Milfrid skrev:
I USA var det feks en del - hva er rett termenologi nå? - psykisk utfordrede? I alle fall personer med feks Downs, som jobbet med å legge varer i poser på butikken. Det var en godt voksen mann med "utfordringer" som
hjalp til med å laste inn varer i biler på IKEA. Mennesker som fikk føle seg nyttige - og ikke minst VAR nyttige! Man har ho vernede arbeidsplasser i Norgr, men sannsynligvis alt for små. Og så gjemmer man bort mennesker. Det finnes synlige jobber som folk kan klare. Og vi andre har godt av å se mangfoldet, vi også.
Dette er jeg så utrolig enig i. For det er faktisk ikke nok arbeidsplasser de som har en utfordring/diagnose. Mange av disse har heller ikke tilbud om dagplass noe sted, eller bor i kollektiv, "alle" har det ikke like "rosenrødt" som de som bor på Tangerudbakken. Det finnes faktisk ganske mange rundt om som sitter inne i sin egen leilighet helt skjermet fra omverdnen, depresjonen stiger, verdigheten forsvinner og selvfølelsen er har nådd bunnpunktet - de skjønner egentlig ikke hva som er vitsen med å leve.
De har kanskje 20 timer i uken hvor de har kontakt med en støttekontakt som er innom for å hjelpe til å vaske klær, lage middag så de har resten av uken, hjelpe til med husarbeid - for det er det de har krav på.
Mange av disse trenger i høyeste grad å sosialiseres, hvorfor kan ikke de hjelpe til på eldresentre, snakke med eldre som også føler seg alene, følge de eldre ut på en spasertur i parken, føle at de er til nytte og hjelp - for mange av disse vil virkelig, men de har svært svært vanskelig for å få noe som helst. Hvorfor er det så latterlig at disse kan stå å pakke varer på super'n? Hvorfor kan ikke de gå sammen med vaktmesteren i ett borettslag og måke snø/klippe plen/skifte lyspærer. De sosialiseres, de føler seg til nytte, de har en grunn til å stå opp om morgnen. Jeg fatter ikke at folk kan hån-le over å gi ett slikt tilbud til denne gruppen.