NAV - Trygd - det hardner til for oss kronikere

Takk Sol! Jeg tror det var gode tanker som lå bak det du har skrevet her og det er fint. Samtidig så er jeg her med et nick. Jeg vil ikke oppgi min identitet overfor en person jeg overhodet ikke kjenner.

Sosionomen på sykehuset her ringte SPK for meg da jeg satt der. Der fikk hun bekreftet at jeg ikke får barnetillegg så lenge jeg har gått over fra Tidsbegrenset uførestønad til AAP. Sosionomen ba om bekreftelse til slutt og fikk samme svar. Jeg venter utbetaling nå i disse dager fra SPK så da vil jeg få bekreftelse. Hadde vært utrolig glad dersom det var feilinformasjon fra SPK. Det er mange penger for oss nå.

Hvilken bidragsordninger kan statenspensjonskasse komme med? Gjelder det bare ved uføre? Eller finst det bidragsordninger om man feks havner i AAP?

Forøvrig: hvor mange sitter vel ikke på FB i arbeidstiden? Synes ikke at en kikk innom FP er noe verre akkurat, heller bedre... om man likevel skal bedrive noe annet i arbeidstiden sin....

amor skrev:

Når jeg leser det som blir skrevet her, undertonen av at så mange syter seg frem til de fantastiske trygdeordingene og rettighetene, så er jeg virkelig sjeleglad for at jeg sitter her på denne siden av skjermen med kroniske smerter flere steder i kroppen og har blitt eier av den fantastiske diagnosen fibromyalgi. Jeg sutret meg selvsagt til den fordi jeg ikke ønsket å jobbe mer i det yrket jeg nettopp hadde utdannet meg til. Et yrke som var selve drømmen for meg.

Jeg kjemper daglig en kamp for å bli frisk. Fy for en tilleggsbelasning det er i det å vite at så mange av dere har slike holdninger dere har!

Jeg bør virkelig holde blikket lavt. Det fortjener jeg sikkert på toppen av den sorgen jeg bærer. Sorg over å ikke vite hvordan jeg skal få snekret sammen livet mitt igjen og frykten for å slippe håpet.

Det blir nok bra bare du er takknemlig nok.

Helt ærlig. Jeg reagerer på det samme. Diskusjonen gir en ekkel bismak og redefinerer FP litt for meg.

amo og kie - les over innleggene en gang til og se litt nærmere på de som sier at det er en straff å ikke få mer enn man får, at det er ille nok å være syk som det er, at man ikke får venner på jobb om man ikke jobber det man kan og at man derfor bør slippe. Kanskje er det ikke så rart at det spisser seg litt til? Det er ikke ensidig kritikk av syke mennesker det her. Det er sagt til det kjedsommelige at alle bør få hjelp til å klare seg selv. Jeg vet ikke hvorfor dere fornærmes av det.

Jøss.

kie skrev:

Jeg tror det som skjer er ganske typisk en viss type diskusjoner. De som ikke bør føle seg truffet gjør det og de som burde føle seg truffet er milevis unna. I tillegg sitter en hel haug på sidelinjen og kjenner på at "dette orker jeg ikke" og "det er meg og livet mitt de snakker om". Og det er jo et poeng i seg selv, kanskje. At man ikke treffer der man ønsker på denne måten.

Jeg er rimelig sikker på at jeg ikke har et problem med å si akkurat det jeg har sagt her til absolutt hvem som helst. Jeg føler definitivt solidaritet med feks Jessica og alt det hun går gjennom. Jeg tror jeg kommer frem med det også. Det går fint å ha to tanker i hodet på en gang og det går fint å mene at en god del folk ikke tar det ansvar de virkelig burde for sine egne liv, samtidig som man mener at samfunnet ikke opptrer rett overfor feks komatøse pasienter.

smilefjes skrev:

Sol - jeg vil gjerne ha en forklaring på om det stemmer at man ved omskolering får omskolering til tilsvarende status som det yrket man forlater, jeg? Eller får man minste nødvendige for å få en jobb i det hele tatt? Og hvordan vurderer man dette?

Dette har det vært en del endringer på og det kommer nok mer. Man har strammet inn en del fra gamle attføring. Mange faktorer som spiller inn og her ligger nok det største rommet for skjønn man har som saksbehandler i NAV. På godt og vondt. Dette vil nok variere litt etter hvor man bor i landet og hvordan arbeidsmarkedet er. Status skal ikke ha noe å si i utgangspunktet, men sannsynligheten for at personen kan fungere i stabil jobb over tid. De aller fleste på omskolering er nok folk i tunge/ev statiske jobber som av en eller annen grunn ikke kan fortsette og som må ha en varierende kontorjobb som er fleksibel f.eks. Ev folk som av en eller annen grunn har vært utenfor arbeidslivet i lang tid og hverken har praksis eller formell kompetanse som gjør det mulig for dem å få innpass i det ordinære arbeidsliv. Noen har spesielle utfordringer uten at man helt kan sette fingeren på hva det er, men at det er helt klart at de trenger bistand for å komme seg inn på arbeidsmarkedet.

Av og til virker det som om man enten mener at det er over halvparten snyltere og de som lever på offentlige stønader får for mye og ikke er taknemlig nok, ikke er interessert i å jobbe og ellers kunne gjort en innsats om man bare ville. Eller så mener man at vi ikke har stort offentlig forbruk til trygdeordninger, og at det tvert imot bør økes fordi man forstår hvordan de syke har det og at de burde ha krav på samme levestandard som andre, og at opplevd behov og hensynet til enkeltsjebner bør være styrende for det offentlige forbruket mer enn samfunnsøkonomi.

Dette er vel grunnen til at mange av oss synes dette er veldig vanskelig når man prøver å diskutere prinsipielt. For med mindre man tar det standpunktet at de trygdede burde fått mer og at det offentlige forbruket av trygdemidler er langt utenfor faresonen, er det endel som føler seg mistenkeliggjort og lite akseptert.

For min del er dette mer et samfunnsøkonomisk spørsmål enn et moralsk spørsmål. For vi vet jo alle at det er noen som tøyer grensene for trygdeordningene. Vi vet også alle at endel av de som lever på trygd sliter med å få endene til å møtes på toppen av de påkjenningene de ellers måtte ha. Og vi vet at NAV-systemet kan være en jungel av frustrasjoner. Og at sannsynligheten for at man ved å redusere stønadene også vil redusere bruken av dem. Om dette er riktig å gjøre av den grunn er noe annet.

Det går for mye penger til trygdeytelser i dette landet. Det er det ikke mye tvil om. Hvordan vi ligger an i forhold til sykmeldinger etc i forhold til andre land er det jo tvil om, men det endrer ikke det faktum at den totale mengden trygdeytelser er i ferd med å bli et kjempeproblem. Derfor måtte man gripe inn i forhold til alderspensjoner. Og man må prøve å gripe inn i forhold til arbeidsledighet-, uføre-, og sykepenger. Problemet er hvordan. For enten man mener det er et problem med hvor grensene går for å få de ulike stønadene eller man mener at det er for få som får dem, endrer det ikke det faktum at den totale utgiftsmengden blir for stor. Det er vel ingen som er uenige i at man skal hjelpe og stimulere til å komme seg ut i en jobb som gir inntekt, men det kan være det må til med ytterligere innstramminger enten vi liker det eller ikke. Og da må man velge om man skal prioritere mellom grupper eller bruke ostehøvelprinsippet.

kie skrev:

Det blir nok bra bare du er takknemlig nok.

Helt ærlig. Jeg reagerer på det samme. Diskusjonen gir en ekkel bismak og redefinerer FP litt for meg.

Dette signerer jeg.

Jeg har fått betalt utdanning via attføring og er veldig takknemlig for det, men jeg har ingen planer om å stå med lua i hånda og blikket i bakken og være takknemlig ovenfor alle skattebetalere som har vært med å sponse meg. Jeg er glad for at ordningen fins, jeg er glad for at jeg fikk denne muligheten da helsa røyk. Jeg er takknemlig for at jeg har fått dette, men makter altså ikke å gå i ydmyk gange foran alle skattebetalere jeg treffer, da det umulig kan være helsebringende å alltid gå med lut nakke.


Jeg syns SF bør ta på seg rådgiverrolle for folk som har 15 - 20 % restarbeidsevne og hjelpe dem å finne ut hva de kan gjøre, og også hjelpe dem å finne disse jobbene. Det hadde vært strålende om jobber og folk hadde funnet hverandre, for det er mange som ønsker seg så små stillinger og jeg ser her at flere påstår at disse jobbene fins.

Fluke skrev:

Dette signerer jeg.

Jeg har fått betalt utdanning via attføring og er veldig takknemlig for det, men jeg har ingen planer om å stå med lua i hånda og blikket i bakken og være takknemlig ovenfor alle skattebetalere som har vært med å sponse meg. Jeg er glad for at ordningen fins, jeg er glad for at jeg fikk denne muligheten da helsa røyk. Jeg er takknemlig for at jeg har fått dette, men makter altså ikke å gå i ydmyk gange foran alle skattebetalere jeg treffer, da det umulig kan være helsebringende å alltid gå med lut nakke.


Jeg syns SF bør ta på seg rådgiverrolle for folk som har 15 - 20 % restarbeidsevne og hjelpe dem å finne ut hva de kan gjøre, og også hjelpe dem å finne disse jobbene. Det hadde vært strålende om jobber og folk hadde funnet hverandre, for det er mange som ønsker seg så små stillinger og jeg ser her at flere påstår at disse jobbene fins.

Dette blir litt barnslig. Det er vel ingen her, ikke SF heller, som sier at noen som helst skal stå med lua i hånda og blikket i bakken ovenfor alle skattebetalere. Ellers er Kattas siste innlegg vel verdt å lese nøye.

smilefjes skrev:

Jeg for min del har en sterk mistanke om at jeg hadde vært langt mindre irritert om jeg så spor av takknemlighet en gang iblant fra de som får tildelt feks en fin utdannelse fra nav som andre må betale og skaffe seg på egenhånd.

rine skrev:

Er enig med mye av det SF skriver her, (men får ikke grønnprikke) jeg savner også ørlite grann takknemlighet i forhold til alt man faktisk får fra staten

Hvorfor skal akkurat uføretrygdede vise takknemlighet? Hvorfor skal ikke alle vi som på et eller annet vis tross alt bor i dette samfunnet og nyter godt av alle godene, vise takknemlighet? Hva med dere som har tatt en lang utdannelse - betalt av staten. Den er ikke gratis, vet dere. Er dere takknemlige i forhold til dama i kassa på Rimi som ikke har tatt utdannelse etter ungdomsskolen?

Skal vi alle være ekstremt takknemlige i forhold til Olav Thon som betalte mer i skatt i fjor enn de fleste av oss kommer til å tjene gjennom et langt liv?

Lykken skrev:

Dette blir litt barnslig. Det er vel ingen her, ikke SF heller, som sier at noen som helst skal stå med lua i hånda og blikket i bakken ovenfor alle skattebetalere. Ellers er Kattas siste innlegg vel verdt å lese nøye.

I tilfelle ordlegger SF seg klønete, all den tid hun er skuffet over å ikke se spor av takknemlighet hos enkelte mottakere av stønad.

Personlig skulle jeg gjerne sett litt mer takknemlighet fra de som har evne og helse til å jobbe, studere, bidra og slite på jobben. Som slipper å våkne med smerter hver eneste dag, og lure på hvor ille det kommer til å være før dagen er omme. Som slipper å posjonere ut den minimale energien sin nøye hver eneste dag, og likevel må takke nei til nesten alt.
Men det er meg, da...

Lille meg skrev:

Hvorfor skal akkurat uføretrygdede vise takknemlighet? Hvorfor skal ikke alle vi som på et eller annet vis tross alt bor i dette samfunnet og nyter godt av alle godene, vise takknemlighet? Hva med dere som har tatt en lang utdannelse - betalt av staten.

Staten sponser jo ikke utdanning på folk for å være snill, men for at det lønner seg.

Nå snakker jeg jo bare for meg selv, men jeg er ofte takknemlig for at jeg lever i den velferdsstaten jeg gjør jeg. Kanskje spes under graviditet, permisjon o.l. for da blir det så ekstremt tydelig. Jeg betaler også på mitt studielån på over 300 000 med glede. Ok, ikke akkurat med glede, men greit iallefall. Jeg synes ikke at man skal stå med lua i hånda på en underlegen måte og være takknemlig, men det er en mellomting mellom det og det å tenke "det skulle jammen meg bare mangle".

Signerer ellers Katta lenger opp her. Det er veldig vanskelig å diskutere trygdeordninger uten at folk føler seg tråkket på tærne. Det eneste som er sikkert er at det kommer til å bli endringer. Rett og slett for at det kommer til å bli tvingende nødvendig i et samfunnsøkonomisk perspektiv. Forhåpentligvis vil vi da også kunne se endringer i arbeidsmarkedet som gjør at det er mer åpent for folk som har en del begrensinger enn det er idag. Forskjellene mellom folk vil nok øke også som et resultat av dette. Forhåpentligvis vil vi klare å holde kvaliteten oppe på de viktigste ordningene som sykepenger og uføretrygd.

Lille meg skrev:

Hvorfor skal akkurat uføretrygdede vise takknemlighet? Hvorfor skal ikke alle vi som på et eller annet vis tross alt bor i dette samfunnet og nyter godt av alle godene, vise takknemlighet? Hva med dere som har tatt en lang utdannelse - betalt av staten. Den er ikke gratis, vet dere. Er dere takknemlige i forhold til dama i kassa på Rimi som ikke har tatt utdannelse etter ungdomsskolen?

Skal vi alle være ekstremt takknemlige i forhold til Olav Thon som betalte mer i skatt i fjor enn de fleste av oss kommer til å tjene gjennom et langt liv?

Jeg er takknemlig, selv om jeg fremdeles betaler tilbake på den lange utdannelsen min. Noe dama på Rimi sikkert slipper. Vi sitter nok igjen med samme nettolønn, vil jeg tro.

rine skrev:

Jeg er takknemlig, selv om jeg fremdeles betaler tilbake på den lange utdannelsen min.

Du tenker på studielånet, ikke sant? Det er jo din personlige utgift. Jeg tenker egentlig mer på at du burde vært takknemlig for at selve utdanningen tross alt er gratis.

Det er den ikke i for eksempel USA.

Jeg er takknemlig for at utdannelsen er gratis her i Norge, selv om jeg ikke har utdannet meg til for eksempel tannlege, som tross alt er noe av det dyreste vi har av utdanningsløp. På samme vis er jeg takknemlig for at vi har et system som fanger opp folk som havner litt på siden av arbeidslivet. De som av en eller annen grunn ikke klarer å arbeide mer. Jeg er glad for at disse menneskene ikke havner på gata med en tiggerkopp.

Selvsagt har Katta et poeng - utbetalingene til syke/uføre må ikke ta overhånd. Men har det egentlig blitt bevist at disse utgiftene er det som velter lasset? At det er de uføretrygdede som gjør at AS Norge hadde gått med dundrende underskudd, hadde det ikke vært for olja og innvandrerne?

Jo, men ikke i de tilfellene de burde betale for seg selv.