NRK nå: Barnets beste

Nå ble det også, om enn nesten i en bisetning, påpekt at far i begynnelsen så for seg samvære 3-4 ganger i året. Men nå senere har endret seg i forhold til det og vil ha gutten fast. Man kan jo ikke skru tiden tilbake, men det beste hadde jo vært om det hadde vært langt hyppigere samvær og kanskje full "overføring" til far alt rundt den tiden DNA var klart. Det skjer jo en enorm tilknytning mellom forelder og barn i løpet av de to første åra, og så begynner løsrivelse sakte men sikkert på grunnlag av den trygge basen man har bygget opp. Det er jo der det er vanskelig, alt kan vakle for gutten. Det som er bra er at han har mange i livet sitt som virkelig elsker han.

Input skrev:

Ja, og det er klart, men akkurat det har jeg aldri argumentert for heller. Jeg snakker ikke å bare plutselig flytte barnet i det hele tatt, at det er mer traumatisk enn nyttig, tror jeg er lett å tenke. Men at det er mer nyttig enn traumatisk å få lov til å skape en god relasjon med biologisk far, kan man bare ikke nekte for. Og jeg vet, av egen erfaring altså, at det ikke trenger å være enten tilbakeføring til far eller minimalt med samvær med far.

At noe barn kan vokse opp i fosterhjem, helt uten kontakt med sin mor, og med minimalt kontakt med far, og bli helt uten "skader" er veldig naivt å tro. Vi er alle et produkt av det vi opplever.

Altså, som jeg skrev lenger opp her, så er jeg helt enig i at fostermor må se forbi sine egne behov og tilrettelegge for god kontakt med far, hvilken jeg ikke kan se at hun gjør (iallefall ikke slik det er fremstilt i programmet).

At tilknytningen til fosterfamilien nå er så sterk, at det ikke taler for tilbakeføring til biologisk far, det kan jeg skjønne, men at hun "boikotter" samvær, det kan jeg ikke skjønne at er til det beste for barnet.

Heiko skrev:

@Kie
Fordi om far får omsorgen for gutten vil fosterfamilien ikke ha noen rettigheter til å videre treffe barnet? Ja, om ikke far ønsker å ha de i livet til gutten, og det vet man jo ikke.

Ja, det er nettopp det jeg lurte litt på i forhold til om det ville vært lettere for fostermor å akseptere og støtte opp om relasjonen mellom far og sønn dersom hun ikke sto overfor den muligheten.

kie skrev:

Hvorfor krever vi mindre av henne enn vi ville gjort av en biologisk mor som ville skvise bort barnets far?

Fra en fars synspunkt er dette litt ubehagelig formulert, men det som er sikkert er at vi her er i kjernen av problemet.

Vi må nemlig se på det som om at vi har en fostermor som har overtatt rollen som biologisk mor som nå skal kjempe mot biologisk far. Vi må glemme hele fosterfamiliegreiene for det blir bare kulisser her.
Hvis vi klarer å tenke slik er neste steg mekling om samværsmengde, og en delt omsorg. Ikke nødvendigvis bare den ene eller den andre.

Uansett så har dette tatt for lang tid, det har skadet for mange og er vel ikke slik sakene blir løst bedre i større og mer professionelle barnevern! De er jo tross alt bare 25 ansatte på et tettsted med mindre enn 900 innbyggere.

safran skrev:

Dette strider mot det som er vanlig praksis i slike saker. Radikalt. Kan du noe om barn og tilknytning?

Det er da grundig beskrevet i barneloven at normalt samvær er viktig? Der står det faktisk at god kontakt med begge foreldre, som her da blir far siden mor ikke fungerer, er så viktig at den som ikke tilrettelegger for det skaper grunnlag for omsorgsovertagelse. Jeg kan ikke se et eneste argument for at det skal være annerledes i denne saken og støtter Input hundre prosent her.

Dog har jeg sympati for fosterforeldre. De tar imot unger med hjem og hjerter og blir ikke hørt i det hele tatt i barnets skjebne videre. Det er bra det finnes folk som vil.

Men slik jeg forstår denne saken så har far bedt om ungen siden han var seks måneder. Så det at Reinert nå har bodd i fosterhjem "hele livet" og det må ta hensyn til, er en situasjon som er skapt. Jeg hadde satt liten pris på om noen tok mine unger og beholdt dem for så å bruke som argument at nå har de klart å ikke gi dem tilbake så lenge at nå får de ikke komme hjem heller.

Smilefjes, dette er ikke en sak etter barneloven, men etter barnevernloven. Etter vedtak fra fylkesnemnda.

Avatar skrev:

Vel, man er vel også ganske naiv om man ikke har tenkt tanken på å miste barnet når man bli fosterforeldre? At man blir lei seg er noe helt annet enn slik denne damen fremsto. Syns jeg.

Selvsagt har man tenkt tanken. Men heldigvis har hun tillatt seg selv å bli like glad i barnet som om det var hennes eget. Jeg tror også det er tilnærmet umulig å vite hvordan man vil reagere på noe slikt på forhånd. Tenk dere selv da, om dere plutselig står i fare for å miste toåringen deres. Ikke fordi dere har bedrevet omsorgsvikt, men det plutselig kommer noen som også vil ha barnet. Noen du ikke har åtte beskjed om at fantes. Noen barnet ikke kjenner. Selv om dere vet vedkommende har rett på det kan man ikke forvente å reagere helt rasjonelt. Jeg syns det må være en fullstendig hjerteskjærende situasjon for både fosterforeldre og faren. Dere er virkelig både slemme og surmagede i omtalen deres, og bør tenke på at fosterforeldrene ikke kan forventes å være emosjonelle overmennesker.

Jeg tenker også at det er stor forskjell på å bli fosterforeldre for et nyfødt barn, som etter all sannsynlighet skal bli der i hele oppveksten, og et eldre barn som allerede har tilknytning til biologiske foreldre. Jeg regner med at det er svært sterke grunner til det, når et barn blir tatt fra moren allerede ved fødselen, så jeg antar at det ikke var et alternativ å tenke på at barne skulle tilbake til henne. Det er vel nærmest en forutsetning for å klare å være optimale foreldre for et nyfødt barn at en faktisk knytter seg til det og ser på det som sitt eget? Og for denne lille gutten så ER jo fosterforeldrene foreldre. Det er de han har hatt helt fra starten. Jeg tror ihvertfall jeg ville opplevd det ganske annerledes enn om jeg f.eks. fikk et fosterbarn på tretten, som allerede har mange erfaringer og som fortsatt skulle ha kontakt med foreldrene sine.

Jeg har ikke sett programmet, og jeg tror ikke jeg orker heller.

Mine unger er adoptert, og minstemann var 13 mnd da vi fikk ham. Fosterforeldrene hadde laget en fantastisk fin dagbok fra tiden han hadde vært der - sirlige notater om alt han hadde gjort gjennom livet hos dem, og bilde tatt hver måned. Da vi satt i møtet med barnevernet og de fortalte om hvor godt han hadde hatt det hos fosterforeldrene var det naturlig å spørre "men hvorfor kunne ikke de adoptere ham da?". Og svaret var: det var en jobb for dem. Men han var deres aller første adoptivbarn, og det gjorde ham nok spesiell". Det var både godt og smertefullt å vite at sønnen vår hadde hatt det fint de første månedene av livet sitt.

Når det gjelder denne saken så har jeg bare lest det som står her på forum. Jeg forstår at fostermor har knyttet seg til gutten etter 2,5 år, men synes likevel at det burde være ganske åpenbart når biologisk far kommer på banen etter 6 mnd at det kanskje ikke er en langtidsplassering likevel. Og så lurer jeg på hvorfor i alle dager det har gått to år etter at biologisk far kom på trappene uten at det har blitt tatt en avgjørelse. Hvor lang tid kan det liksom ta å avgjøre om man er egnet som far??

Altså. Jeg er virkelig av dem som mener at det litt for ofte er foreldrevern og ikke barnevern i Norge. Og at det biologiske prinsipp teller litt for kraftig. Men når en velfungerende mann får vite at han er far til et 6 måneder gammelt barn, og ønsker omsorgen for det. Vel, da synes jeg rett og slett at han burde få omsorgen for ungen sine. Og jeg begriper ikke hvorfor barnevernet har brukt så lang tid på hva nå enn de har brukt lang tid på. Særlig når det er slik at jo lengre tid som går, jo mer knyttets barnet til fosterforeldrene, og jo vanskeligere blir det å flytte ham.

For meg ligger hele forskjellen i at faren dukket opp da ungen var 6 mnd, og at det tydeligvis er så at han vil være egnet til å være far for barnet. At man i det hele tatt må kjempe for å få foreldreretten da synes jeg er fryktelig trist.

Og så er det heller ikke sånn at barn nødvedigvis får varige sår på sjelen av å få nye foreldre, verken når de er 6 mnd, 12 mnd, 2 år eller 4 år for den saks skyld. Det finnes gode måter å gjøre dette på, som er skånsomme for barnet. Og om fosterforeldre og biologisk far kan arbeide sammen og ikke sloss mot hverandre og satt barnets beste i sentrum, så kunne helt sikkert fosterforeldrene fremdeles hatt en viktig rolle i ungens liv.

Og så tror jeg Kie ( til historien din) har et poeng mht det at det for barnet kan være viktig å vite at det ikke ble sviktet av biologiske foreldre. Og at det kan være traumatisk å finne ut at fosterforeldrene motarbeidet at biologisk far skulle få være far - om barnet vokser opp til å bli en av dem som synes at biologi og røtter er viktig. Jeg har en datter som tidvis har vært veldig opptatt av dette, og jeg håper virkelig at vi klarer å spore opp biologisk mor når hun blir stor nok, slik at hun kan få svar på en del av de tingene hun lurer på.

Dette ble et sammensurium av tanker om et program jeg ikke har sett, kun basert på det som står her på FP, så dere får ta det for det det er: synsing.

Nei, jeg synes ikke man har rett til å være foreldre kun fordi man deler gener. Ja, jeg er for at vesentlig flere fosterbarn blir adoptert av fosterforeldrene. Men det er i de tilfelene der biologiske foreldre ikke virker. Når de virker, og kommer på barnen tidlig i barnets liv, da er det rett og slett en skam at man bruker så lang tid på å tilbakeføre barnet at man kan bruke det som argument mot å gjøre det.

Tallulah skrev:

Selvsagt har man tenkt tanken. Men heldigvis har hun tillatt seg selv å bli like glad i barnet som om det var hennes eget. Jeg tror også det er tilnærmet umulig å vite hvordan man vil reagere på noe slukt på forhånd. Tenk dere selv da, om dere plutselig står i fare for å miste toåringen deres. Ikke fordi dere har bedrevet omsorgsvikt, men det plutselig kommer noen som også vil ha det. Noen barnet ikke kjenner. Selv om dere vet vedkommende har rett på det kan man ikke forvente å reagere helt rasjonelt. Jeg syns det må være en fullstendig hjerteskjærende situasjon for både fosterforeldre og faren. Dere er virkelig både slemme og surmagede i omtalen deres, og bør tenke på at fosterforeldrene ikke kan forventes å være emosjonelle overmennesker.

Hun har nå fått en forvarsel før barnet ble 2,5år.

Altså når barnet var 6mnd og far ble kjent, og man ved første øyekast ser han virker oppegående, har du allerede der en forvarsel om at denne plasseringen blir nok muligens ikke livslang likevel.


Og hun klager over å bli dratt til retten "hele tiden". Vel 1 gang på 2,5år så langt. Det er nå engang sånn at biologiske foreldre kan søke stort sett 1gang i året om å få barnet tilbake, og man må da til retten. Så hun har nå vært heldig og slippi unna med 1 gang.


MEN til hennes forsvar, det virker som barnevernet her har vært litt dårlig på å gi hun de faktiske opplysninger.

Jeg har bare sett den første episoden, så det kan jo ha kommet fram mer om hva som har skjedd fra gutten var seks måneder og til nå. Det var ikke mye om det i første episode. Men jeg så at noen skrev her at i starten var faren innstilt på samvær 3-4 ganger i året? Isåfall har han jo ikke gått inn for å overta omsorgen fra starten.

Filifjonka skrev:

Jeg har bare sett den første episoden, så det kan jo ha kommet fram mer om hva som har skjedd fra gutten var seks måneder og til nå. Det var ikke mye om det i første episode. Men jeg så at noen skrev her at i starten var faren innstilt på samvær 3-4 ganger i året? Isåfall har han jo ikke gått inn for å overta omsorgen fra starten.

I episode 2 kommer det ikke frem noe klarere om hvorfor ikke barnet ble overført ved 6mnd. Og det syns jeg er litt frustrerendes.

Ettersom jeg forsto var det ikke far som var innstilt på 3-4 samvær, det var vel den opplysningen barnevernet hadde gitt til fostermor, om at det skulle være 3-4samvær i året.

Far, ettersom jeg forstår, har skaffet advokat og bedt om å få barnet hjem, fra han fant ut at barnet var netopp hans barn.

Og så synes jeg selvfølgelig at det både er rett og naturlig at fosterforeldrene knytter seg til, og blir glad i fosterbarnet sitt. Min sønn kom til sine fosterforeldre når han var helt nyfødt, og det er helt tydelig både på dagboken de skrev og på hvor trygg og god han var, at han hadde hatt fosterforeldre som hadde behandlet ham som sin egen sønn.

Jeg tror man må være helt spesiell for å være fosterforeldre.

Og mht det å få et eldre fosterbarn/adoptere et eldre barn. Jeg ble faktisk helt varm om hjertet da jeg så at Mia Gundersen og mannen hadde adoptert en mindreårig flyktning. Den første sønnen deres fikk de jo da han var fire år, og det at de nå har adoptert en 13-åring (så vidt jeg husker) er jo et tydelig tegn på at når man får ansvar for barn, så blir de våre, uavhengig av alder. Bare for å spore helt av.

Uansett så blir jo dette bare synsing ut fra en time eller to på tv. Ingen enkel og opplagt sak i utgangspunktet, og så fins jo helt sikkert ekstremt mye mer informasjon i den saken enn det vi får tilgang på fra sofaen.

Filifjonka skrev:

Uansett så blir jo dette bare synsing ut fra en time eller to på tv. Ingen enkel og opplagt sak i utgangspunktet, og så fins jo helt sikkert ekstremt mye mer informasjon i den saken enn det vi får tilgang på fra sofaen.

Syns egentlig man får nok informasjon, når barnevernet selv sier faren vil være en god omsorgsperson og en god far.
Da burde det være nok i seg selv.

Hvorfor dette voldsomme behovet for demonisering av en av partene? Det går faktisk an å se at dette er supervanskelig for fosterforeldre også og dermed gi dem litt slækk på reaksjonsmønsteret hennes. Gudene skal vite at jeg ikke alltid er like rasjonell når jeg står overfor vanskelige valg, og mine valg har aldri vært i nærheten av dette.

Jeg synes ikke det er grunn til å demonisere fosterforeldrene. Jeg synes bare at de burde forstått at når biologisk far kommer på banen når barnet er 6 mnd, da bør de forberede seg på at det ikke er en langtidsplassering likevel. At de er knyttet til ungen og synes det er trist forbi noe som helst å tenke på å miste ham, det klandrer jeg dem ikke for.

Jeg synes den store stygge ulven her er barnevernet. Som har brukt så lang tid på å saksbehandle, og dermed skaper en ekstremt vanskelig situasjon både for ungen, biologisk far og fosterforeldrene.

Tallulah skrev:

Hvorfor dette voldsomme behovet for demonisering av en av partene? Det går faktisk an å se at dette er supervanskelig for fosterforeldre også og dermed gi dem litt slækk på reaksjonsmønsteret hennes.

Det er jeg helt enig i. Den emosjonelle meg provoseres av oppførselen til denne fostermoren, men den rasjonelle meg ser jo at jeg nok hadde følt nøyaktig det samme som henne selv. Jeg hadde neppe klart å oppføre meg fornuftig alltid dersom min toåring sto i fare for å bli tatt fra meg.

Tallulah skrev:

Selvsagt har man tenkt tanken. Men heldigvis har hun tillatt seg selv å bli like glad i barnet som om det var hennes eget. Jeg tror også det er tilnærmet umulig å vite hvordan man vil reagere på noe slikt på forhånd. Tenk dere selv da, om dere plutselig står i fare for å miste toåringen deres. Ikke fordi dere har bedrevet omsorgsvikt, men det plutselig kommer noen som også vil ha barnet. Noen du ikke har åtte beskjed om at fantes. Noen barnet ikke kjenner. Selv om dere vet vedkommende har rett på det kan man ikke forvente å reagere helt rasjonelt. Jeg syns det må være en fullstendig hjerteskjærende situasjon for både fosterforeldre og faren. Dere er virkelig både slemme og surmagede i omtalen deres, og bør tenke på at fosterforeldrene ikke kan forventes å være emosjonelle overmennesker.

Men det er jo ikkje snakk om at dei plutseleg står i fare for å mista toåringen, og at dei ikkje visst at faren fantes. Det er to år siden far kom inn i bildet, og dvs. at han har vært inne i bildet omtrent heile tida guten har budd hos dei. Tanken på at han muligens ynskjer omsorgen må jo på eit eller anna tidspunkt ha streifa dei?
Om han bør få omsorgen eller ikkje, er ikkje så godt å sei. Eg er for at barn skal kunne vekse opp hos biologiske foreldre så langt det er mogeleg. Å flytta ein 2- åring til faren kan gå bra om ein gjer overgangen så god som mogeleg. Gjerne med fosterfamilien som besøksheim vidare. Problemet er at dette krever godt samarbeid mellom far og fosterheim, noko som eg tviler på er mogeleg i denne saken. Eg trur rett og slett ikkje fostermor overhodet er interessert i noko form for samarbeid. Uansett korleis ein vender og vrir på det, frykter eg at det er guten som taper denne "krigen".

Når det er sagt er eg litt forundra over at ein kan laga "underholdning" av ei barnevernsak. Guten er liten no, men ein dag vil han vera stor og då veta at heile nasjonen er informert om livet hans? Eg er litt usikkert på om eg synest dette er greit, samtidig undrer eg litt over korleis denne saka ender. Ville dei sendt det på tv om det ender med kaos?

Tallulah skrev:

Hvorfor dette voldsomme behovet for demonisering av en av partene? Det går faktisk an å se at dette er supervanskelig for fosterforeldre også og dermed gi dem litt slækk på reaksjonsmønsteret hennes. Gudene skal vite at jeg ikke alltid er like rasjonell når jeg står overfor vanskelige valg, og mine valg har aldri vært i nærheten av dette.

Jeg forstår godt at dette er utrolig vanskelig for dem. Og jeg har fortsatt bare sett bruddstykker av programmet i går. Men å vise negativ holdning til samvær synes jeg er en uting så lenge barnet har det trygt og godt. Jeg har sett på nært hold hvordan en forelderes egen negativitet kan smitte over på barnet. Helt på siden av denne saken er det stor forskjell på hvor åpne folk er for å la barna ha andre voksenressurser i livet sitt, og jeg har absolutt inntrykk av at foreldrenes holdning til dette fort blir også barnas holdning.