INGEN er mer opptatt av søtsaker enn disse
Mange som velger lavkarbo sliter med sukkeravhengighet. Så særlig i begynnelsen, når sukkerabstinensene setter inn, blir man veldig opptatt av å finne erstatninger. Fordi kroppen ”roper” på noe søt. Etter hvert vil jeg påstå at dette avtar. Jeg har levd ca 6 år på lavkarbo og er ikke lengre så opptatt av dette.
Hvis jeg hadde invitert på boller, kaker og kaffe og det dukket opp noen som plutselig gikk på lavkarbo (som, så vidt jeg har forstått det betyr at man kutter hvetemel, stivelse og sukker for å føle seg bedre/gå ned i vekt) og de ikke kunne ta en bolle med ost, men ble stående uten å spise noe, ville jeg sett på det som sært og uhøflig, ja..”
Når man starter på noe nytt så skjer jo gjerne det plutselig… Når jeg startet for 6 år siden startet jo jeg også plutselig. Sånn er det jo med endringer, de er vanskelig og man vet jo ikke om man vil klare det.
Mat og hva folk spiser er provoserende det ser man jo på debatten som pågår for fult nå. Så at noen synes det er sært og uhøflig er ikke overraskende.
Men man skal være litt forsiktig, for hva vet man egentlig om bakgrunnen. Sliter man med barneløshet, skjemmende hårvekst, mage problemer og
Jeg er bare et menneske som spiser meg frisk fra allergier, leddsmerter, bihulebetennelser, luft i magen, blødende hemorroider, hard avføring, lekk tarm og fra overvekten
så har man kanskje ikke lyst til å informere så mange om det.
Det kan være sårt og vanskelig. Kanskje har man prøvd ”alt” før. Og etter erfaring andre har gjort, ønsker man å prøve lavkarbo også. Det hjelper ikke når folk rundt synes du er sær og uhøflig i tillegg, når man prøver å bedre livet sitt.
Grunn til at mange ikke klarer det, og blir av og på lavkarbo, er blant annet fordi det er så vanskelig fordi man hele tiden blir satt til ”veggs” om maten sin.
Jeg er enig med Rine, kjenner jeg. Mange på dietter blir selvsentrerte og uhøflige. Alle sammenkomster handler om dem på et vis.
Om man ikke forbereder verten på forhånd kan man ta med noe selv, syns jeg.
:
Tja, ofte er det andre som blir opptatt av hva jeg spiser og ikke spiser. De spør fordi de er interessert eller de begynner å argumentere fordi de er uenige. Jeg kan innrømme at jeg kan bli ivrig til tider fordi jeg er så opptatt av det selv. Vil jo gjerne dele dette med andre. Samtidig ønsker jeg ikke så mye fokus på maten min, slitsomt og hele tiden forsvare og forklare.
Har noen virkelig forlangt at det skal være lavkarbo mat, når de kommer på besøk? Det kunne aldri falt meg inn. Mange vet jo at jeg spiser som jeg gjør og når de har mat jeg spiser er det hyggelig, men jeg forventer det ikke. Når vertinen unnskylder seg at hun ikke har "tenkt" på meg, synes jeg det er ubehagelig. Vil jo ikke få andre til å føle at de ikke strekker til, jeg forventer VIRKELIG IKKE at de skal tilpasse maten til meg. Jeg synes også det er vanskelig å ta med selv, er redd for at det skal virke uhøflig. Så jeg passer på å være mett før jeg drar.
Men snakker vi om slanking her? På Grete Roede er det vel ein greie at man skal kunne spise litt, dvs, en halv bolle, ikke hele fatet. Er det sånn at hele greia rakner hvis man spiser den halve bollen, eller hva handler det om
.
Ja, for noen rakner alt av en halv bolle. Dette handler om hormoner og kjemiske prosesser i kroppen. Og når disse prosessene har kommet kan man ikke jogge dem av seg. Og er man sukkeravhengig så er det veldig vanskelig å slutte etter en halv bolle. For noen er dette en avhengighet, man serverer jo ikke en alkoholiker et halvt glass med alkohol… Og som mange sier her, man kan bli dårlig.
Lavkarbo er ikke noe enkel utvei. Det krever masse selvdisiplin, utholdenhet, trygghet på egne valg og ikke minst kunnskap.
Må si jeg blir en smule oppgitt når folk utaler seg om lavkarbo og det er helt tydlig at de ikke vet hva de snakker om.
Kan man ikke ha en toleranse for mennesker som tester ut nye ting i søken etter en bedre helse? Man spiser jo ikke lavkarbo for å plage andre.