NRK nå: Barnets beste

Nei Heiko, jeg synes barnevernet fremstår som ...naive er vel ikke rette ordet, men. De har ikke vært, hva skal man si, framsynte nok dersom de har forespeilet fosterforeldrene varig omsorg uten å ta høyde for at det kunne komme en far på banen.

Heiko skrev:

Det er blitt sagt i serien at barnet ble plassert med tanke på at han skulle vokse opp i fosterfamilien. Med det i bakhodet fremstår kanskje ikke fosterforeldrene så naive?

Nei, klart, om det er slik så stiller jo saken seg bittelitt anderledes. Men jeg syns fortsatt hun er ufin (sånn med alle forbehold om at dette ikke er klippet til, det er mye vi ikke vet, etc etc).

Tallulah skrev:

Å synse om hva man burde er temmelig mye lettere enn å reagere korrekt når man står i fare for å miste et barn man føler er sitt. Jeg syns dere er temmelig urimelige.

Men er ikke det å være fosterforeldre et usikkerhetsmoment i seg selv ? Greit at man får inntrykk at et barn skal vokse opp i fosterhjem, men det vet man aldri helt sikkert. Iallefall ikke før omsorgsovertagelse er overtatt av barnevernet.

Jeg skjønner at de er redde for å miste gutten, men mener de skal se forbi sine egne behov, og se hva som er det beste for barnet. Biologisk far ser ut til å være en god omsorgsperson

Å være fosterforeldre handler vel også om å kunne samarbeide til det beste for barnet og så lenge det ikke er noe å utsette på biologisk far, så må det da være til det beste for barnet og få god kontakt med faren, som kun ønsker det beste for sønnen sin ?

Ser ikke akkurat at fostermor i dette tilfelle legger så veldig tilrette for et godt samarbeid. Hun mer eller mindre boikotter muligheter for at far og sønn skal bli bedre kjent og få god kontakt.

Ikke vil hun la biologisk far komme hjem for å være sammen med sønnen sin og ikke vil hun la barnet overnatte. Så klager hun på at gutten er trøtt etter samvær. Kanskje ikke rart etter å ha tilbragt en hel dag med faren sin for så på ettermiddagen/kvelden kjøre mange mil tilbake til fosterhjemmet sitt.
Hun vil rett og slett ikke at de skal ha samvær i det hele tatt...eller iallefall så virker det ikke slik.

En annen ting jeg ikke skjønner, er hvorfor det har tatt så lang tid med den saken. Biologisk far kom jo på banen da barnet var 6 mnd og etter hva programmet gir inntrykk av, så har han vel kjempet for å få omsorgen for sønnen sin ganske tidlig.
At de så bruker så lang tid på saken, for så å muligens bruke tilknytningsspørsmålet mot ham, det er egentlig ganske uforståelig.

Skjønner at det er saksbehandlingstid m.m....men dog...

Input skrev:

hvorfor i all verden skal fosterforeldre/barnevernet kunne gjøre det?

Fosterforeldrene skal ikke kunne noe som helst. De har ingen partsrettigheter.

Det er også rimelig sjelden at samværsmengde overlates til barneverntjenesten etter en nemndssak - jeg tror knapt det forekommer -, så jeg kjenner at jeg har vanskelig for å mene så mye om fremstillingen.

(...jeg stusser mest over hvor usannsynlig god tid de ser ut til å ha i Nesna, jeg. 😛 )

safran skrev:

Hva er "normalsamvær"?
Når barnet plasseres med tanke på oppvekst, så er det ikke normalt å ha for hyppig samvær med biologiske foreldre. Dette av hensyn til tilknytning i fosterhjemmet.

Problemet i denne saken er jo at far ikke visste om barnet før seks mnd. etter omsorgsovertakelsen. Hadde han vært der fra starten, hadde det sannsynligvis ikke blitt noen omsorgsovertakelse i det hele tatt, antar jeg, siden han beskrives som særdeles kompetent.

Jeg har ikke sett dagens episode, men jeg så den forrige. Ut fra det lille jeg vet om denne saken så virker det for meg som det aller beste for denne gutten ville være å fortsette å bo i den familien han har vært hele livet sitt, og samtidig ha mer og mer kontakt med faren sånn at han blir en tydelig og viktig person for ham. Kanskje en slags delt omsorg etterhvert, som skilte folk har, så han kunne hatt god kontakt med alle? Jeg vet ikke hva som har skjedd i de to årene(?) fra faren fikk vite at det var hans barn, men siden han nå uansett har bodd et sted i 2,5-3 år så vil det jo være helt hjerterått å plutselig flytte ham bort fra dem han er glad i og kjenner som foreldrene sine. Det er veldig sørgelig fra den biologiske farens perspektiv også, han virker som han er veldig glad i gutten, men jeg kan ikke skjønne det hvis han tenker at det ville være ok for barnet å bare flytte ham tvert inn.

Det vil jo være som å flytte et hvilket som helst barn på den alderen bort fra familien sin.

Input skrev:

Problemet i denne saken er jo at far ikke visste om barnet før seks mnd. etter omsorgsovertakelsen. Hadde han vært der fra starten, hadde det sannsynligvis ikke blitt noen omsorgsovertakelse i det hele tatt, antar jeg, siden han beskrives som særdeles kompetent.

Men det er nå en gang slik det er. Og jeg lurer på hva du mener er "normalsamvær? Gutten får jo bli kjent med faren sin hvis de treffes en gang i måneden, men hovedtilknytningen hans er jo til fosterforeldrene.

Jeg mener normalsamvær annenhver helg (og en dag i uka om han hadde bodd hjemme) slik "alle andre" fedre som ikke bor med barna sine får, selvsagt.

Input skrev:

Jeg mener normalsamvær annenhver helg (og en dag i uka om han hadde bodd hjemme) slik "alle andre" fedre som ikke bor med barna sine får, selvsagt.

Dette strider mot det som er vanlig praksis i slike saker. Radikalt. Kan du noe om barn og tilknytning?

Far verker i alle fall som ein særdeles oppegåande fyr, spesielt med tanke på reaksjonen hans når det ikkje vart overnatting likevel. Inntrykket eg set med er at fostermor klamrer seg litt til det at dei forespeila ho at guten skulle bu der til han vart vaksen. Eg kan forstå at ho ikkje vil miste barnet sitt, kven vil vel det? Men ho har visst siden guten var 6 mnd at det er ein far som vil inn i livet hans, og må jo ha tenkt at det dermed kunne vera ein mogeleghet for at han kom til å søkja om omsorgen. Om ikkje ho har det, lurer eg på om ho har fornekta heile greia. Det er jo ikkje som om ho akkurat har fått veta det etter 2,5 år, ho har visst det siden guten var 6 mnd.
Og kva med fosterfar? Kva tenker han?

Eg kjenner at min sympati nok ligg hos far, og eg håper verkeleg at dei klarer på ein eller anna måte å gje guten ei trygg og god oppvekst. Og så kjenner eg at eg er usikker på om eg orkar å følga med på dette.

Jeg er enig med Input her.
Og jeg syns barnevernet fremsto som litt "dillete" overfor fostermoren. Ja, jeg er klar over at vi antakeligvis ikke får se halve virkeligheten en gang i programmet. Og så er det barnevernet (de samme folka, regner jeg med) som har gjort fosterhjemsplasseringen, og det er vel naturlig å "forsvare" det vedtaket ved å holde seg og fostermor fornøyd. Tabloid sagt av meg, altså.

Det som opprører meg i denne saken er at jeg føler fostermor boikotter guttens samvær med far. Jeg forstår godt følelsene hennes, men ikke at hun lar dem slippe frem på den måten ovenfor gutten.
Forøvrig er jeg svært glad jeg ikke er saksbehandler i denne saken, det hadde vært dårlig med nattesøvn.

safran skrev:

Dette strider mot det som er vanlig praksis i slike saker. Radikalt. Kan du noe om barn og tilknytning?

Men er dette virkelig en tradisjonell barnevernssak? Hvorfor kan ikke gutten knytte seg til både fosteforeldre og far? Jeg kan ikke se det er så ulikt å ha skilte foreldre.

safran skrev:

Dette strider mot det som er vanlig praksis i slike saker. Radikalt. Kan du noe om barn og tilknytning?

Jeg ka en del om det. Og vet svært godt hva som skjer om far ikke får samvær/overnatting de første, veldig viktige årene...

Koko skrev:

Jeg kan ikke se det er så ulikt å ha skilte foreldre.

Det er det jeg tenker også. Jeg kan ingenting om tilknytning sånn formelt, men jeg kan ikke skjønne hvorfor tilknytning til fosterforeldre skal være viktigere enn tilknytning til biologiske foreldre. Det er ikke akkurat som jeg kan nekte far samvær fordi jeg føler det går utover barnets tilknytning til meg.

Og jeg har forøvrig vært et barn i fosterhjem. Som hadde samvær med min mor (far var død) annenhver helg. Mot min vilje til og med.

Nå har jeg sett og må vel si at mitt syn på fostermor har ikke endra seg.

Ja hun er glad i gutten, ja hun har fått forespeilet at gutten skulle bo hos de til han var 18. Men igjen, alle vet at som fosterforeldre så KAN det være endringer, og når far kom inn i bildet når gutten var 6mnd, burde de absolutt skjønt at denne plasseringen gjald kanskje ikke til gutten var 18.

Og jeg er veldig på det at det er faktisk ikke hennes sønn.

Fosterhjemmet jeg selv bodde i gjorde alt for å stikke kjepper i hjulene for samvær med biologisk familie, og vel, det var faktisk KUN JEG som tapte på det. Ikke barnevernet og ikke fosterfamilien. Det var jeg, og da selvfølgelig biologisk familie.

Fosterfamilien får i denne saken meget liten sympati fra meg, ja jeg skjønner dette er trist og alt det der, men far har faktisk ikke blitt fratatt barnet, det er det mor som er blitt. Så jeg ser ikke hvorfor ikke barnet ble tilbakeført når barnet var 6mnd.

Følelser er fakta. At noe er sånn eller slik for fostermoren er det vel ikke noe man trenger å kritisere. Det å aktivt handle på egne følelser uten å sette barnet først, derimot. Om det er det som skjer, så synes jeg hun får litt vel mye slack i forhold til f.eks. en biologisk mor som kjente på det samme og prøvde å handle på det. Det er nok en hel del andre mødre som også hadde sett for seg å ha barnet sitt sammen med seg hele tiden da de fikk barnet også. Og så ble livet rett og slett ikke sånn.

Jeg har ikke fått sett andre episode ennå, så det er mulig jeg bommer her. Men utifra hva jeg leser så tar jeg meg i å lure på hvorfor noe som lett anses som uakseptablet, saboterende og egosentrert i en samværssak mellom biologiske foreldre, er litt greiere i dette tilfellet. Fostermoren er mammaen til denne gutten for gutten selv, slik jeg oppfatter ham. Hvorfor krever vi mindre av henne enn vi ville gjort av en biologisk mor som ville skvise bort barnets far? Og ville det fått henne til å roe litt ned om hun hadde en slags garanti for at hun aldri ville miste gutten helt? Altså hvis hun og mannen fikk lov til å dele foreldreansvaret med den biologiske faren og ha samvær slik tusenvis av andre mødre og fedre må gjøre hver dag? Hun er jo attpåtil i den heldige posisjonen i forhold til mange andre som sender barna sine på samvær; nemlig at hun sender ungen avgårde med en forelder som virker. *tenker høyt*

Input skrev:

Det er det jeg tenker også. Jeg kan ingenting om tilknytning sånn formelt, men jeg kan ikke skjønne hvorfor tilknytning til fosterforeldre skal være viktigere enn tilknytning til biologiske foreldre. Det er ikke akkurat som jeg kan nekte far samvær fordi jeg føler det går utover barnets tilknytning til meg.

Og jeg har forøvrig vært et barn i fosterhjem. Som hadde samvær med min mor (far var død) annenhver helg. Mot min vilje til og med.

Det er vel ikke det at tilknytning til fosterforeldre er viktigere enn tilknytning til biologiske foreldre som er greia her.
Men det kan vel heller skape problemer/tilknytningsvansker om han nå, etter 2 1/2 år, "røskes vekk" fra de som til nå har vært hans omsorgspersoner.
Det finnes sikkert måter å trygge barnet på ved å foreta en langsiktig tilbakeføring, men det er vel her usikkerhetsmomentet kommer inn.
Vil det går problemfritt eller vil barnet bli skadelidende ?

Vanskelig sak. 🙁

@Kie
Fordi om far får omsorgen for gutten vil fosterfamilien ikke ha noen rettigheter til å videre treffe barnet? Ja, om ikke far ønsker å ha de i livet til gutten, og det vet man jo ikke.

Liljekonvall skrev:

Det er vel ikke det at tilknytning til fosterforeldre er viktigere enn tilknytning til biologiske foreldre som er greia her.
Men det kan vel heller skape problemer/tilknytningsvansker om han nå, etter 2 1/2 år, "røskes vekk" fra de som til nå har vært hans omsorgspersoner.

Ja, og det er klart, men akkurat det har jeg aldri argumentert for heller. Jeg snakker ikke å bare plutselig flytte barnet i det hele tatt, at det er mer traumatisk enn nyttig, tror jeg er lett å tenke. Men at det er mer nyttig enn traumatisk å få lov til å skape en god relasjon med biologisk far, kan man bare ikke nekte for. Og jeg vet, av egen erfaring altså, at det ikke trenger å være enten tilbakeføring til far eller minimalt med samvær med far.

At noe barn kan vokse opp i fosterhjem, helt uten kontakt med sin mor, og med minimalt kontakt med far, og bli helt uten "skader" er veldig naivt å tro. Vi er alle et produkt av det vi opplever.