Julegavedilemma

Vi har begge løsninger i familien. Noen kjøper vi gaver til - fordi det er gøy, til andre har vi avtalt at vi kjøper til egne barn fra den andre, både fordi vi har veldig avvikende smak, at pengene da kan inngå i noe større (dyre fritidsaktiviteter) og at vi slipper porto. 😮

Men jeg liker å kjøpe gaver, jeg. Og ville nok fortsatt å kjøpe feks klær med byttelapp...

Jeg aner ikke hva jeg hadde gjort i en situasjon der gavemottakeren ikke egentlig ønsker seg en gave, men pengeverdien av en gave. Kjenner at jeg nok en gang er uendelig takknemlig for gavekulturen i vår familie. Jeg hadde sikkert gitt pengene eller klær med byttelapp, men det hadde vært en omtankefri og gledesløs gave, og jeg hadde nok foreslått at vi droppet julegaver året etter.

Jeg tenker i alle fall at det er helt kurant å be om at det er byttelapper på klær. Hvis dere kjøper klær barna ikke liker, så kommer de neppe til å bruke dem uansett, og da er det i hvert fall meningsløst.

Og så er jeg litt usikker på hva du mener med at dere kjøper gaver for å "stimulere områder de blir understimulert på". Her også gjelder jo at det ikke nytter stort å kjøpe noe barna ikke er interessert i, samme hvor stimulerende det måtte være.

Jeg er også litt usikker på om det er barnet/barna eller foreldrene som gir uttrykk for at det er bare penger som er en akseptabel gave. Men uansett ville jeg satset på å prøve å finne noe jeg trodde barna kom til å like - poenget er jo å glede dem, ikke å oppdra dem - og så sørge for at det lot seg bytte hvis det likevel ikke falt i smak.

Jeg synes også det er greit at det er byttelapp på klærne, selv om jeg ikke hadde kommet på å be giver om å huske på det. Å "bytte penger" synes jeg er litt merkelig, selv om vi voksne i familien ofte kjøper en liten ting (type sjokoladeeske) + et gavekort til hverandre. Gavekort er jo egentlig penger, men det blir likevel ikke heeelt det samme. Store barn (tenåringer +) gir jeg også en liten ting+ penger til, fordi det er så fordømt vanskelig å finne noe de liker og ikke har fra før. Pengene blir satt stor pris på, tenåringsnevøen min gliser iallfall bredt når han får penger til jul, og jeg vet jo at han kjøper noe han har lyst på for de også.

Jeg tenker at det er holdningene som uttrykkes som er et større problem enn innholdet i setningene. Jeg har ikke noe problem med at store barn og tenåringer ønsker seg penger og i grunnen bare har det på ønskelisten. Jeg har heller ikke noe problem med "pengebytting" eller at man bare avtaler verdien og så gir man til egne barn. Det er ganske vanlig i vår slekt. Jeg skjønner også at man ønsker byttelapper på klær hvis det er mulig.

Det jeg imidlertid hadde hatt problemer med i HI sitt tilfelle hvis det faktisk ble sagt slik det står, er den utakknemligheten som uttrykkes. At det bare er penger som er akseptabelt og at det MÅ være byttelapper på klær. Det er noe helt annet enn å ønske seg penger primært og å ønske byttemulighet der det går. Det gjør det umulig for den som skal kjøpe gaven å gi noe man kanskje har kjøpt for lenge siden, det gjør det umulig å kjøpe på salg og det krever at man bruker en gitt pengesum uansett hvor god eller dårlig råd man har det året.

Å forvente at alle setter pris på oppdragelsesforsøk innpakket i julepapir tror jeg ikke man bør. Man kan gi bøker til hun som hater å lese fordi man mener at hun burde lære å like det, men da kan man ikke akkurat forvente at hun jubler. Den som gir gaver bestemer jo likevel selv.

Gi dem en geit.

Byttelapper på tøy er jo en kjekk sak da. Ellers så gir jeg gavekort og ikke rene penger til jul.

Jeg er med shute.
Å få en gave er ikke det samme som å handle på egenhånd.
Geit er fint.

shute skrev:

Gi dem en geit.

Men husk byttelapp.

Og husk at hvis man tilbys geit i gave i andre deler av verden, kan det bety at de regner med å få giftemål i retur.

Vanskelig dilemma, så jeg vet ikke hva jeg ville gjort. Kjøpt klær med byttelapp kanskje?

Kasia skrev:

Jeg aner ikke hva jeg hadde gjort i en situasjon der gavemottakeren ikke egentlig ønsker seg en gave, men pengeverdien av en gave. Kjenner at jeg nok en gang er uendelig takknemlig for gavekulturen i vår familie. Jeg hadde sikkert gitt pengene eller klær med byttelapp, men det hadde vært en omtankefri og gledesløs gave, og jeg hadde nok foreslått at vi droppet julegaver året etter.

shute skrev:

Gi dem en geit.

det er hard valuta i flere land...

Katta skrev:

Og husk at hvis man tilbys geit i gave i andre deler av verden, kan det bety at de regner med å få giftemål i retur.

Vanskelig, men er dette veldig nær familie? Fordi jeg synes 500,- høres så mye ut? Bytte penger? Det hadde nok ikke jeg giddet. Kjøper man ikke noe man tenker den andre kan bli glad for og håper på det beste? Til syvende og sist er det tanken som teller. Byttlapp følger jo automatisk med der det er naturlig, på klær, cd og dvder feks. (jeg ville forøvrig aldri funnet på å kjøpe klær, annet enn til unger fordi det er så individuelt med størrelser og smak).

Underlig å skulle forlange hos gavegiveren hva man skal få. Jeg har en venninne som sender meg ønskeliste hvert år i september, mest for gøy, men også for å gi en pekepinn på hva hun trenger. Det er høvelig med en liste, men jeg passer alltid på å kjøpe noe annet i tillegg til noe på ønskelisten. Det skal være et moment av overraskelse i gaveåpning, syns jeg. Så får det heller være at hun ikke opprinnelig ønsket seg det. Enten så liker hun det hun får og blir glad eller så holder hun kjeft, smiler og er glad og forhåpningsfull til neste år.

Gaveåpning skal ikke være en sånn matematisk og komplisert greie. Det skal være hyggelig for både giver og mottaker. Det er ikke meningen at julegavene skal oppfylle mottakers behov for nye klær eller oppdragelse. Det skal være kos, glede og overraskelser.

Jeg har forresten en annen venninne som hatet å lage mat, men som allikevel fikk kokebøker i julegaver hvert eneste år hos sin kjære svigermor. Svigermor mente det muligens godt. Sønn og barnebarn trenger jo skikkelig middagsmat, men særlig hyggelig for venninnen min var det nok ikke.

Geil er et godt forslag 🙂

Vi kjøper stort sett ting som faller i smak. Gjerne ting vi vet barna har hatt det moro med her, og som foreldrene ikke kjøper inn.

Kjenner at jeg revurderer denne gavepraksisen. Dette er nær familie så å droppe gaver blir også veldig feil.

Vi både bytter penger og tilbyr oss å kjøpe gaver for andre.
Vi kjøper gaver fra svigers til barna for å unngå bytterushet i romjulen, de klarer ikke å lese en ønskeliste. (Et DS-spill er ikke et hvilket som helst spill, i alle fall ikke et de allerede har. Og selv om barnet er 12 år og ønsker seg klær er det ikke det samme som at jentungen på 174 cm kan gå i klær i str. 152 fra HM.)
Vi voksne bytter penger. Svigers synest det er greit å gi oss penger "for de vet ikke hva vi vil ha eller hva vi trenger og da kan vi kjøpe oss det vi vil ha". Vel, det vet ikke vi ang. dem heller (og de svarer selvsagt at de har alt de trenger når vi spør hva de ønsker seg), så vi følger deres eksempel og gir penger, slik at "de kan kjøpe seg det de trenger og vil ha". Enkelt - penkelt.
(Og hadde det vært opp til meg hadde vi selvsagt ikke byttet penger, men sluttet med hele gavekjøret mellom oss voksne.)

007 skrev:

(Og hadde det vært opp til meg hadde vi selvsagt ikke byttet penger, men sluttet med hele gavekjøret mellom oss voksne.)

Enig. Jeg foreslo dette for flere involverte en gang, men da ble det ramaskrik fra både den ene og den andre: Hvordan kunne jeg foreslå å ødelegge all julekosen?!? 😱 Så gledesdreperen meg fortsetter å kjøpe gaver til både liten og stor, men jeg legger ikke kontanter under treet, altså, det synes jeg er ukoselig. Jeg gir gjerne penger til bursdager og ellers, men til jul synes jeg det må være litt ekstra.