NAV - Trygd - det hardner til for oss kronikere

Straffes for feil valg tidlig i livet, det synes jeg også blir feil tankegang. Man må ta utgangspunkt der man er og så legge en plan for hvordan veien skal gå videre. Jeg har venninner som både har fullført sykepleien, førskoleutdanning, diverse BI utdannelser og hva har du, sammen med småbarnsansvar og menn som forsvant ut i det blå.

Samtidig kjenner jeg noen andre generasjons trygdene som anser det som statens ansvar å ordne alt for dem, de har aldri jobbet, og det er ikke noe annet galt enn at de har blitt flasket opp med den holdningen hjemmefra. Et stort flertall av dem er også ihuga FRP-tilhengere, så hvordan ting henger sammen skjønner jeg ikke.

Men uansett, jeg synes faktisk ikke man kan forvente at staten skal rydde opp i de feil veivalg friske mennesker måtte ta. Hjelpen bør være forbeholdt de få som absolutt trenger det, syke barn, syke voksne. Det er mange av dem, og vi har på sikt knapt nok råd til å hjelpe disse.

Den norske staten har en gigantgjeld til fremtidige pensjonister, anslått til 4.843 milliarder kroner. I tillegg kommer forpliktelsene til offentlig ansatte gjennom Statens pensjonskasse på rundt 420 milliarder kroner. Oljefondet vil altså bare dekke drøyt halvparten av denne regningen.

Her står litt mer.

kie skrev:

Du kan jo prøve å gå på NAV og si at du vil ha sponset utdanning fordi du angrer på valget og se hva de sier.

Man sier selvfølgelig ikke at man valgte feil, man har gått sykemeldt lenge med ymse diagnoser før den tid.

Hannah skrev:

Men Smilefjes: Hva om du blir syk, og ikke kan utføre den jobben du har nå, men kan jobbe som assistent i barnehage, vil ikke det få konsekvenser for deg, og barna dine?
Syns du det er greit om man må selge huset, bilen, slutte å reise på ferie osv fordi man er blitt syk? Er det greit å få den ekstra belastningen i tillegg?

Det er vel heller ikke alle som blir alene med barna som får overgangstønad? Det gjelder vel bare til minste barnet er 8 år? Og hva som man har barna 50/50, da får man vel ingenting? Om man har barna "bare" 50%, så må man jo ha hus, mat, klær, fritidsaktiviteter likevel?


Som jeg har skrevet over her, så er jeg med på at man kanskje kan stramme inn på vilkårene for å få attføring, men jeg er ikke med på at man skal tape flere hundre tusen i året, fordi man var uheldig å bli syk, noe som er belastendende både psykisk og ofte økonomisk i seg selv.

Om jeg måtte gå fra hjemmet mitt så ville jeg selvsagt grått øynene mine ut over det. Nettopp derfor har jeg feks valgt å ha dyre forsikringer for å redusere risikoen for at jeg skal måtte det.

Men ellers - mitt liv har definitivt vært slik at karma har stilt knalltøffe krav til meg. Jeg har aldri følt noensinne at det har vært det aller minste ok å sette meg ned og gi opp og overlate til andre å ta mine belastninger. Det er mitt liv og mitt ansvar. Om jeg blir syk (slik jeg faktisk ble - jeg var syk en stund og så reelt inn i øyet en mulighet for å aldri greie å jobbe mer) så anser jeg det for min egen oppgave å se hvilke muligheter jeg har til å påvirke min egen fremtid selv. Og det slår meg ikke i det hele tatt å se etter om det er noen mulighet for å be det offentlige fikse for meg.

Jeg mener at det offentlig er det jeg ber om hjelp til slutt. Når det er ryggen mot veggen. Jeg forventer ikke at alle andre drar den like langt som meg der. Slettes ikke.

Men jeg forventer at alle - absolutt alle - ser på hvilke muligheter de har for å ta størst mulig ansvar for seg selv. Kan du jobbe så jobber du.

Katta skrev:

Jeg er veldig enig med deg i utgangspunktet. Og hadde vi hatt råd til det kunne vi gjerne hatt 100% lønn for alle som ikke greide å jobbe. Men samfunnet har ikke råd til å opprettholde standarden, og i hvertfall ikke øke den. Det beste hadde jo vært om man fikk det til ved at flere jobbet og de som måtte ha stønad fra det offentlige fikk så det monner. Problemet er bare å lage et system som ivaretar dette på en god måte.

Bare for å presisere, så mente jeg at man må få mulighet til attføring, få dekket utdanning sånn at man kan opprettholde samme nivå som tidligere med en annen jobb. Ikke gå fra å være en forholdsvis godt betalt revisor, til å bli barnehageassistent, for å sette det på spissen.
Jeg mener ikke at man skal betale en som er uføretrygdet full lønn, som om han hadde vært i arbeid. Det går jo ikke.

allium skrev:

Sier du at en ingeniør tjener 11000 i måneden? Det er nemlig det overgangsstønaden er på.

Ja, og så får man barnetrygd, men det får man jo uansett om man jobber eller ikke. Og kanskje noen kroner i bostøtte, men jeg tror likevel det er et stykke til en ingeniørlønn.

Jeg hadde på den tiden nesten eksakt det samme som jeg ville fått i bostøtte, overgangsstønad, dekning av barnetilsyn utbetalt, ja. Etter at jeg hadde betalt barnehage, SFO, bolig, reise til jobb og strøm/olje så hadde jeg 2700 per måned å leve for.

kie skrev:

Jeg er utrolig spent på hvor i trygdeloven denne "ombestemmingsparagrafen" finnes, altså.

Kjære vene, kie. Ikke gjør deg dum.
Jeg har vondter i skuldre, nakke og rygg etter 11 år i pleieyrket - jeg trenger ingen ombestemmingsparagraf for å få attføring. Jeg kan hulke hos legen, bli sykemeldt i ett år (ja, jeg har det selvfølgelig dokumentert på røntkenbilder), søke om attføring og få det. I teorien er det pga at jeg ikke fungerte i det yrket jeg hadde, i praksis er det pga av at jeg var møkklei.

kie skrev:

Jeg er utrolig spent på hvor i trygdeloven denne "ombestemmingsparagrafen" finnes, altså.

Det er vel ingen som er så dum at man går til NAV og sier man har ombestemt seg. Og det er vel svært få som går til NAV og lyver for å få det dekket også. Men når yrket ikke ble helt det man tenkte seg, eksemtendensen man tenkte ikke ville by på problemer blusser opp og man sammenligner lønn og arbeidsvilkår med venner og mistrivselen stiger kan det godt være man etterhvert føler seg syk. Og lar man det gå nok tid, blir man nok ute av stand til å jobbe også. Spørsmålet er hvor i denne kjeden av begivenheter NAV kommer inn. Og om de egentlig har noe der å gjøre over hodet.

Og jeg vil tro at alle som er lei/syk vil ordlegge seg mest som syk og minst som lei, i hvertfall til de får stønadene innvilget. Jeg må føye til at jeg IKKE tror de fleste på attføring er mer lei enn syk.

Katta skrev:

Jeg er veldig enig med deg i utgangspunktet. Og hadde vi hatt råd til det kunne vi gjerne hatt 100% lønn for alle som ikke greide å jobbe. Men samfunnet har ikke råd til å opprettholde standarden, og i hvertfall ikke øke den. Det beste hadde jo vært om man fikk det til ved at flere jobbet og de som måtte ha stønad fra det offentlige fikk så det monner. Problemet er bare å lage et system som ivaretar dette på en god måte.

Men vi har jo ikke 100% lønn for de som er langtidssjuke. Man får 66%. Så allerede der "straffer" det seg. Å bli syk merkes godt.

Det frustrerer meg derimot at man samtidig som man snakker om dette og behov for innstramming også innfører "smør på flesk"-ordninger slik at pensjonister kan heve både full pensjon og dagpenger/AAP.

007 skrev:

Nå er jeg ikker helt sikker på om jeg skjønner hva du spør om, men jeg tenker at alle kan bli syk, og hva som er "selvforskylt" og hva en selv er "skyld" i er vanskelig å definere. Og man skal ha hjelp om man er syk, mener jeg.

Lungekreft fordi man har røkt har en ganske så klar sammenheng. Poenget mitt var at man som enkeltindivid kan gjøre ganske mye dumt som vi som del av et samfunn sammen spleiser på.

007 skrev:

Men er det samfunnets problem at jeg valgte å bli sykepleier, men ombestemte meg? Ja, jeg har slitasjer, betendelser og forklakninger her og der, men det burde jeg kanskje ha tenkt på den dagen jeg valgte utdanning?

Du kunne jo ikke vite at du skulle få slitasje og problemer. Personlig mener jeg at det er et samfunnsproblem at sykepleiere (som du nevner) ofte må stå for tunge løft og har hard arbeidsbelastning. Såpass hard at mange ikke kan stå i stillingen.

Jeg har forøvrig ikke truffet så veldig mange som er lei jobben og som derfor får omskolering via NAV. Derimot har jeg truffet en flyktning fra Somalia som kom til Norge med tre barn og fikk beskjed om å sitte på ræva og motta flyktningestønad (eh, jeg er ikke helt inne på begrepene - beklager). Da hun ba om å få hjelp til å ta en utdannelse slik at hun kunne bidra positivt i samfunnet, fikk hun beskjed om å ta opp studielån. Hun fikk altså ikke penger fra NAV, men måtte ta opp studielån. (Og hun hadde ikke noen generell studiekompetanse, så det måtte tas først.)

Og for å si det slik: Det er ikke enkelt å leve på studielån med tre mellomstore barn som krever sitt, i et nytt land hvor du ikke kjenner så mange. Takk og lov for et lokalsamfunn som støttet opp om henne og hjalp henne som best de kunne underveis i utdanningen.

Som hun forøvrig fullførte, og hvor hun nå bidrar med viktig og nyttig kunnskap.

007 skrev:

Man sier selvfølgelig ikke at man valgte feil, man har gått sykemeldt lenge med ymse diagnoser før den tid.

Ja, nettopp. Det er medisinske årsaker som ligger til grunn.

allium skrev:

Du hadde ikke fått barnetilsynsstøtte hvis du ikke jobbet. Hvor mye bostøtte må du få for å dekke forskjellen mellom en ingeniørlønn og overgangsstønaden? Det må jo dreie seg om over 10000 i måneden, er det i det hele tatt mulig å få så mye bostøtte?

Jeg hadde ikke trengt barnetilsyn om jeg ikke jobbet.

Lille meg skrev:

Lungekreft fordi man har røkt har en ganske så klar sammenheng. Poenget mitt var at man som enkeltindivid kan gjøre ganske mye dumt som vi som del av et samfunn sammen spleiser på.
-----------------
Jeg har forøvrig ikke truffet så veldig mange som er lei jobben og som derfor får omskolering via NAV.

Del 1: Man kan få lungekreft uten å ha røykt - hvem skal definere hva som er livsstil og hva som er dårlig karma?

Del 2: Jeg har. De kaller det bare noe annet.

Hannah skrev:

Bare for å presisere, så mente jeg at man må få mulighet til attføring, få dekket utdanning sånn at man kan opprettholde samme nivå som tidligere med en annen jobb. Ikke gå fra å være en forholdsvis godt betalt revisor, til å bli barnehageassistent, for å sette det på spissen.
Jeg mener ikke at man skal betale en som er uføretrygdet full lønn, som om han hadde vært i arbeid. Det går jo ikke.

Men nå tar du utgangspunkt i at du sitter godt i det, da må du selv også planlegge for hvordan du ville opprettholdt det om du skulle blitt syk ufør. Det finnes jo drøssevis av forsikringer osv. Hvis du med høy lønn velger å putte alt du har i et dyrt hus, ja så må du også satse dette huset å skffe noe annet om du ikke kunne jobbe. Alternativt kjøpe et billigere hus, også forsikre deg/ dere mot verst tenkelige.

Poenget vil jo være å hjelpe de som ikke kan skaffe seg slike ordninger, om barnehageassistenten ble ufør, det er viktigere da at h*n kunne opprettholde livsstilen sin, som fra før var nøktern. Sikkerhetsnettet vårt må bli slik at kan vi hjelpe oss selv på noe vis, så må vi bli pushet til å gjøre det.

kie skrev:

Ja, nettopp. Det er medisinske årsaker som ligger til grunn.

Medisinske og medisinske, fru Blom. Det er vel ganske så delte meninger om det og dette er vel en av grunnene til at legene har mindre å si nå enn før.

kie skrev:

Men vi har jo ikke 100% lønn for de som er langtidssjuke. Man får 66%. Så allerede der "straffer" det seg. Å bli syk merkes godt.

Ja, jeg er klar over det. Poenget mitt var at jeg er slett ikke prinsipiell motstander av å bruke mye penger på trygdesystemet, men når det ikke er rom for å bruke så mye må man velge om man skal gi mindre til mange eller mer til færre. Og gitt at vi har endel som kunne greid seg på andre måter vil det siste være ønskelig i og med at det ikke er lett å miste 1/3 av lønna heller.

Det frustrerer meg derimot at man samtidig som man snakker om dette og behov for innstramming også innfører "smør på flesk"-ordninger slik at pensjonister kan heve både full pensjon og dagpenger/AAP.

Ja. Men vær trygg, den forsvinner nok om noen år. Men selvfølgelig ikke med tilbakevirkende kraft. De som idag ikke ble rammet av innskrenkingene i pensjonslovigvningen, de som bestemmer idag vet å sikre seg selv og sin egen aldersgruppe. Jeg synes i mange tilfeller de klatrer opp og drar opp taustigen etter seg.

007 skrev:

Medisinske og medisinske, fru Blom. Det er vel ganske så delte meninger om det og dette er vel en av grunnene til at legene har mindre å si nå enn før.

Ja, men da snakker vi jo om svindel, da. Det blir vel litt på siden av saken?

Katta skrev:

Ja. Men vær trygg, den forsvinner nok om noen år. Men selvfølgelig ikke med tilbakevirkende kraft. De som idag ikke ble rammet av innskrenkingene i pensjonslovigvningen, de som bestemmer idag vet å sikre seg selv og sin egen aldersgruppe. Jeg synes i mange tilfeller de klatrer opp og drar opp taustigen etter seg.

Ja, det virker nesten slik. Når de i tillegg står og sier at "vi har ikke råd" og derfor kutter fra de som i utgangspunktet har det trangt fra før av, er det ikke så langt unna å tenke at vi i alle fall hadde hatt bedre råd om man ikke ga doble ytelser.