Hvorfor sier man pedagogisk leder istedenfor "tante", førskolelærer etc.

Jeg sier også "voksne" om de som jobber i bhg til mine barn, om jeg ikke bruker navnene da. Jeg sier ikke til Hannah at nå må hun gå å spørre "assistenten" eller "pedagogisk leder".

Jeg er utdannet barnevernpedagog, men jobber som pedagogisk leder. Førskolelærer er en beskyttet tittel, forbeholdt de med utdannelse som førskolelærer.

En førskolelærer har ansvar for det pedagogiske, ja. En pedagogisk leder har også ansvar for veiledning av assistenter på avdelingen og hovedansvar for planlegging, oppfølging av enkeltbarn - utallige møter med barnevern, PPT, rettsinstanser, etc. Pedagogisk leder har derfor også hakket bedre lønn enn førskolelæreren.

Nå tar jeg videreutdanning - jeg har tatt småbarnspedagogikk og jeg tar barnehagepedagogikk. Slik blir jeg godkjent for å få fast jobb som ped.leder, noe som til nå har vært forebeholdt førkolelærere, jeg får likevel ikke tittelen førskolelærer, da jeg ikke er utdannet til dette. Når folk spør, sier jeg som regel at jeg er "barnehagepedagog," da jeg syns dette er dekkende nok.

Når barna trenger hjelp av en spesifik ansatt, ja da sier vi "spør Mari eller spør Per." Trenger barna hjelp på generelt grunnlag, sier vi "spør en voksen," for det er da voksne vi er - fakta, og ikke nedlatende i det heletatt. Overfor hverandre er vi kollegaer og utad er vi "de ansatte i X barnehage."

Selv sier jeg som en før meg - jeg vil ha meg frabedt å bli kalt "tante." Svigermor har endelig skjønt at de ansatte i barnehagen ikke er tanta eller onkelen til barna mine - ei heller har jeg noensinne vært tanta til barn jeg har hatt i barnehage. (Dog har jeg faktisk vært tanta til et barn jeg hadde i en klasse en kort periode da jeg jobbet som lærervikar, men da var jeg "Inagh" og ikke "tante Inagh." )

Å ikke kalle de voksne i barnehagen tante eller onkel handler om respekt for yrket vårt. Vi er faktisk ikke ansatt for å steke vafler og passe unger, mens vi drikker kaffe. Vi har et lovverk og en rammeplan som legger store føringer for hvordan en barnehagedag skal se ut, med pedagogisk innhold. Store deler av en arbeidsuke kan gå med på møter med utallige instanser - som nevnt PPT, ansvarsgruppemøter, barnevern og til tider rettsinstanser. Titler handler om profesjonalitet - det betyr ikke mye i hverdagen, men det er med på å vise ansvarsområder. En assistent tjener mindre enn en førskolelærer som tjener mindre enn en ped.leder - så har de også tilsvarende mindre ansvar på jobben.

vi gjør det enkelt i vår barnehage. Barna kaller vi for barn eller ved navn. De ansatte ved navn eller voksen. Dette har vi blitt opplært til å si av de ansatte i vår barnehage. Det er også formuleringene vi bruker ovenfor våre barn for da skjønner de hva som menes. Når besteforeldrene snakker om tanten så oversetter jeg.

Trulte skrev:

vi Barna kaller vi for barn eller ved navn. De ansatte ved navn eller voksen. Dette har vi blitt opplært til å si av de ansatte i vår barnehage. Det er også formuleringene vi bruker ovenfor våre barn for da skjønner de hva som menes.

Det samme gjør jo vi. Men om jeg skal referere til en samtale jeg har hatt med en av de voksne i barnehagen, dersom jeg f.eks har hatt en diskusjon rundt opplegget der, og skal referere innholdet til en av mine venninner som ikke har barn i samme barnehage (og følgelig ikke kjenner navnene), da synes jeg det er et vesentlig poeng at jeg forteller om jeg har snakket med en assistent eller en førskolelærer. På samme måte vil jeg jo i samtale med ei venninne fortelle om jeg har snakket med en resepsjonisten eller legen dersom jeg har ringt legekontoret.

hos oss er det mye assistenter som gjør seg synlige når det gjelder det pedagogiske. Jeg har gått i mange år å trodd at de var ped.leder. Helt til jeg tilfeldigvis så på en lapp at de var assistenter. Vi er faktisk mer fornøyde med assistentene mange ganger enn ped.leder. Så det viser jo at det ikke alltid er like lett for en utenfra.

Hasselnøtt skrev:

Det samme gjør jo vi. Men om jeg skal referere til en samtale jeg har hatt med en av de voksne i barnehagen, dersom jeg f.eks har hatt en diskusjon rundt opplegget der, og skal referere innholdet til en av mine venninner som ikke har barn i samme barnehage (og følgelig ikke kjenner navnene), da synes jeg det er et vesentlig poeng at jeg forteller om jeg har snakket med en assistent eller en førskolelærer. På samme måte vil jeg jo i samtale med ei venninne fortelle om jeg har snakket med en resepsjonisten eller legen dersom jeg har ringt legekontoret.

Jeg opplever at begrepet "tante" brukes som en hersketeknikk. Som da jeg kom hjem fra jobb en dag og Mannen hadde laget et "flott" dørskilt der det sto: Her bor barnehagetante D'Arcy og Byggmester Mannen. Eller når jeg møter fedre i garderoben som sier med et glimt i øyet: Gå nå med Tante D'Arcy.

Akkurat dette var flott oppsummert:

Inagh skrev:

Når barna trenger hjelp av en spesifik ansatt, ja da sier vi "spør Mari eller spør Per." Trenger barna hjelp på generelt grunnlag, sier vi "spør en voksen," for det er da voksne vi er - fakta, og ikke nedlatende i det heletatt. Overfor hverandre er vi kollegaer og utad er vi "de ansatte i X barnehage."

Ungene bryr seg da katta om hvilken utdannelse vi har, bare vi kan hjelpe de med strikk under støvlene eller trøste når de har slått seg. Sønnen min derimot, er veldig opptatt av at jeg er sjef i barnehagen, selv om jeg ikke ville drømt om å presentere meg som det selv i sosialt lag.

Trulte skrev:

hos oss er det mye assistenter som gjør seg synlige når det gjelder det pedagogiske. Jeg har gått i mange år å trodd at de var ped.leder. Helt til jeg tilfeldigvis så på en lapp at de var assistenter. Vi er faktisk mer fornøyde med assistentene mange ganger enn ped.leder. Så det viser jo at det ikke alltid er like lett for en utenfra.

Selvsagt er det ikke noen fasit. Jeg er også veldig fornøyde med de som er assistenter hos oss, og har ingen problemer med å ta opp ting med dem. Der, som på alle andre arbeidsplasser, dreier det seg jo gjerne om naturlig autoritet eller kommunikasjonsegenskaper. Ofte vil man jo selv være i stand til å vurdere andres kompetanse, og det er kanskje veldig typisk for foreldre opp mot barnehageansatte. Alle foreldre har jo selv en kompetanse i det å være omsorgsperson og veileder.

Trulte skrev:

Jeg får automatisk mer tiltro til de som kommer gjennom naturlig som dyktige enn noen som er opptatt av tittel. Akkurat som jeg får mer tiltro til en lege som kommer gjennom som som dyktig mer enn å presisere at hun er lege og ikke sykepleier.

Og her er et eksempel på et område der jeg finner det vanskelig å vurdere andres kompetanse. Jeg er selvsagt ikke noen stor tilhenger av at andre hoverer med sin tittel, men dersom jeg får medisinsk råd av en fremmed, finner jeg det mer troverdig dersom jeg vet at vedkommende er lege. Jeg har nemlig ikke kompetanse til å vurdere slikt selv.

Jeg har også opplevd folk som humrer litt godmodig over at man har utdannelse - og presenterer seg som det når man blir spurt hva man driver med - for å jobbe i barnehage. At det skal være nødvendig, liksom. Det er jo bare barnehagetanter man er hele gjengen uansett, og hvor vanskelig kan det være å passe unger, liksom. 🙄

Frøken Rattata skrev:

Jeg har også opplevd folk som humrer litt godmodig over at man har utdannelse - og presenterer seg som det når man blir spurt hva man driver med - for å jobbe i barnehage. At det skal være nødvendig, liksom. Det er jo bare barnehagetanter man er hele gjengen uansett, og hvor vanskelig kan det være å passe unger, liksom. 🙄

Som min gamle grandtante sa da mamma sa jeg tok førskolelærerutdannelsen: Ka du førtæll? Træng man utdannelse førr å skift bleia og tørk ongan i ræva nu?

Jaja. Og så jeg som atpåtil tok videreutdannelse og mer studielån - hva tenkte jeg egentlig på?

D'Arcy skrev:

Som min gamle grandtante sa da mamma sa jeg tok førskolelærerutdannelsen: Ka du førtæll? Træng man utdannelse førr å skift bleia og tørk ongan i ræva nu?

Jaja. Og så jeg som atpåtil tok videreutdannelse og mer studielån - hva tenkte jeg egentlig på?

Jeg synes førskolelærerne gjør en super jobb. Jeg har hatt barn i to barnehager både med og uten personale med pedagogisk utdannelse, og det er to helt forskjellige ting. (Trist at det egentlig skal være det samme tilbudet, og at man betaler det samme for det som er en arena for utvikling, lek og læring og noe som i beste fall er en oppbevaringsplass)

D'Arcy skrev:

Jaja. Og så jeg som atpåtil tok videreutdannelse og mer studielån - hva tenkte jeg egentlig på?

Ja - det har jeg tenkt på noen ganger og.

Stompa skrev:

Tror de må ha feilinformert dere. Jeg tok PPU i 98 og da hadde det vært sånn lenge.

Rart. Jg tok PPU i 1995 - høygravid med muntlig eksamen 5 dager før termin (som var 25.des). Den gangen var PPU (i Trondheim vel og merke) i 2 deler, dvs man kunne f.eks. ta 1.semester innenfor cand.mag.graden og 2.semester flere år senere, ev. som 10 vekttall etter å ha oppnådd cand.mag.graden. Kan hende de sa noe mer og, men at jeg ikke fikk med meg det iom at jeg hadde oppnådd cand.mag.graden med god margin FØR jeg tok PPU. Uansett så har jeg vekttall nok til å få adjunkt med opprykk.

Nasse skrev:

Rart. Jg tok PPU i 1995 - høygravid med muntlig eksamen 5 dager før termin (som var 25.des). Den gangen var PPU (i Trondheim vel og merke) i 2 deler, dvs man kunne f.eks. ta 1.semester innenfor cand.mag.graden og 2.semester flere år senere, ev. som 10 vekttall etter å ha oppnådd cand.mag.graden. Kan hende de sa noe mer og, men at jeg ikke fikk med meg det iom at jeg hadde oppnådd cand.mag.graden med god margin FØR jeg tok PPU. Uansett så har jeg vekttall nok til å få adjunkt med opprykk.

Det vil jeg nesten tro - for jeg tok også PPU i Trondheim og opplegget var helt likt det du beskriver. Jeg har ei venninne med realfaglig hovedfag som er "bare" lektor siden hovedfaget hennes er normert til 10 semester. Hun tok PPU noen få år før meg, sikkert omtrent da du tok det.

gajamor skrev:

Det er først og fremst i slike situasjoner jeg savner noe som er enklere enn "barnehageansatte" og mer seriøst enn "de voksne". Jeg syns ikke tittelen "voksen" gir noe særlig mer uttrykk for respekt enn "tante". Da ramser jeg heller opp hele rekka med navn.

"Personalet" - er det enkelt nok? Det er i hvert fall et ord jeg bruker som samlebetegnelse for "de-voksne-i-barnehagen" hvis jeg snakker med foreldre eller andre voksne.

gajamor skrev:

Dere må da innrømme at ord som "lege", "lærer", "forsker" osv. er lettere å bruke når man skal omtale en gruppe?

Joda, men det er ganske mange arbeidsplasser der man har flere yrkesgrupper som jobber sammen, der noen f.eks. er forskere, noen er fagkonsulenter, noen er sekretærer, noen er økonomer, noen er stipendiater og noen er assistenter. Da bruker man "staben" eller "de ansatte" eller "personalet" eller "avdelingen" eller noe sånt - og så bruker man selvsagt "forskerne" hvis man skal si noe spesifikt om forskerne som arbeider på stedet, akkurar som man kan si "assistentene" hvis man skal si noe spesifikt om akkurat assistentene i barnehagen.

I vår bhg kaller vi alle med navn. Ingen blir kalt tanter her.

Hvorfor kaller man de egentlig for "tanter" da? De er jo ikke det....

Momsi skrev:

Hvorfor kaller man de egentlig for "tanter" da? De er jo ikke det....

Det er vanlig i en del kulturer om omtale kvinner man omgås for tanter. I Brasil sier man f.eks. tia til kvinner, selv om de formelt sett ikke er tante til barnet. En form for benevnelse, som nok henger igjen fra gamledager her til lands. Man brukte jo også søster/sykesøster om sykepleiere. Da tittelen den gang da ble skapt, så lå den vel en omsorgsforståelse bak. Jeg forstår at man i dag ønsker å gå vekk fra den, både i forhold til yrkesstatus av lønnsmessige forhold. Men når det er sagt så har jeg aldri oppfattet ordet barnehagetante som noe negativt. Men da som en utenforstående. 🙂

På Wikipedia står det:
Tante er betegnelse på enten fars søster, tidligere også kalt faster, eller mors søster, tidligere også kalt moster.
Selv om opprinnelsen er den samme, brukes i dagligtale det tilsvarende ordet «tant» på svensk oftest annerledes enn på norsk. I Sverige var det frem til omtrent slutten av 1950-årene vanlig å bruke «tant» og «farbror» som høflige tiltaleformer. Senere ble titlene oftere brukt av kun barn, også overfor voksne som ikke var i slekt med dem, og også om og særlig til, helt fremmede personer. Dette er nå helt forandret og i den grad ordene brukes, kan det nok ses som et sjeldent forekommende etterslep av eldre generasjoners bruk.

Jeg hadde en periode et søksenpar fra Sverige i barnehagen, de kom og skulle være hos oss et år, mens faren fullførte utdannelsen sin. Barna hadde til da gått i barnehage i Sverige, og vi voksne brukte lang tid på å få barna til å kalle oss ved navn og ikke ved "frøken" - som de tydeligvis gjorde i sitt hjemland.

Jeg jobber i barnehage som assistent, hva vi blir kaldt er det samme for meg i alle fall 😉