Spinnoff: Homofili - når (alder) er det naturlig å oppdage det?

Det er en tråd her på hvordan man ville ha reagert hvis det viser seg at barna deres er homofile. Jeg hadde definitivt reagert med sjokk hvis mine døtre var homofile - ikke fordi at jeg har noe imot homofile, men fordi de allerede virker interessert i gutter. Men det er jo mulig de ikke er "virkelig" interessert, men det er en kulturell oppdagelse?

Når tror dere det er naturlig at man oppdager homofili (i forhold til alder)? Selv er jeg hetrofil - og ganske sikkert nær 100%, og jeg kan huske at jeg var forelsket i barneskolen. Men nærmere enn dette greier jeg ikke å bestemme det aldersmessig.

Eg synest det er vanskelig å avgjere kva som er kultur og kva som er instinkt og biologi når det gjeld akkurat dette. Dessutan synest eg det var vanskeleg som barn å vite kva som var forelsking, begeistring, idolisering o.l. Eg ansåg meg som 100 % hetrofil fram til eg var ca 15, men det gjer eg ikkje lenger. Meir 70 % vil eg tru.

Dette tror jeg faktisk er individuelt. Jeg har kjenner både de som "alltid" har visst, og de som plutselig forelsket seg i samme kjønn, og først da skjønte at det var slik det skulle være.

Personlig tror jeg ikke at seksuell legning nødvendigvis er noe statisk som opptrer uavhengig av tid og omstendighet, selv om det kanskje er slik eller oppleves slik for noen.

Luftslottet skrev:

Dette tror jeg faktisk er individuelt. Jeg har kjenner både de som "alltid" har visst, og de som plutselig forelsket seg i samme kjønn, og først da skjønte at det var slik det skulle være.

Personlig tror jeg ikke at seksuell legning nødvendigvis er noe statisk som opptrer uavhengig av tid og omstendighet, selv om det kanskje er slik eller oppleves slik for noen.

Så vidt jeg vet opererer de nå med en teori som sier at det finnes noen som er100% hetrofile, noen som er 100% homofile mennesker og alt mulig i mellom. Altså at man definere seg på en skala mellom disse to ytterpunktene. Dette medfører at noen få vil være helt hetrofile eller homofile, men at de fleste vil kunne klassifisere seg som homofil eller hetrofil (i og med at det er de færreste som vil være bifile.) Dette ble utrolig dårlig forklart! Bær over med meg.

Men jeg vil jo tro at man uansett forelsker seg ca likt, eller? Om jeg hadde vært homofil eller bifil så hadde jeg sikkert forelsket med i barneskolen alikevel, og på den måten funnet det ut? (Jeg vil jo si at de som plutselig forelsker seg i samme kjønn i en alder av 80, og tidligere har vært forelsket i det motsatte kjønn er overveiende hetrofile.)

him skrev:

Så vidt jeg vet opererer de nå med en teori som sier at det finnes noen som er100% hetrofile, noen som er 100% homofile mennesker og alt mulig i mellom. Altså at man definere seg på en skala mellom disse to ytterpunktene. Dette medfører at noen få vil være helt hetrofile eller homofile, men at de fleste vil kunne klassifisere seg som homofil eller hetrofil (i og med at det er de færreste som vil være bifile.) Dette ble utrolig dårlig forklart! Bær over med meg.

Jeg skjønte hva du mente. Det er en slags gradert skala, glidende overganger fremfor rigide båser. Sånn tenker jeg også. Men jeg tror ikke at det er mange som opplever seg selv som 70% homofil og 30% heterofil fra starten av, jeg tror dette er noe som følger livet og omstendighetene og følelsene som oppstår underveis. Jeg tror det er mange som har hatt sammekjønnserfaring, eller som ved ett eller flere tilfeller forelsker seg i/tenner på samme kjønn, uten å ville sette merkelappen homofil eller bifil på seg.

him skrev:

Men jeg vil jo tro at man uansett forelsker seg ca likt, eller? Om jeg hadde vært homofil eller bifil så hadde jeg sikkert forelsket med i barneskolen alikevel, og på den måten funnet det ut?

Man forelsker seg nok til samme tid, men det er forskjell på hvor bevisste man er på at man er forelska, og hvor interessert man er i forelskelse på den tiden. Min samboer ble f.eks. først barneskoleforelsket da han var 10-12 år, mens jeg ble det i 7-8 årsalderen. (Morsomt samtaletema ) Og som det ble nevnt her over: Hvor går grensene mellom forelskelse, betatthet og idolisering?

Jeg tror også at mange i det graderte feltet av skalaen ikke nødvendigvis vil tenke over sammekjønnsfascinasjon som forelskelse eller noe seksuelt, og særlig ikke som et barn som går igjennom rare følelser for første gang, uten sammenligningsgrunnlag eller begrepsapparat.

Luftslottet skrev:

Jeg tror også at mange i det graderte feltet av skalaen ikke nødvendigvis vil tenke over sammekjønnsfascinasjon som forelskelse eller noe seksuelt, og særlig ikke som et barn som går igjennom rare følelser for første gang, uten sammenligningsgrunnlag eller begrepsapparat.

Nei, akkurat det siste er jo veldig viktig. Det at omgivelsene rundt barna fanger opp begeistringen for en av det annet kjønn og definerer det som en forelskelse, vil sannsynligvis gjøre at hetrofile "oppdager" sin egen legning før homofile. Trur eg.

Av de homofile jeg kjenner så er det veldig forskjellig. Alt fra de som har visst det hele tiden, til de som skjønte at det var noe allerede i den første pubertet, til de som har innsett at de var homofile først i tenårene. Ingen av de har vært voksne før de har skjønt det.

him skrev:

Nei, akkurat det siste er jo veldig viktig. Det at omgivelsene rundt barna fanger opp begeistringen for en av det annet kjønn og definerer det som en forelskelse, vil sannsynligvis gjøre at hetrofile "oppdager" sin egen legning før homofile. Trur eg.

Definitivt. Enn så lenge er det jo også sånn at alle er heterofile inntil det motsatte er bevist.

Det har jeg ingen anelse om, men vi har noen venner med en liten gutt som foreldrene vel allerede nå har slått seg til ro med at det er en viss fare for at kommer til å si "det er noe jeg må fortelle" når han blir stor. Vi snakker om en liten gutt som allerede fra han var året har elsket å leke med søsterens barbie, kle seg i hennes klær osv. Når han feks skal males i ansiktet, så er motivet han velger rosa sommerfugl. Og det er ikke det at han mangler "manlige forbilder", han har både en far og to eldre brødre.

Men for alt i verden, det kan jo være en fase han går gjennom også, så det er ingen som har stemplet ham 🙂

Jeg tror ikke homofil er noe man plutselig blir, jeg tror det er noe man er, på lik linje med bifil og hetrolfil, så jeg tror det kommer an på når en oppdager det selv, og når man tør å innrømme det for en selv. Og at det sånn sett er veldig avhengig av både aksept i det miljøet man vokser opp i og kulturelle forhold. Og kanskje med egen modenhet og evne til å forstå hva en føler?

Det eneste ønsket jeg har for mine barn er at de skal være lykkelige, og at de ikke skal gjøre andre ulykkelige (med det mener jeg at de ikke skal bli lykkelige på andres bekostning, ikke at de aldri skal gjøre noe som sårer andre). Hvem de er lykkelige med bryr meg overhode. Jeg har uansett ikke tenkt å bli med dem inn på soverommet uansett hvilke preferanser de har mht sex og samliv.

Dette tror jeg er veldig individuelt.

Noen kan vel allerede som ganske små føle at det er "noe", mens andre er større. Og så kommer det vel mye an på når de selv faktisk _innser_ at sånn er det.

En bekjent av meg fortalte at han tidlig merket at det var "noe som ikke stemte", men det tok lang tid før han kunne sette fingeren på hva det var. Og når han endelig forsto det, så bruke han også lang tid på å akseptere det. Han slet mye med følelser, og kjempet fortvilt mot seg selv for å bli forelsket i jenter.

Det å skulle innse og akseptere det overfor seg selv, var en mye tøffere og hardere prosess enn det å gå til foreldrene å si at han var homo. Den dagen han gjorde det, så hadde han akseptert, og ga på mange måter faen i hvordan foreldrene ville reagere. Sånn er jeg, take it or leave it, liksom.

Jeg husker jo at jeg var interessert i gutter fra jeg var ganske liten, men jeg husker ikke helt om det var sånn "WOW! så spennende med gutter" eller om det var "Wow! så spennede ting de leker med!"
Men første gang jeg vet at jeg var forelsket var i 2. klasse. Rune.

Jeg var en av dem som var mere gutt enn jente da jeg var liten. Jeg mekket og skrudde, og drev med cross og skateboard, hadde den tøffeste piggsveisen, og hang mye heller med gutta enn med jentene. Og jeg tror alle bare regnet med at jeg skulle vokse opp å være lesbisk, men jeg har ikke merket så mye til det ennå.

Men jeg regner med at om jeg hadde vært lesbisk hadde vel den første forelskelsen kommet omtrent samtidig?

Jeg kjenner de som alltid har vist og de som ikke ble klar over det før de var voksne.

Kanskje har de sistnevnte prøvd å fornekte det, men jeg tror ikke nødvdendigvis det.

Maz skrev:

Jeg kjenner de som alltid har vist og de som ikke ble klar over det før de var voksne.

Kanskje har de sistnevnte prøvd å fornekte det, men jeg tror ikke nødvdendigvis det.

Ja, men hvem har de vært forelsket før de oppdaget at de var homofile, da? (Det er nok her hovedproblemet mitt kicker inn) Jeg kan godtta at folk kan være 80 % hetrofile 20% homofile og av den grunn ikke oppdager sin "20% homofili" før de kommer et stykke opp i årene, men jeg kan ikke forestille meg at noen som ikke har forelsket seg en god del ganger før de ble voksne.

Er det det som Alfa sa, i ett innlegg tidligere, at det er vanskelig å skille mellom forelskelse, fasinasjon, beundring og idealisering?

him skrev:

Er det det som Alfa sa, i ett innlegg tidligere, at det er vanskelig å skille mellom forelskelse, fasinasjon, beundring og idealisering?

I tillegg tror jeg også at man ikke skal undervurdere heteronormativitetens kraft. Man forventer at man skal forelske seg i motsatt kjønn, og tenker at "det er sikkert sånn det er å være i et forhold". Jeg har selv opplevd å ikke bli himmelstormende, jublende forelsket før jeg var godt over tjue, men frem til da vært i langvarige forhold, og selv trodd at jeg hadde vært det.

Jeg har vært på foredrag/kurs om dette temaet med Tore Langfeldt som foreleser. Han sa da at gjennomsnittsalderen for når gutter oppdaget/ kjente på sine første homofile følelser var 7 år. Jenter noe eldre.l

De fleste vet det vel på en måte tidlig , men det er så mange faktorer som påvirker at det fins ikke noe fasit.

jeg kan ikke huske når jeg ble interesert i jenter "på den måten" men jeg husker når jeg oppdaget at det ikke var "helt sånn det skulle være"...var vel i 10/12 års alderen da å være jente var helt uutholdelig, men forvirringen blei total da jeg sammtidig var dødelig forelska i gutter i perjoder.
-da jeg i 17 års alderen fant ut at det var greit å kjøre midt i veien ble alt mye enklere og vanskeligere.


De aller fleste jeg kjenner var fult klar over sin leggning første gangen de tenkte over det, men den bevisste erkjennelsen varierer fra 6 til 60.

Varierer vel dønn, vil jeg tro. Jeg husker at jeg kunne sette ord på at jeg var homo som 11-åring, men kjenner folk som mener det helt oppriktig ikke har falt dem inn at de kunne være homofile før de var i femtiåra, liksom.

him skrev:

Ja, men hvem har de vært forelsket før de oppdaget at de var homofile, da? (Det er nok her hovedproblemet mitt kicker inn) Jeg kan godtta at folk kan være 80 % hetrofile 20% homofile og av den grunn ikke oppdager sin "20% homofili" før de kommer et stykke opp i årene, men jeg kan ikke forestille meg at noen som ikke har forelsket seg en god del ganger før de ble voksne.

Er det det som Alfa sa, i ett innlegg tidligere, at det er vanskelig å skille mellom forelskelse, fasinasjon, beundring og idealisering?

Jeg vet ikke, folk er forskjellige.

En nær venn av meg var over 20 før han fant ut at han var homofil, eller kanskje han først da innrømmet det for seg selv? Han hadde jente kjærester men det var først senere han forstod hvorfor det aldri fungerte.

En annen venn av meg viste altid at han var homofil og hadde kjæreste veldig tidlig. Denne kjæresten bestemte seg som 20 åring for at han var hetrofil. Eller kanskje at han valgte å leve heterofilt.

Jeg kjenner også de som lever i hetrofile ekteskap men er homofile. Ikke forstår jeg hvorfor, eller partneren som velger å bli hos dem.

Om en går å venter på å finne drømmegutten, og aldri gjør det kan det gå litt tid før en skjønner at en faktisk lette etter drømmejenta.

Jeg vet i alle fall at jeg begynte å synes at gutter var søte når jeg gikk 1.klasse.
Med ungene så får vi nå se hva de finner ut selv.

Jeg husker min første stormende forelskelse. Jeg var vel 10 år kanskje, gikk i femte klasse. Den utkårede gikk i syvende...og jeg så stjerner. 🙂 Han var bare så vakker. Forelske meg i jenter..nei, det var da uaktuelt. Og jeg har heller ikke siden vært forelsket i jenter. Altså 100% heterofil. Men jeg har undret meg. Kan man forelske seg i et menneske, uavhengig av kjønn? Hvis man ikke vet hvilket kjønn dette mennesket er, men bare føler en enorm tiltrekning på grunn av hva dette mennesket er og fremstår som.