Politisk korrekt FP?

Her har jeg brukt en halv feriedag på å lese denne tråden, og så handler den om ubrukelige foreldre? Vel, vel ...

Jeg hadde tenkt å kommentere litt her og der, men for å unngå overquoting, så kommer her et lite utvalg.

Mandino skrev:

Ting jeg har lært her inne (og andre steder)
- At det finnes gode alternativer på miljøfronten (feks Vaskenøtter).

Da har du jammen ikke fulgt med i timen. (Det er overhodet ingen forskjell på klær vasket i vann med og uten vaskenøtter ...)

Veronal skrev:

Er det så mye forumfjasing nå? Har ikke det meste forflyttet seg til blogorama?

Kaller du meg en fjase-blogger?

Madam Mim skrev:

Jeg er aldeles knusbedårende både her og der.

:smask:
Og jeg kan anbefale vin med Adrienne.

Selv er jeg ufordragelig politisk korrekt her jeg ligger hjemme på sofaen med fri fra jobb og ungen i barnehage.

(Det er lite Toro og Knorr i dette hjemmet, takket være mange gode oppskrifter og inspirasjonskilder på nett. Det hindrer ikke Grandiosaens inntog i fryseren, det er en tid for alt.)

Kjære Ru! Jeg forholder meg til egne resultater mht vasking av klær. Vaskenøtter fjerner flekker som vann ikke fjerner, og ja, jeg har testet det. Tar du alle tester til etterretning?

Men Mandino, hvis du bare tror på dine egne erfaringer, hvorfor trekker du da det frem som et eksempel på ting du har lært?

Scarlett skrev:

Men Mandino, hvis du bare tror på dine egne erfaringer, hvorfor trekker du da det frem som et eksempel på ting du har lært?

Jeg hadde aldri hørt om vaskenøtter før jeg leste om det på FP. Etter å ha forsøkt det, er det egne erfaringer jeg stoler på.

Mandino skrev:

Kjære Ru! Jeg forholder meg til egne resultater mht vasking av klær. Vaskenøtter fjerner flekker som vann ikke fjerner, og ja, jeg har testet det. Tar du alle tester til etterretning?

Det var overhodet ikke meningen å henge deg ut på noe som helst måte, bare for å presisere.
Du kan gjerne forholde deg til dine egne resultater og erfaringer, men fakta er at det ikke gjør noe forskjell med de nøttene.
Men så lenge det ikke blir mere drittent, så er det da bare å bruke dem?


Og nei, jeg tar ikke alle tester til etteretning, med jeg liker jo ekstra godt de som har målbare fakta.

Skilpadda skrev:

Men da synes jeg det er pussig at du også sa deg enig med rine i at man må være rimelig selvgod for å mene at noen foreldre er ubrukelige?

Det er da ikke noe motstridende i det. Jeg syns mange lager en mal utfra dem selv og mener at det er hva man skal gjøre for å være en god forelder. Samtidig setter man seg til doms overfor andre og stempler de som dårlige foreldre (snakker ikke om omsorgssvikt og den slags nå).

Jeg har selv sett hvordan aktive foreldre som alltid møter på foreldremøter, dugnader, fotball osv. dømmer andre foreldre som man aldri ser på disse arenaene. Det syns jeg er arrogant og det er selvgodhet. Det kan være mange grunner til at noen ikke stiller opp på slike ting. De trenger ikke være dårlige foreldre for det. Selvfølgelig blir man lei av at det alltid er de samme som møter opp, men slik er det.

Det har blitt sagt noe om at barn må få lov til å gjøre seg opp egne meninger og vurderinger av sine biologiske foreldre (hvorvidt de er "brukbare" som foreldre, eller noe i den dur). Jeg er ikke direkte uenig i dette, men har lyst til å komme med noen innsigelser likevel:

Fordi barn er så sårbare og avhengige av sine foreldre, er de også betingelsesløst hengivne og lojale mot mor og far. Følgelig har de også lett for å ta på seg skyld og ansvar når omsorgen ikke er god nok. Barn som lever under selv alvorlig omsorgssvikt har ofte tanker av typen "hvis jeg nå bare blir flinkere, snillere, stillere, mer ryddig, mer tålmodig, mer forståelsesfull......SÅ skal alt bli bra hjemme". I slike tilfeller mener jeg at barna trenger hjelp til å se at biologiske foreldre faktisk har sviktet som forelder, at omsorgen de leverte ikke var god nok, og at det IKKE var barnets skyld. Videre mener jeg at barn i denne situasjonen bør få lov til å være sint og skuffet over foreldrene sine - det er ikke barns oppgave å forstå sine foreldre. En bør i alle fall ikke dytte en voksenforståelse av f.eks. hvorfor mor/far er voldelig nedover hodet på en mishandlet 7-åring.

Poenget mitt er at en ikke alltid skal applaudere og rose barn som er så snille, greie og positive overfor en forelder som har mistet omsorgsretten. Kanskje trenger barnet hjelp til å legge ansvaret for omsorgssvikten der det hører hjemme.

:melder meg inn i diskusjonen:

Pida skrev:

Det har blitt sagt noe om at barn må få lov til å gjøre seg opp egne meninger og vurderinger av sine biologiske foreldre (hvorvidt de er "brukbare" som foreldre, eller noe i den dur). Jeg er ikke direkte uenig i dette, men har lyst til å komme med noen innsigelser likevel:

Fordi barn er så sårbare og avhengige av sine foreldre, er de også betingelsesløst hengivne og lojale mot mor og far. Følgelig har de også lett for å ta på seg skyld og ansvar når omsorgen ikke er god nok. Barn som lever under selv alvorlig omsorgssvikt har ofte tanker av typen "hvis jeg nå bare blir flinkere, snillere, stillere, mer ryddig, mer tålmodig, mer forståelsesfull......SÅ skal alt bli bra hjemme". I slike tilfeller mener jeg at barna trenger hjelp til å se at biologiske foreldre faktisk har sviktet som forelder, at omsorgen de leverte ikke var god nok, og at det IKKE var barnets skyld. Videre mener jeg at barn i denne situasjonen bør få lov til å være sint og skuffet over foreldrene sine - det er ikke barns oppgave å forstå sine foreldre. En bør i alle fall ikke dytte en voksenforståelse av f.eks. hvorfor mor/far er voldelig nedover hodet på en mishandlet 7-åring.

Poenget mitt er at en ikke alltid skal applaudere og rose barn som er så snille, greie og positive overfor en forelder som har mistet omsorgsretten. Kanskje trenger barnet hjelp til å legge ansvaret for omsorgssvikten der det hører hjemme.

:melder meg inn i diskusjonen:

Jeg applauderer dette innlegget!

Pida skrev:

Det har blitt sagt noe om at barn må få lov til å gjøre seg opp egne meninger og vurderinger av sine biologiske foreldre (hvorvidt de er "brukbare" som foreldre, eller noe i den dur). Jeg er ikke direkte uenig i dette, men har lyst til å komme med noen innsigelser likevel:

Fordi barn er så sårbare og avhengige av sine foreldre, er de også betingelsesløst hengivne og lojale mot mor og far. Følgelig har de også lett for å ta på seg skyld og ansvar når omsorgen ikke er god nok. Barn som lever under selv alvorlig omsorgssvikt har ofte tanker av typen "hvis jeg nå bare blir flinkere, snillere, stillere, mer ryddig, mer tålmodig, mer forståelsesfull......SÅ skal alt bli bra hjemme". I slike tilfeller mener jeg at barna trenger hjelp til å se at biologiske foreldre faktisk har sviktet som forelder, at omsorgen de leverte ikke var god nok, og at det IKKE var barnets skyld. Videre mener jeg at barn i denne situasjonen bør få lov til å være sint og skuffet over foreldrene sine - det er ikke barns oppgave å forstå sine foreldre. En bør i alle fall ikke dytte en voksenforståelse av f.eks. hvorfor mor/far er voldelig nedover hodet på en mishandlet 7-åring.

Poenget mitt er at en ikke alltid skal applaudere og rose barn som er så snille, greie og positive overfor en forelder som har mistet omsorgsretten. Kanskje trenger barnet hjelp til å legge ansvaret for omsorgssvikten der det hører hjemme.

:melder meg inn i diskusjonen:

Veldig viktig.

Det jeg snakker om er imidlertid den "ubrukelig"-definisjonen. Det er den jeg henger meg litt opp i. For hvem er vi andre til å avgjøre at et barn av en sviktende forelder aldri noensinne vil ha noe som helst nytte av sitt biologiske opphav? Barna er som regel ikke små barn lenger den dagen de evt. tar den endelige avgjørelsen der.

Det vil ikke si at barna ikke trenger hjelp til å plassere skyld og ansvar osv. Når man snakker om ubrukelig så tenker jeg på et endelig brudd. Mer relasjonelt enn noe annet. Og der mener jeg at barnet selv må få avgjøre hva som er brukelig (om enn i mikroskopiske mengder) for ham eller henne og hva som ikke er det.

I tillegg tror jeg mange er ganske "rause" med å definere andre som ubrukelige som foreldre. For meg virker det litt respektløst. Også overfor barna. Hvem er vi til å skulle overprøve hvilken verdi/funksjon barnets foreldre har for barnet selv? Tror vi ikke på dem? Tror vi ikke at de trenger å føle at det også er greit å være glad i selv sviktende foreldre? Kanskje også føle at dette mennesket gir dem noe?

Det jeg snakker om er imidlertid den "ubrukelig"-definisjonen. Det er den jeg henger meg litt opp i. For hvem er vi andre til å avgjøre at et barn av en sviktende forelder aldri noensinne vil ha noe som helst nytte av sitt biologiske opphav?

Å omtale en forelder som "ubrukelig" er både upresist og lite informativt, slik jeg ser det, men i uformelle settinger kan jeg tillate meg å si litt av hvert selv. :sladrekjerring:

Jeg tror ikke at barn som plasseres i fosterhjem el.l. får beskjed om at deres biologiske foreldre er ubrukelige for evig og alltid, akkurat, men jeg tror det kan være et poeng å kutte kontakten helt av og til - i alle fall for en periode. Barn med relasjonsskader må få sjansen til å knytte seg til nye omsorgspersoner, og dette kan være problematisk dersom biologiske foreldre gjentatte ganger gir barnet en opplevelse av at det må velge side. Kanskje må barnet få lov til å tenke svart-hvitt i noen år (f.eks. mamma er slem, forstermor er snill), så kan det heller ta inn kompleksiteten og den modne forståelsen av egne foreldre når det blir eldre. Det er aldri for sent, osv..

Der er vi rørende enige.