Ammepress gjør mødre syke

Jeg har opplevd ammepress, og jeg har opplevd det motsatte av ammepress. Med enern hadde jeg vel tenkt til å amme, men jeg hadde ikke helt tenkt på hva det innebærer. Jeg tenkte at det bare var å legge ungen til puppen, ferdig med det. Sånn var det jo ikke. Hun er født i utlandet, og da jeg ba om hjelp på barsel kom de med en flaske, det var ingen som viste meg noe som helst. Så ble hun flaskebarn da.

Toern er født i Norge, og jeg var fast bestemt på at dette skulle jeg klare. Men jeg gjorde ikke det. Jeg var på poliklinikken flere ganger om dagen, blodet og tårene rant, og ungen fikk ikke i seg noe som helst. Jeg var utslitt, og gruet meg til hun våknet, for da begynte det igjen. I følge damene på poliklinikken var det ikke noe alternativ å gi flaske. Jeg foreslo pumping, og mating med flaske, men det fikk jeg beskjed om at jeg ikke måtte finne på, for det ødela enda mer. De to første ukene holdt jeg på sånn. Grein og gruet meg til hun våknet. Til slutt tok mannen affære, han kjøpte flasker, pumpe og mme. Når hun fikk den første flasken, og ble mett for første gang sannsynligvis, var første gang jeg følte noe annet enn frustrasjon for den vakre lille babyen. Og det var ikke fordi jeg ikke kunne gå på cafe.

Jeg tror opplevelsene er veldig personlig betinget. Jeg har ikke opplevd ammepress, og opplevde det som relativt enkelt å komme i gang med ammingen med litt hjelp på barsel. Måtte få bittelitt mme de første dagene før det ble noe måltid ut av puppen.
De akkurat samme dagene lå en bekjent av meg på samme barselsavdeling som meg. Sjokkert og uforberedt nybakt mor. Slet med ammingen, opplevde fra sin side ammepress og sluttet etter flere ukers prøving, og landet langt nede i et hull.

Vi hadde altså en totalt forskjellig opplevelse av det hele selv om vi ble utsatt for akkurat samme råd og veiledning.

Sier ikke at ammepress ikke er reelt, men at det i noen tilfeller kan oppleves som ammepress uten at det er det, kanskje fordi det største ammepresset kommer fra inne i en selv? For da jeg fødte var jeg åpen for både amming og flaske, og hadde forberedt meg for begge deler hjemme også. Samtidig var denne bekjente av meg ikke forberedt på annet enn at melken skulle flomme da barnet ble lagt til brystet. Hun ble rett og slett skuffet over kroppen sin.

Jeg tror mange opplever ammepress, og jeg synes det er en viktig ting å sette søkelyset på.

Når det er sagt, mener jeg at det er grovt forenkelt å hevde at ammingen (eller problemer med sådan) er grunnen til at man satt mye inne den første tiden og generelt følte seg i ulage. Det er neppe sånn at umiddelbart valg av flaske ville løst alle disse problemene.

Jeg har møtte mange IRL som har slitt med ammingen og følt ammepress, men det er ingen som trukket fram hvor utrolig vanskelig og leit det har vært at de ikke kom seg på kafe på grunn av dette. Tror de fleste føler akkurat DET rimelig underordnet.

Jeg fikk en vanskelig start med ammingen, og etter få dager ble jeg innlagt med brystbetennelse. Jeg orket da overhodet ikke å legge barnet til, for det var for smertefullt. Den beste medisinen var visstnok å få barnet til å suge, men med de smertene og gulgrønn guffe som tøt ut, klarte jeg det ikke. Så i tre-fire dager fikk han kun flaske.

Da vi kom hjem fra sykehuset igjen, satt jeg der full av hormoner og dårlig samvittighet og tvang meg til å prøve å amme igjen. Det tok to eller tre måneder før det sluttet å gjøre vondt. Ungen fikk en og annen flaske, men da gråt jeg nesten og følte meg som verdens verste mor. Presset kom jo fra meg selv på en måte, for alle andre rundt meg mente at flaske sikkert var bra nok. Ikke sånn å forstå at andre mente at jeg ikke skulle amme, men mer at jeg ikke skulle slite meg ut med det. Men jeg hadde jo lest på alle "babysider" og i graviditetsbøker og i media om hvor viktig det var med morsmelk.

Jeg tror fortsatt at bryst er best, men jeg tenker også at flaske er helt i orden hvis det blir for vanskelig. Men hvor går grensen for for vanskelig? Det er vel sjelden helt problemfritt i starten. Og det er vanskelig å bedømme når man er en usikker hormonbombe som ikke vet hva godt man skal gjøre for barnet sitt. Jeg synes hele babytiden var slitsom og vanskelig, og har tenkt i ettertid at det kanskje ville vært lettere om jeg ikke hadde ammet, ihvertfall ikke bare ammet. Da hadde det vært lettere å dele flere natteoppvåkninger med far, og jeg hadde ikke blitt så fysisk sliten. Etter tre måneder hadde jeg gått ned mer enn jeg la på meg i graviditeten. Og jeg var tynn i utgangspunktet.

Kafébesøk var det få av, men det var jo heller ikke det jeg ønsket å drive med. Men det hadde jo vært godt å ha overskudd til å ha det hyggelig med barnet.

Vel - jeg endte med å amme i nesten to år, så da var problemet hvordan slutte.