Om lokkemenn og lokkedamer

Inspirert av leder i Budstikka: http://www.budstikka.no/meninger/snakk-med-barna-om-lokkemenn-1.5605008

Hvordan snakker dere med barna om sånt? Vi har selvsagt snakket mye om det, de vet at de ikke får lov å gå inn i en fremmed bil, at de ikke skal bli med en fremmed noe sted, og ikke ta imot godteri/leker osv. Men jeg kjenner at det er en balansegang mellom dette og å skremme ungene fullstendig.

Jeg har for eksempel aldri sagt at de ikke får snakke med fremmede, for det kan jo hende de trenger hjelp en dag når vi ikke er i nærheten (f.eks kjedet har hoppet av sykkelen på vei til skolen, de har slått seg, de har gått seg bort osv), men samtidig er det jo skummelt når man leser om sånne episoder. Hvor "streng" skal man være?

Jeg har vært dønn konkret og ærlig. Fortalt at det er mennesker som er syke i hodet sitt, slik at de vil gjøre sånne seksuelle ting (ta på tiss, bli tatt på tiss, tiss-mot-tiss, ta på rumpa) med barn i stedet for med voksne. Og at siden det ikke er lov, så vil de prøve å lure med seg barn, med å friste dem. Jeg har gitt eksempler på hva de kan friste med, som godteri, en søt kattunge, penger, et dataspill. At folk som er sånn gjerne er flinke til å VIRKE snille og hyggelige, slik at det virker trygt å bli med.

Jeg tror man bommer om man snakker om "slemme menn" som vil gjøre "slemme ting", for jeg tror ikke barna umiddelbart tenker på det å stikke hånda ned i lomma til en fremmed og smilende, hyggelig mann, og så ta på tissen hans som "slemt", mer ekkelt og rart.

Og så har vi øvd. Jeg har vært den fremmede, som begynte å ta på rompa deres, og så skal de rope "NEI! SLUTT!!", og så stikke av. Barn er jo opplært til å være hyggelige og imøtekommende mot voksne, så det er ikke veldig nærliggende å reagere så brått, tror jeg.

Polyanna skrev:

Jeg har vært dønn konkret og ærlig. Fortalt at det er mennesker som er syke i hodet sitt, slik at de vil gjøre sånne seksuelle ting (ta på tiss, bli tatt på tiss, tiss-mot-tiss, ta på rumpa) med barn i stedet for med voksne. Og at siden det ikke er lov, så vil de prøve å lure med seg barn, med å friste dem. Jeg har gitt eksempler på hva de kan friste med, som godteri, en søt kattunge, penger, et dataspill. At folk som er sånn gjerne er flinke til å VIRKE snille og hyggelige, slik at det virker trygt å bli med.

Samme her. Jeg spør henne også av og til "hva hadde du gjort om ditt og datt skjedde" og ser hva hun svarer, bare for å sjekke. Hun svarer alltid veldig betryggende. Jeg prøver å ikke skremme og jeg sier at sånt ikke ofte skjer, men OM det skulle skje så må hun vite hvordan hun skal opptre. Jeg ber henne finne en voksen om hun er usikker (lærer, feks, om det skjer på skolen) eller løpe alt hun kan bort fra situasjonen, eller skrike så høyt hun kan.

Vi har også vært dønn ærlige, og de vet at ikke alle har gode hensikter.
Har også snakket med de om insest (de eldtse), da dette kom nært på de en gang.

Jeg sliter litt med den realistiske approachen overfor minsten, for hun blir så utrolig engstelig når jeg skremmer henne. I Spania ifjor ble jeg litt sånn "Nei! IKKE RØR VILLKATTENE! De er syke og ekle og kan smitte dere!" med det resultatet at hun ble livredd alle katter og ikke turde gå til bassenget alene engang. Og i år, da de virret rundt utenfor uterestauranten, fikk de opplæring i begrepet "Kidnappere" - og nå tør hun ikke gå i sentrum engang uten å se seg over skuldrene og tviholde meg i hånden.

Men det må jo til, da. Og i og med at hun øyensynlig begynner å bli naturlig skeptisk så er det jo heldigvis litt hemmende i seg selv.

Jeg er på samme sted som Missa. Vi har snakket litt om det, og de siste hendelsene i Oslo har gjort at skolen har bedt oss ta det opp. Han blir lett engstelig, så det er litt vanskelig når man veier dønn ærlig opp mot å gråte seg i søvn i to uker, og ikke tørre å bevege seg noe sted uten oss voksne.

Æh. Dette har jeg ikke vært flink nok på. Må ta en brief med guttene, spesielt eldste er altfor naturlig hjelpsom.

Vi har snakket om grenser rundt egen kropp og at det finnes voksene som gjør ting med barn de ikke skal. Og at de ALLTID kan fortelle til mamma og pappa, uansett hva andre voksene og barn sier eller truer med, så kan de alltid fortelle. At ingenting er farlig å fortelle.
Og at de selv kan si nei.

Statistisk sett er sjamgsen MYE større for at de utsettes for noe av noen de har et forhold til, enn at de utsettes for noe av en vilt fremmed, så utover at de ikke skal bli med fremmede har vi ikke snakket noe om det.

Vi har også vært veldig ærlige - etter et par helt konkrete tilfeller i nærmiljøet der småjenter er blitt forsøkt lurt inn i en bil, da med påskudd av at vedkommende kjenner foreldrene og at de har sagt at de kan få sitte på med ham hjem...

Jeg sliter mer med hvor langt jeg skal slippe dem alene for tida. De er 8 år og har akkurat fått mye mer frihet og større radius. Jeg vet ikke helt hva jeg mener er ansvarlig av meg. Vi snakker mye om dette, men de er ikke blitt skremt. Bør de bli det?

Vi er også 100% ærlige med dem. Storesøster snakker mer enn gjerne med hvem-som-helst. Hun er ganske godtroende så temaet har vært oppe noen ganger. Det har også resultert i at hun ikke har snakket med nyansatte i barnehagen fordi hun kjenner dem jo ikke. Noen finjusteringer trengs innimellom ser jeg.
Jeg skremmer gjerne litt ekstra for at hun ikke skal ta alt og alle for god fisk.

Rett på sak.
Ikke snakke med fremmede som tar kontakt med deg, og i hvert fall aldri sitte på med noen du ikke kjenner. Foreldre til kompiser du kjenner godt, og når kompis er med er lov, aldri ellers.
Ikke lov å ta imot godteri av fremmede, eller noe annet "godt" som spill etc. Løpe det forteste man klarer vekk fra situasjonen. Finne en voksen man stoler på som f.eks en lærer eller løpe hjem/inn til noen andre man kjenner.
At i n g e n har lov til å ta på tissen eller rompa, bare mamma og pappa, og da bare når det er snakk om hygiene. Han vasker forresten selv etter instruks nå, siden han klarer det fint.
Storebror skjønner dette, men lillebror er jeg mer usikker på. Han er dog ikke så langt unna på egenhånd enda, så han har jeg mer kontroll på.

Vi har hatt flere episoder med blotting på skoleveien, så vi har hatt denne samtalen flere ganger. De har snakket om det på skolen også.

Takk for svar! Da er vi vel kanskje på rett vei - det er sånn omtrent det vi har snakket om også. Jeg kjenner at jeg ofte tenker at sånt skjer jo ikke her, men det er jo ikke sant. Samtidig har jeg ingen planer om å innskrenke friheten de har (eller eldste, yngste har jo ikke så mye enda) - det er trist om hun må holde seg i hagen fordi jeg er redd for noe som mest sannsynlig ikke kommer til å skje. Vi må nok bare passe på å ha den samtalen med jevne mellomrom.

min jente eier ikke grenser og hadde gladelig blitt med hvem som helst som hadde spurt henne om hun ville bli med hjem og kose med hunden deres eller lignende, derfor har jeg vært rett frem o,g ærlig og fortalt at det finnes mennesker som ser helt vanlige ut og ser snille ut som egentlig ikke er det og at de vil lokke med alt de kan for å få med seg et barn hjem og at hun aldri under noen omstendigheter må bli med fremmede noe sted, uten at jeg har sagt det er greit.
Denne samtalen hadde vi etter at hun ikke kom hjem fra skolen til avtalt tid i fjor og heller ble med en gammel dame og luftet hunden..