Melkekartong-gutten

Det er få historier som har grepet meg sånn som denne.

http://www.vgtv.no/#id=37631

Denne historien grep meg også, har aldri lest noe som har "satt meg sånn ut" tidligere.

Helt utrolig.

Jeg er lettrørt og griner for alt. Men denne historien grep meg på en helt annen måte. Ikke en tåre, men det gikk kaldt nedover ryggen.

Ja, jeg så også den der og ble grepet av historien.

Det rare var at omtrent samme dag hadde jeg lest ei krimbok der hovedpersonen stadig drømmer om ei dame med rødt hår som veiver til ham fra et vindu. Det viste seg å være hans søster, som døde i en brann da han var 2-3 år, og som moren aldri hadde fortalt ham om. Jeg tenkte først at det var litt søkt at dette minnet fra brannatta skulle hjemsøke ham i drømme 40 år seinere, men det var nok ikke det, tenkte jeg etter å ha sett melkekartongguttens historie.

Grøssende historie, har jo lest om liknende fra nyere tider. Men jeg reagerte litt på at dette fikk førstesideoppslag. Er i liten grad en nyhet, i mine øyne.

Pelle skrev:

Grøssende historie, har jo lest om liknende fra nyere tider. Men jeg reagerte litt på at dette fikk førstesideoppslag. Er i liten grad en nyhet, i mine øyne.

Møtet med politimannen som fant ham er nytt. Jeg synes det er en viktig del av historien. Spesiellt når han forteller om drømmen.

veobra skrev:

Møtet med politimannen som fant ham er nytt. Jeg synes det er en viktig del av historien. Spesiellt når han forteller om drømmen.

Enig. For hovedpersonen var jo det hele nytt; det var vel først i disse dager at han fikk vite sannheten om sin bakgrunn. (Om det er førstesidestoff, skal jeg dog være villig til å diskutere.)

Jeg registrerer at dere bruker uttrykk som "grøsser", "kaldt nedover ryggen" og "satt ut", så nå lurer jeg litt på om det er trygt å åpne lenka for sarte gravide med tendenser til skumle mareritt? :nysgjerrig, men har lite lyst til å ligge våken og kaldsvette to timer i natt også:

veobra skrev:

Møtet med politimannen som fant ham er nytt. Jeg synes det er en viktig del av historien. Spesiellt når han forteller om drømmen.

På en førsteside i landets største avis? Nei, det synes jeg ikke. En artikkel i et helgenummer eller et ukeblad - ja.

Pelle skrev:

På en førsteside i landets største avis? Nei, det synes jeg ikke. En artikkel i et helgenummer eller et ukeblad - ja.

Jeg synes VG er å regne som et helgenummer eller et ukeblad. Så jeg reagerer ikke spesiellt hvis de har slått opp dette på førstesiden. Jeg fant det på nett, og synes det var severdig.

Matilda skrev:

Jeg registrerer at dere bruker uttrykk som "grøsser", "kaldt nedover ryggen" og "satt ut", så nå lurer jeg litt på om det er trygt å åpne lenka for sarte gravide med tendenser til skumle mareritt? :nysgjerrig, men har lite lyst til å ligge våken og kaldsvette to timer i natt også:

Først da Dagfinn Skjelvan var 12 år fikk han vite at personen han trodde var moren ikke var det. Men han fikk aldri vite noe mer enn at hans ordentlige mor døde 13. februar 1983. I 2011 – 28 år etter - søkte han på gamle avisforsider - og fant sin egen utrolige livshistorie.

Takk, Karamellen! Det orker jeg nok å se, tror jeg, men det får bli i morgen. Nå skal jeg legge meg på lading og håpe hodet mitt ikke konstruerer for mange skrekkscenarioer som involverer ufødte barn i natt.

Matilda skrev:

Jeg registrerer at dere bruker uttrykk som "grøsser", "kaldt nedover ryggen" og "satt ut", så nå lurer jeg litt på om det er trygt å åpne lenka for sarte gravide med tendenser til skumle mareritt? :nysgjerrig, men har lite lyst til å ligge våken og kaldsvette to timer i natt også:

Det er ikke ekkelt på sånn skummel måte, på en måte. Vet ikke hvordan jeg skal forklare. Det bare er litt sånn supertrist, hva hvis, tenk om, osv. Og det får en kanskje til å tenke tanker en ikke liker; hva skjer hvis jeg plutselig dør mens jeg er alene med ungene hjemme? Heldigvis for meg og mine barn, tror jeg at det ville gått langt mindre enn 4 dager før vi ble oppdaget.

Litt vanskelig å forklare, men det er ikke en utpreget fæl historie. Den er mest av alt gripende, og tankevekkende. Den kvernet i hodet mitt i flere dager etterpå, men ikke på en skremmende måte.

Denne historien husker jeg faktisk fra jeg var liten og leste det i avisen. Jeg har båret med meg den hele livet, og syntes det var rørende å lese om ham nå.

Jeg har bare lest det som står i lenken her, og ser ikke helt gåsehudfaktoren? Hva mer er det med saken som vises på tv eller i den lange papirutgaven?

Det med drømmen han har hatt hele livet, om kvinnen son ligger på sofaen og som han stryker på kinnet, det ga meg gåsehud. Politimannen bekreftet at det var slik moren lå da de fant dem.

Niobe skrev:

Det med drømmen han har hatt hele livet, om kvinnen son ligger på sofaen og som han stryker på kinnet, det ga meg gåsehud. Politimannen bekreftet at det var slik moren lå da de fant dem.

Åja, det står ikke der jeg leste. Da skjønner jeg det. Huff, stakkars liten. 🙁

Niobe skrev:

Det med drømmen han har hatt hele livet, om kvinnen son ligger på sofaen og som han stryker på kinnet, det ga meg gåsehud. Politimannen bekreftet at det var slik moren lå da de fant dem.

Meg og, og hvordan hadde livet hans vært om han hadde fått vite om hva som skjedde med moren og fikk bearbeidet det gjennom oppveksten.