Hvordan har din hverdag endret seg som følge av korona?

Har din hverdag endret seg som følge sv Corona? Hvordan? Noe du gjør mer eller mindre av i det daglige? Tenker både på jobb, privat og sosialt.

Evig hjemmekontor, leier fritidsboliger i Norge. Bruker mindre penger fordi jeg er mest hjemme. Trener fortsatt mindre enn normalt fordi jeg ikke sykler 25 km til og fra jobb. Er mindre sosial, er mindre ute. Krangler mer med fjortisen fordi hun ikke ser grunn til å begrense seg med treff og shopping.

Livet har nok endret seg en del, men ikke alle endringene er like omfattende. Det er f.eks helt greit å handle matvarer før kl 08, sprite seg inn og ut av de butikkene jeg må innom og holde minst en meter avstand til fremmede.

Litt stusselig å ha lite fysisk kontakt med de fleste i familien, siden jeg bor alene så har jeg ikke noen husstandsmedlemmer å pjuske på, men inntil videre har jeg gjort unntak for det yngste barnebarnet.

En stor og ganske lei endring er at jeg nesten aldri treffer venner lengre. De bryr seg ikke så mye om meteren, og da de har en stor omgangskrets, så tar jeg ikke sjansen på å være så mye sammen med dem. Kjenner at jeg er overrasket over hvor lett de tar på denne delen av de helt basic smittevernsreglene.

På fritida er det nesten tilbake til normalen no. Ungane går på fritidsaktiviteter som normalt og får ha vennar på besøk dersom dei ønsker det. Men ingen av dei er utprega sosiale, så det er snakk om 1-2 vennar per barn maks 1-2 gangar per veke. Vi voksne har kun besøk av svigermor og svigerinne/svoger, men det er eigentlig veldig normalt.
På jobb pregar det meg litt meir. Eg er tilbake på jobb 100% og håpar eg aldri meir blir forvist til heimekontor. Men ca 1/3 av kollegaene mine sitt fortsatt heime og dei fleste møtene er erstatta med digitale møter. Så det er rett og slett ikkje like kjekt å vere på jobb lengre. Føler eg har mista litt av det gode arbeidsmiljøet som eg likte så godt! I tillegg syns eg det er stress å tenke på smittevernreglar heile tida. Og så irriterer eg meg litt over eit par kollegaer som har bikka over i smitteangst og går og korrigerer andre heile tida og baksnakkar folk som dei meiner har tatt på kaffemaskina uten å vakse seg først osv. Møkk lei!

Jobb: Lite forandring bortsett fra tidkrevende vaskerutiner og flere digitale møter.
Sosialt: Jeg er mindre sosial nå enn tidligere. Ingen privatfester, ingen jobbfester og ingen teater/konserter/show.
Privat: Adskillig bedre økonomi pga ingen utenlandsreiser, ingen utespising og ingen konserter/show/kvelder på byn med vennepar.

Mindre sosial, ingen reising, evig mas med spriting, vondt i magen hver gang noen hoster eller snufser, får ikke fulgt opp medarbeidere i andre land optimalt, ingen konserter og alt som skjer har et forbehold.

Heldigvis at jeg ikke har så enorme sosiale behov i utgangspunktet, og at smitten holder seg lav nok til vanlig kontor. Greier meg helt fint og klager ikke så lenge vi slipper å få korona.

Jeg er en av de heldige som fremdeles har jobb og stabil inntekt. Hverdagslivet er derfor ikke så forandret som for mange andre.

Likevel er det annerledes og ganske slitsomt. Arbeidsbyrden er betraktelig større, det sosiale livet er dramatisk endret. Jeg savner å kunne besøke datteren min, søsteren min og å arrangere fest med kjæresten.

Vi er tilbake i hverdagen. To lærere og tre skoleelever, enormt mange nærkontakter til sammen, så da treffer vi venner og familie noenlunde normalt også. Savner huset i Spania og er lei av enkelte av tiltakene på jobb, men vi er heldige som får lov å leve såpass normalt.

Er på jobb og er heldig som har jobb. Alle møter er digitale, så jeg møter ikke mange i løpet av arbeidsdagen.

Privat skjer det lite; treffer færre enn før og er lite på restaurant og slike ting.

Vi klarer oss helt fint.

Lever stort sett som før, vi spriter og vasker hendene mer enn før da.

Vi er heldige og har begge beholdt jobbene, men sitter mye på hjemmekontor begge to. Jeg spesielt savner kolleger og fellesskap. Å sitte på kontoret funker litt som en lykkepille, selv om det fremdeles er mange kolleger jeg ikke har sett på lenge.

Mannen er i risikosonen, og er naturlig nok fryktelig redd for å bli smittet. Det reduserer vårt sosiale liv veldig, og er kanskje den delen jeg savner mest og som påvirker hverdagen min mest.

Vi er mer sammen med barna, det er mest på godt, men jeg merker at behovet for samvær er litt i overkant godt dekket innimellom.

I motsetning til de som sparer penger på denne tilstanden, så har vi vært i motsatt ende av skalaen. Vi har gjort en del oppgraderinger hjemme, og brukt mer penger på ting vi har lyst på enn vi har gjort tidligere. Vi spiser veldig sjeldent ute nå, men har oftere takeaway og kjøper den maten vi ønsker hjemme.

Vi har det mindre travelt, men jeg tar meg i å savne fulle avtalebøker.

Drømmemannen jobber stort sett bare hjemmefra, det er nesten ingen reising, sjelden restaurantbesøk, lite shopping i fysiske butikker. Det er familiemedlemmer vi ikke omgås på grunn av smittefaren.

Spare penger har ikke jeg gjort heller, snarere har matbudsjettet gått opp. Jeg reiste ikke og spiste ikke ute før pandemien, så det var ikke noe å spare inn på.

Koronaen gjorde at behovet for melk økte og vi fikk utvidet kvoten ganske mye. Det gir jo litt bedre økonomi men også mer jobb.
Ut over det er hverdagen ganske uendret. Jeg liker å sprite hender på butikken og holde avstand til folk og håper akkurat den dele fortsette i all evighet

Det er kjipt å ikke kunne besøke min familie. De bor i Oslo og har måttet avlyse flere ganger da vi bor i en region helt uten smitte. Jeg er ingen klemmer og liker st det er helt slutt på at man klemmer på «fremmede» men savner å kunne klemme nær familie.

Jeg har ikke vært ute av tomta mer enn ca. 10-15 ganger siden mars (var hjemmefra 10 dager på ferie i sommer).



Trives fortsatt med det, og er egentlig usikker på om det er et godt tegn. Føler jeg kunne jobbet på permanent hjemmekontor med teamsmøter i overskuelig framtid. Sosialt lite jeg savner, har savnet overskudd til det i flere år.



Barna har vel nå en tilnærmet "normal" hverdag med fritidsaktiviteter og skole.

Jobb: Statlig ansatt med mye å gjøre og alt gjøres fra hjemmekontor har bare vært en halv dag på kontoret i denne perioden.. Ingen reiser til hovedkontoret der størstedelen av teamet mitt sitter, uendelig mengder med digitale møter. Koronaen har medført en del ekstra jobb og utsettelse av noen andre prosjekter.
Sosial: Ungene er tilbake på sine fritidaktiviteter, men det er litt mindre av de. Jeg har ikke begynt på igjen i min fritidsaktivitet, for jeg vil minske antall nærkontakter og da går aktivitetene til barna foran.
Privat: Storfamilien har ikke vært samlet siden januar og Gut sin 10-årsdag. Neste bursdag kom rett etter nedstengingen og siden helsen til svigers har blitt verre under koronaen, så har vi ikke vært samlet. Vi har fått hodet over vann økonomisk fordi det har vært mindre utgifter til reiser(konkurranser/cuper (fotball og korps) og handling av klær og utstyr.

Hverdagen har ikke endret seg stort, annet enn at det er mindre rush på badet om morgenen, da mannen min jobber hjemmefra.

Det eneste jeg virkelig savner er å kunne knuseklemme på de barna som ikke er i min kohort i barmehagen, det gjør faktisk fysisk vondt å ikke kunne gjøre det.

Har vært 50% permittert siden mars, så økonomisk merkes det jo, selv om det ikke er krise. Hadde hjemmekontor fra mars til august og da ble jeg usosial. Nå har de tatt seg litt mer opp, men ikke mye. Treffer vel venner en gang i mnd kanskje, mye oftere før. Mindre reiser, mindre middager ute, mindre sosialt, mindre konserter.

Jeg savner verden som den var.

Barna er jo tilbake nesten som normalt på skolen.
Mannen merker at det er mindre å gjøre på jobb, men han har da en jobb å gå til.
Jeg er tilbake på kontoret etter hjemmekontor i mars og april. Mer møtevirksomhet på Teams istedenfor å dra til de ulike kontorene for møter.

Vi lever egentlig ganske så normalt som før pandemien, bare mindre restaurantbesøk, ikke så hyppig omgang med øvrig familie.

Det vi savner aller mest som familie er å REISE på utenlandsferie

Jobb: Jobben i seg selv har ikke forandret seg så mye, men det suger mye energi å drive med smitteverntiltak. Alt tar lenger tid, og det er hele tiden syke kolleger/sykt barn som gjør hverdagen uforutsigbar både for elever og lærere som ikke er syke.

Sosialt: Jeg prøver å unngå alt jeg kan, og vil helst bare være hjemme. Men jeg har gjort litt denne høsten så langt.

Privat merker vi ikke så mye egentlig. Bortsett fra det åpenbare som å ikke kunne gjøre alt man egentlig vil. Vi har ikke bedre råd, vi bruker penge på andre ting. Som å pusse opp, hage og sånt.