 18 år, men om barnet er over 12 år må det foreligge samtykke fra barnet.

zol skrev:

Takk Toffen . Jeg sliter med norrøne jentenavn kjenner jeg. Synes ikke de er like fine som tilsvarende guttenavn, og de jeg liker får jeg ikke med mannen på. Jeg sliter med jentenavn generelt - godt vi har god tid.

jeg må bare slå et slag for Eivor! - DET er fint det!

Bauche skrev:

jeg må bare slå et slag for Eivor! - DET er fint det!

Det blir så mørkt på min dialekt. O'en blir veldig O og veldig tydelig. Ikke nesten Å som i andre dialekter.

(Toffen kan du plis plis overse orddelingsfeilen i prikken du fikk? *gremmes* )

malena skrev:

Nei ærlig talt, nå får dere gi dere. I dag er han fire og et halvt og lyder sitt "nye" navn. Det gamle har han ikke noe forhold til.

Vi skjønte, da han var tre uker gml at vi hadde bestemt oss litt for fort mht navn. Så brukte vi de neste mnd på å gi ham det nye navnet som mellomnavn, for så å irritere oss over at vi ikke byttet allerede da han var tre uker.

Så, da han var seks mnd bestemte vi oss, nå eller aldri. Vi informerte slekt og venner, fikk ingen negative reaksjoner. Folk sa bare anerkjennende at ja, han er virkelig en ..... (hans nye navn).

Jeg tolket det slik at dere hadde kalt ungen for Lars i et halvt år, for så en dag under an samtale over middagsbordet; "Jeg synes igrunn Henning er et finere navn enn Lars, skal vi bytte?"
Derfor stusset jeg litt. Hvis dere kalte ungen for Henning i det daglige, men det sto Lars i alle paprier, så er det jo en helt annen sak.

Vi hadde lignende diskusjoner som Toffen og Toffemannen, men ikke fullt så klart formulerte kriterier - og ikke de samme; vi ville f.eks. ikke ha navn med æ, ø eller å. 🙂 Jeg ville ikke ha énstavelsesnavn, han ville ikke ha noe gammeltestamentlig (vi trodde vel i utgangspunktet vi ville ha noe norrønt, men endte med germansk variant av et romersk navn); navnet skulle fungere på engelsk, tysk og fransk, både i den forstand at det skulle være greit forståelig/lesbart og at det ikke skulle bety (eller høres ut som) noe åpenbart teit. Vi ville ikke bruke navnet til noen som var i live i familiene våre ("familie" her ment som våre besteforeldre med alle etterkommere), men vi hadde valgt ut et mellomnavn som oppkalling etter avdøde oldeforeldre, og det første navnet skulle også fungere sammen med dette. Og så ville vi ikke ha navnet til noen vi kjente (og endte vel egentlig opp med å ikke ville ha et navn som noen vi noen gang hadde møtt het ). Legg til at navnet ikke skulle være på noen ti på topp-lister og (ikke minst!) at vi begge måtte være helt enige, så var det antagelig ikke så mange navn vi kunne endt opp på. (Kanskje like greit vi bare har ett barn. )

Fjalleballe skrev:

Jeg tolket det slik at dere hadde kalt ungen for Lars i et halvt år, for så en dag under an samtale over middagsbordet; "Jeg synes igrunn Henning er et finere navn enn Lars, skal vi bytte?"

Jeg synes det var en litt merkelig tolkning ut i fra det lille jeg skrev.

Derfor stusset jeg litt. Hvis dere kalte ungen for Henning i det daglige, men det sto Lars i alle paprier, så er det jo en helt annen sak.

Her skjønner jeg desverre ikke helt hva du mener.

Skilpadda skrev:

Vi hadde lignende diskusjoner som Toffen og Toffemannen, men ikke fullt så klart formulerte kriterier - og ikke de samme; vi ville f.eks. ikke ha navn med æ, ø eller å. 🙂 Jeg ville ikke ha énstavelsesnavn, han ville ikke ha noe gammeltestamentlig (vi trodde vel i utgangspunktet vi ville ha noe norrønt, men endte med germansk variant av et romersk navn); navnet skulle fungere på engelsk, tysk og fransk, både i den forstand at det skulle være greit forståelig/lesbart og at det ikke skulle bety (eller høres ut som) noe åpenbart teit. Vi ville ikke bruke navnet til noen som var i live i familiene våre ("familie" her ment som våre besteforeldre med alle etterkommere), men vi hadde valgt ut et mellomnavn som oppkalling etter avdøde oldeforeldre, og det første navnet skulle også fungere sammen med dette. Og så ville vi ikke ha navnet til noen vi kjente (og endte vel egentlig opp med å ikke ville ha et navn som noen vi noen gang hadde møtt het ). Legg til at navnet ikke skulle være på noen ti på topp-lister og (ikke minst!) at vi begge måtte være helt enige, så var det antagelig ikke så mange navn vi kunne endt opp på. (Kanskje like greit vi bare har ett barn. )

Men så har han jo fått et flott navn! Det var et av mine favoritter da vi skulle velge navn til ungene, men mannen ville ikke.

Hos oss har ungene fått navn like etter fødsel. Ingen diskusjon. Jeg og mannen velger navn på annenhvert barn. Veldig greit. Blir det flere, så er det mannens tur neste gang.

Mitzya skrev:

. Jeg og mannen velger navn på annenhvert barn. Veldig greit.

Sånn uten at den andre har vetorett? Jeg hadde syntes det hadde vært veldig rart å ha ett barn som hadde "verdens fineste navn" og et barn som hadde ett navn som var "greit nok".

Skilpadda skrev:

Vi ville ikke bruke navnet til noen som var i live i familiene våre ("familie" her ment som våre besteforeldre med alle etterkommere), men vi hadde valgt ut et mellomnavn som oppkalling etter avdøde oldeforeldre, og det første navnet skulle også fungere sammen med dette. Og så ville vi ikke ha navnet til noen vi kjente (og endte vel egentlig opp med å ikke ville ha et navn som noen vi noen gang hadde møtt het ). Legg til at navnet ikke skulle være på noen ti på topp-lister og (ikke minst!) at vi begge måtte være helt enige, så var det antagelig ikke så mange navn vi kunne endt opp på. (Kanskje like greit vi bare har ett barn. )

Ah, hele det kriteriesettet hadde jeg jo glemt.

7. Ikke oppkalling
8. Ikke navnet til noen vi kjente godt
9. Ikke navnet til noen noen av oss hadde mislikt opp gjennom årene
10. Ikke navn med altfor sterke litterære eller andre kulturelle referanser

Vi har dog klart å gi navn til to unger, og jeg tipper vi skulle klart å debattere oss fram til et par navn til.

Jeg er over alminnelig interessert i navn.
Hos oss hadde vi navnet til storesøster klart fra jeg fant ut at jeg var gravid, omtrent.
Med lillebror var det vanskelig. Vanskelig å finne et fint guttenavn som begge var enige i. Men mitt første forslag fikk medhold da han var 4 dager gammel.

Den nybakte storesøsteren ble spurt av noen venner hva lillebror skulle hete, skulle hete "Per" eller "Pål"? Nei, han skal ha et ordentlig navn, var svaret hennes...

Tinetoff skrev:

9. Ikke navnet til noen noen av oss hadde mislikt opp gjennom årene

Her er problemet for oss. Jeg har jobbet i skoleverket og i avlastningtjenesten, Altså: mange navn forbinder jeg ikke umiddelbart med noe positivt. - I tillegg er jeg oppvokst i drabantby med endel bøller.

Divine skrev:

Sånn uten at den andre har vetorett? Jeg hadde syntes det hadde vært veldig rart å ha ett barn som hadde "verdens fineste navn" og et barn som hadde ett navn som var "greit nok".

Ingen vetorett. Alle mine har "verdens fineste navn" fordi de er verdens fineste unger som ikke kunne hett noe annet - man lærer seg å bli glad i navnet.

Da jeg fikk se henne så jeg at hun passet til et av de to navnene jeg hadde i bakhodet.

Begge navnene var klare før de ble født.

Mitzya skrev:

- man lærer seg å bli glad i navnet.

Jeg kjenner mange flotte mennesker som har navn jeg aldri, aldri klarer å venne meg til eller bli glad i. Hadde mannen min trumfet gjennom Ådne og Guttorm, for eksempel, tviler jeg på at jeg noensinne ville ha vent meg til det. Jeg hadde vel heller grått i fem år sammenhengende, vil jeg tro.

Men det er jo strålende at dere er i stand til å godta den andres navnevalg just like that. Det er en egenskap jeg må si jeg beundrer.

Divine skrev:

Jeg kjenner mange flotte mennesker som har navn jeg aldri, aldri klarer å venne meg til eller bli glad i. Hadde mannen min trumfet gjennom Ådne og Guttorm, for eksempel, tviler jeg på at jeg noensinne ville ha vent meg til det. Jeg hadde vel heller grått i fem år sammenhengende, vil jeg tro.

Men det er jo strålende at dere er i stand til å godta den andres navnevalg just like that. Det er en egenskap jeg må si jeg beundrer.

Kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg vet om to tre navn som jeg kun assosierer med hyggelig mennesker som likevel alltid forblir stygge navn.

Ellers har vi hatt det som Tinetoff og Skilpadda, vi hadde så mange kriterier at det var nærmest umulig å finne navn, men vi fant dem da likevel, før unga var født. Begge gangene prøvde jeg ut to-tre navn de første dagene på sykehuset, men vi gikk tilbake til de vi hadde valgt før fødselen. Storesøster og Champion har to fornavn, (hvorav bare det første brukes i det daglige), men vi vurderer fortsatt om Champion skal få et tredje fornavn.

Jøje. Vi sleit som bare det med å finne et navn begge likte vi. Skulle vi hatt Tinetoff-kriterier ville vi nok aldri funnet noe navn.

Da storesøter kom til verden hadde vi tre jentenavn og tre guttenavn klare, men det var jo ett jentenavn som skilte seg ut i tet og som hun fikk ca 2 min etter fødsel. Med lillesøster hadde vi bare ett jentenavn og ett guttenavn klart, så da var jo valget enkelt.

Divine skrev:

Jeg kjenner mange flotte mennesker som har navn jeg aldri, aldri klarer å venne meg til eller bli glad i. Hadde mannen min trumfet gjennom Ådne og Guttorm, for eksempel, tviler jeg på at jeg noensinne ville ha vent meg til det. Jeg hadde vel heller grått i fem år sammenhengende, vil jeg tro.

Men det er jo strålende at dere er i stand til å godta den andres navnevalg just like that. Det er en egenskap jeg må si jeg beundrer.

Jeg venner meg til, og blir glad i, navnet fordi jeg forbinder navnet med personen.

Videre hadde jeg aldri gått med på å kalle barnet for noe jeg ikke med en gang likte 100 %.