emm
16k innlegg
Jeg var på jobb og stirret på CNN på PCen, helt målløs. Ganske hormonell var jeg også, nygravid med første barn. Jeg hadde en følelse av at alt var endret, jeg drømte mye, og tenkte at ingenting ble som før. Det ble det jo, heldigvis. Jeg fikk mange av de samme følelsene den 22. juli i år, bare enda mer intenst. Drømmer og alt. Følte litt på at ingenting ville bli som før nå også, enda jeg overhode ikke var rammet nært. Trøsten er at hverdagen kommer på sitt vis igjen, de som virkelig har mistet er de som aldri vil ha det som før.
Terror er fælt, på alle måter.