For meg er det to ting som er en viktigste norske kulturarven, tror jeg.
Det ene er gammelt og det er det norske språket. Og det er faktisk under angrep, ikke av innvandring, men av globalisering. Jeg er blant dem som lever deler av livet mitt på engelsk, som leser mer engelsk enn norsk, ogsåvidere. Men jeg mener at det er viktig at vi verner om språket og bruker en del midler på å støtte norske forfattere feks.
Det andre er ganske nytt og det er velferdsstaten og felleskapstanken. Tanken om at vi i fellesskap ønsker å lage et system der alle bidrar økonomisk og der det du får igjen er avhengig av hva du har behov for, ikke hva du har betalt inn. Og den er også under angrep. Delvis fordi mange har så mye penger at de ikke ser noe behov for å delta i fellesløsningene. Og da er jeg redd for at det er et spørsmål om når man begynner å argumentere for at man ikke skal være med på å betale når man ikke er med på å bruke. Delvis fordi mange offentlige insitusjoner ikke har vært gode nok og ikke vært godt nok drevet. Jeg samarbeider med mange offentlige insitusjoner og med noen få private innenfor samme arbeidsfelt, og det er skummelt å se hvor mye mer samarbeidsvillige og positive de private er. Om ikke vi får den holdningen i det offentlige også så sliter vi. Og felleskapstanken angripes stadig av alle de som synes det er enkelt å sette seg selv og sine egne behov i fokus. "Jeg synes ikke at det er gøy å være sammen med andre foreldre, så jeg synes ikke at vi skal ha fellesarrangementer i klassen". "Vi vil dra på hytten akkurat den helgen, så vi synes ikke at det skal være foreldredeltagelse på det idrettsarrangementet". Selv om jeg i hvert enkelt tilfelle godt forstår hva folk mener, og av og til er enig, så undergraver vi sammen det som er noe av det sterkeste i norsk kultur med det.
Lang og kanskje litt innviklet, men konklusjonen er at jeg er enig med Hadia Tajik. De som utgjør en fare for den norske kulturen er ikke innvandrerne (selv om de trenger å bli mer deltaktige i dette de også), men Fremskrittspartiet, som står for nettopp å bygge ned alt det som, for meg, er hovedstrukturen i den norske kulturen.
