Det var strålende sol, og minstejenta og jeg var på vei til siste dag i barnehagen før ferien. Vi hadde god tid, og fant ut at det var en ypperlig dag for en aldri så liten fest på en benk i sola før barnehagen. Vi gikk innom en kaffebar, og hun skulle få seg et valgfritt bakverk. Disken bugnet av alskens herligheter, med navneskilt på - det skal de ha, men navnene var stort sett franske. Datteren pekte ut den "tingen" hun ville ha, og ballen ble kastet over til mor, som på en eller annen måte måtte få bestilt dette her.
Tankene kvernet: "Hvordan uttales dette egentlig på fransk?", "Og skal det uttales på fransk? Med norsk aksent? Forsøk på fransk aksent?", "Og hvorfor kunne de ikke bare finne på et norsk ord?"Før jeg var ferdig tenkt var det min tur, og bestillingen lød: "En svart kaffe og en sånn en..."
Neste gang håper jeg hun velger en rosinbolle! 😉
den kjenner jeg igjen! Noen ganger har jeg hatt mest lyst på det-man-ikke-kan-uttale, men så ender det opp med "frokostbrød". Skulle ønske jeg hadde en som deg, som bestilte for meg sånn at jeg kunne spise andre ting innimellom!
)
