Kari Jaquessons siste utspill: "Man HAR ikke fedme, man ER feit"

glitterchick skrev:

Ah, takk for link.

Dette syns jeg var interessant i den artikkelen:



Enda et argument mot lettprodukter og halvfabrikata.

Opplysende. Føyer seg inn i rekken av forklaringer på forkjellene på fedme i ulike sosiokulturelle grupper. Halvfabrikataspisende mennesker er vel også større konsumenter av godis, trener mindre, lavere utdanning and the list goes on.

Har vi mange profilerte fete akademikere? Marit Kristensen, Jesper Juel, Erna er vel akademiker. Pølse Hansen har vel ikke så lang akademisk karriære.

glitterchick skrev:

I fare for å tråkke på endel tær, så skjønner jeg hva hun mener, og er enig. Fedme kommer i all hovedsak av at man får i seg mer enn man forbrenner, det kommer man rett og slett ikke bort i fra. Det er en grunn til at fedme er et problem i rike land, hvor vi har råd til å spise godt og vi beveger oss lite. Etter å ha bodd i USA på nittitallet, så besøkte en venninne derifra meg her. Hun var så forbauset, for det var jo ingen overvektige mennesker her. I løpet av de 20 årene så har Norge blitt slik som USA var da, og USA har gått enda videre. Det er ikke fordi arvestoffet vårt har endret seg, men fordi vanene har endret seg.

Det som forsvinner i taboidiseringen, og som jeg skulle ønske det var mer fokus på, er de bakenforliggende psykologiske årsakene til spiseforstyrrelser. Fedmen eller undervekten er jo bare en konsekvens.

Bare signerer denne jeg.

For sånne som meg som er 10 kg +/- overvektig, så er det ikke så mye å skylde på annet enn latskap. Men om man er syklig overvektig og ikke makter å gjøre noe med det, er deprimert osv, så er problemet langt mer sammensatt, og kan i tilfeller kalles en sykdom.

Joika skrev:

For sånne som meg som er 10 kg +/- overvektig, så er det ikke så mye å skylde på annet enn latskap.

Men det er jo mange som bare er noen få kilo overvektig, som er det av ganske komplekse årsaker. Det blir jo helt feil å si "men du har jo bare noen få kilo å gå ned, så husjt ut av sofaen med deg."

rine skrev:

Jeg tror du har rett, det må ha noe med gener å gjøre også. Jeg har sommerferie i nesten to mnd, og kostholdet sklir ofte veldig ut da. :innrømmer: Seine og ganske usunne middager middager, masse familiebesøk, myye snop, og mye mindre trening enn ellers. På tross av en skremmende usunn og slapp livsstil om sommeren, er det meste jeg har gått opp 5 kg. 20 kg på 2 mnd hadde jeg ikke klart om jeg hadde gått inn for det, altså.

Klart gener spille en viss rolle. Jeg også legger på meg fort, men jeg har for lengst sluttet å sammenligne meg med andre. Jeg er en som legger på meg fort, og jeg må enten akseptere å være litt tyngre enn folk flest, eller jeg må trene mer. Det betyr ikke at jeg er spesielt unormal, sånn jeg ser det. Men klart, det er jo ikke kult heller. 😮

Divine skrev:

Men det er jo mange som bare er noen få kilo overvektig, som er det av ganske komplekse årsaker. Det blir jo helt feil å si "men du har jo bare noen få kilo å gå ned, så husjt ut av sofaen med deg."

Hva er de årsakene da?

Jeg har selv hatt litt anstrengt forhold til mat, men det betyr ikke at jeg trente nok. Det var heller ikke lett å være så fokusert på dette, men jeg burde helt klart trent mer, uansett hvordan jeg vender og vrir på det.

Sier ikke at man skal si "men du har bare noen få kilo å gå ned, så husj ut av sofan". Jeg sier at om man vil gjøre noe med det selv, så er det vel stort sett det som må til.

Joika skrev:

Hva er de årsakene da?

De samme årsakene som gjør at man blir 20-30-40 kilo overvektig eller sykelig undervektig. Jeg har møtt svært spiseforstyrrede mennesker som har sett helt normalvektige ut, men som likevel har et helt føkka forhold til mat. At de ikke har blitt ekstremt over-/undervektige har mye med "flaks" å gjøre, at akkurat den måten spiseforstyrrelsen slår ut på på dem, tilfeldigvis gjør at de ikke har gått ekstremt mye opp eller ned i vekt.

Divine skrev:

De samme årsakene som gjør at man blir 20-30-40 kilo overvektig eller sykelig undervektig. Jeg har møtt svært spiseforstyrrede mennesker som har sett helt normalvektige ut, men som likevel har et helt føkka forhold til mat. At de ikke har blitt ekstremt over-/undervektige har mye med "flaks" å gjøre, at akkurat den måten spiseforstyrrelsen slår ut på på dem, tilfeldigvis gjør at de ikke har gått ekstremt mye opp eller ned i vekt.

Selvfølgelig er det sånn for noen. Men majoriteten er late (som meg), det er jeg ganske sikker på. Blir feil å si at alle som er overvektige sliter med psyken også.

Jeg tror det er veldig mange som er glad i god mat og kos, men mindre glad i treningsapparatet som står der til spott og spe, hjemme i stua....Har jeg hørt. Det er tross alt mange som lykkes med å gå ned i vekt livsstils endringer også. Både mennesker med ekstrem overvekt, og de som bare har litt for mye. 🙂

Divine skrev:

Men det er jo mange som bare er noen få kilo overvektig, som er det av ganske komplekse årsaker. Det blir jo helt feil å si "men du har jo bare noen få kilo å gå ned, så husjt ut av sofaen med deg."

Hva skal man si, da? Når skal man si det? Når er det omsorg og når er det trakassering?

Dragen skrev:

Hva skal man si, da? Når skal man si det? Når er det omsorg og når er det trakassering?

Man trenger ikke si noe som helst.

Nei, det gjør man ikke. Men KJ lever av folk som ønsker å slanke seg.

Dragen skrev:

Nei, det gjør man ikke. Men KJ lever av folk som ønsker å slanke seg.

Men da kommer jo de til henne. Da ER de jo oppe av sofaen. Kommer folk til KJ for å gå ned i vekt, så bør hun behandle dem med respekt, og holde tåta om hva hun tror er ev. årsaker til at akkurat denne personen er overvektig.

Jeg har hatt PT selv. Han var flink. Lyttende. Hadde ingen quick fix-løsninger til meg. Ei eller ba han meg komme meg ut av sofaen og spise mer tomat og mindre pottis. Men han svarte selvagt ærlig når jeg stilte direkte spørsmål om mat og trening, han støttet meg og ga meg kred. Og det var det jeg trengte for å bli i bedre form og gå ned litt i vekt. Ikke en bedrevitende person som mente at jeg selv bare gjorde alt feil og at bare jeg gjorde som vedkommende sa, så ville alt bli honky dory når det gjaldt kropp og mat.

Hvis noen spør KJ "Hvorfor tror du jeg er overvektig?" og hun svarer "Fordi du spiser for mye og rører deg for lite", så er jo det 1) et kanskje helt feil svar eller 2) kanskje et korrekt svar, men like fullt et meningsløst svar, da det ikke hjelper den overvektige noe som helst på vei.

Arg hun er bare så utrolig irriterende..

Hun har kanskje rett i noe, men hvilken doktorgrad har hun bak seg så hun kan gå i mot forskning og uttale seg om diverse og si i mot?

Det er masse vanskelige og viktige greier i livet som jeg synes er kjempelett og som jeg fikser uten problem.

Det å gå ned i vekt, synes jeg er kjempevanskelig og jeg får ikke dreisen på det i det hele tatt. Til tross for at jeg er veldig lei meg fordi jeg er overvektig og det ødelegger livskvaliteten min.

Jeg er inderlig lei av å føle meg nedvurdert fordi jeg ikke får til dette. Andres nedvurdering er hele grunnen til min skamfølelse. Det er lite som er så destruktivt som skamfølelse.

Og Kari Jaqueson er sikkert flink til mange greier, men hun er en enkel sjel.

Det blir som å slå fast at om man er blakk så står ikke forbruket i forhold til inntektene. Det er jo greit nok det - det er sant. Men dersom inntekten er på 1000 kroner i måneden så er det mer som skal til enn å endre forbruket.

Saken er at noen av en eller annen grunn spiser mer enn de trenger. Fikser man behovet for å spise mer enn kroppen trenger så gjør de det ikke mer. Og da går vekten ned. Jeg skal ikke krangle på fysiske lover - til tross for at jeg faktisk kan det.

Men greia er at de fleste syns jo det er ålreit å være kjernesunn, frisk, rask og energisk. Lilevel lar mange være å bli det. Man bør finne ut hva som stopper dem i å ha det bra, istedenfor å bygge oppunder at de er late idioter. Hadde de vært late idioter så hadde de vel gått inn for å ha det bedre da?

Har bare lyst til å komme med en liten digresjon fra hverdagen her. Det er jo en kjennsgjerning at folks oppfatning av kosthold er veldig avhengig av hvor man står sosialt. I barnehagen er det veldig fokus på det her med kosthold. Likevel krasjer det ofte med vikarer og andre sine egne matvaner, som kjent lavtlønnet og omflakkende arbeidskraft bosatt i drabantby øst. Fikk spørsmål om hva jeg syntes om godteri til barna. Så jeg svarte som sant var at jeg synes det er noe tull. Hvorpå det ble himlet litt og "...litt godteri hører da med til vanlig sunn norsk husmannskost..." 😱😱:D

Så det handler jo litt om hva folk anser som ok. En sjokis her og litt chips der, hvis man ser isolert på det virker det lite. Men målt opp mot null inntak blir det en del. Og når inntak av slikt blir en del av kostholdet i barnehagen har man vel kommet litt skeivt ut. Ansatte med colaflasker i fellesarealene, tyggis og pølse fra kiosken til lunsj hjelper vel heller ikke særlig 🙄

Jeg lurer litt på dette med forbrenning/gener ift barn også jeg.
Men det får bli en egen tråd.

smilefjes skrev:

Men greia er at de fleste syns jo det er ålreit å være kjernesunn, frisk, rask og energisk. Lilevel lar mange være å bli det. Man bør finne ut hva som stopper dem i å ha det bra, istedenfor å bygge oppunder at de er late idioter. Hadde de vært late idioter så hadde de vel gått inn for å ha det bedre da?

Men nå er det jo faktisk sånn at overvekten er et samfunnsproblem som belaster nasjonens budsjetter med store summer. Jeg synes det er på sin plass med en påminnelse om at det man unngår overvekt ved å spise sunt og trene jevnlig. Det er muligens opplagt for alle FPs lesere, men det er faktisk ikke alle som ser sammenhengen i samme grad. Men man godt formulere seg litt bedre enn KJ.

Divine skrev:

Men da kommer jo de til henne. Da ER de jo oppe av sofaen. Kommer folk til KJ for å gå ned i vekt, så bør hun behandle dem med respekt, og holde tåta om hva hun tror er ev. årsaker til at akkurat denne personen er overvektig.

Jeg har hatt PT selv. Han var flink. Lyttende. Hadde ingen quick fix-løsninger til meg. Ei eller ba han meg komme meg ut av sofaen og spise mer tomat og mindre pottis. Men han svarte selvagt ærlig når jeg stilte direkte spørsmål om mat og trening, han støttet meg og ga meg kred. Og det var det jeg trengte for å bli i bedre form og gå ned litt i vekt. Ikke en bedrevitende person som mente at jeg selv bare gjorde alt feil og at bare jeg gjorde som vedkommende sa, så ville alt bli honky dory når det gjaldt kropp og mat.

Det er ikke vanskelig å se at KJs fremgangsmåte ikke passer for alle, men for min del så vil jeg si at det funker fint. Å få et tupp i rumpa er egentlig akkurat hva jeg trenger, og det er kjipt, men opplysende å lese at det jeg bruker som unnskyldninger ikke egentlig er noen unskyldning. Hadde jeg hatt råd til en PT som kunne slept meg rundt på joggeturer så hadde det vært flott. Jeg er utrolig dårlig på å presse meg selv, fordi jeg ikke syntes trening er morro....

Folk er veldig forskjellige. 🙂

Nessie skrev:

Jeg lurer litt på dette med forbrenning/gener ift barn også jeg.
Men det får bli en egen tråd.

http://foreldreportalen.no/forum/showthread.php?p=2481678#post2481678