Om du dropper venner - gir du beskjed/en begrunnelse?

Jeg glemmer ut at fp har blogger og aner ikke hvem jeg har tilgang til. Dog har hele verden tilgang til min blogg, men en del vet kanskje ikke at den er min. Ellers gir jeg beskjed om jeg blir lei meg i rl. Og jeg tror ikje jeg har slått opp med venner, men jeg har ikke kapasitet til å pleie alle forhold like godt.

Jeg har avsluttet et vennskap irl, jeg lot det bare gli ut i sanden. Er ikke typen til store oppgjør.

På nett gjør jeg vel i grunn det samme.

Det kommer an på grunnen. Jeg har bedt folk dra til helvete, og jeg har "sklidd fra" folk. Det skal VELDIG mye til før jeg gidder det førstnevnte.

Pelikan skrev:

Jeg mistet plutselig bloggtilgang til deg 007 uten at du sa noe.... Men jeg har full forståelse for at man velger å kutte ned på tilgang til folk man ikke "kjenner" eller kanskje ikke har fellesskapsfølelse til.

Gjorde du? Ja, der ser du hvor lite kontroll jeg har på tilganger.
Jeg har kuttet og ryddet, men akkurat deg føler jeg at jeg kjenner ganske godt, så du skulle absolutt ikke ut.

Nei, jeg er ikke veldig god til å si ifra om sånt. Men nå skal det sies at jeg har mistet kontakt med mange de siste årene uten at det egentlig har vært meningen, sykdom i familien og skjit har gjort at kapasitet til å løfte blikket og ivareta relasjoner har vært på minussiden, sånn ca. Så jeg prøver i det minste å si ifra at det er det som grunnen da. Men det bikker jo fort over i mememe og stakkars meg og bladibla, det også.


Det er vel egentlig ingen jeg helt reelt har avbrutt noe med sånn med vilje, tror jeg eller jo, det er vel det, men det ble naturlig å bare gli fra hverandre så passet det jo bra.

På FP synes jeg det kan være vanskelig fordi jeg kan føle at jeg lsm er så god venn med noen, også er ikke de så god venn med meg - om du skjønner? Og sikkert omvendt. Det har litt med hva folk deler, og hvilken relasjon man tenker at man da har til dem, å gjøre.

Også har alle tilgang til min blogg her på FP. Så der slipper jeg i det minste å trø noen på tærne

Mine avsluttede vennskap har alltid vært en gjensidig utfasing grunnet mangel på felles interesser. Jeg har aldri tatt en bevisst avgjørelse om å kutte ut et vennskap. Jeg har aldri opplevd å få beskjed om at noen ikke vil være min venn lenger heller.

På FP har jeg ingen spesielle brukere som blir kastet ut av bloggen. Uenighet har aldri vært nok til utkastelse, men inaktive brukere har jeg av og til kuttet uten å si fra om det. Jeg har blitt kastet ut av mange blogger selv uten noen begrunnelse og det syns jeg er helt fair, det har heller ikke vært snakk om nære venner. Jeg blir av og til slettet fra vennelister på fb også uten at jeg reflekterer særlig over det. Da er det også alltid snakk om bekjentskaper. Det jeg tenker om bloggtilgang og fb-venner og disse tingene er at det varierer hva man har behov for å dele og at man derfor velger å lukke ute noen brukere om man deler noe man ikke vil at alle skal bruke, men det er klart at om jeg plutselig mistet tilgang til en blogg til noen jeg anså for å være en god venn så ville jeg stusset og lurt på hvorfor. Jeg har også meldt meg ut av en gruppe og gitt begrunnelse fordi jeg syns det bar mest fair overfor venner i den gruppen.

Veldig langt telefoninnlegg så dere får nesten tolke selv. 😛

007 skrev:

Gjorde du? Ja, der ser du hvor lite kontroll jeg har på tilganger.
Jeg har kuttet og ryddet, men akkurat deg føler jeg at jeg kjenner ganske godt, så du skulle absolutt ikke ut.

Ok, så er du tilgitt da.:D

Hm. Jeg er ikke så veldig bevisst på sånne ting, men det er klart at det har hendt at mitt tillitsnivå eller hvor nær jeg ønsker å være har justert seg utifra hva jeg erfarer. Etter en heller kjip opplevelse der noen jeg trodde jeg hadde et vennskap med var villige til å rive meg i fillebiter fordi vedkommende ville ha noe jeg hadde, har jeg muligens blitt litt vanskeligere å komme innpå. Det handler ikke om det man hadde og som man mistet. Det kunne jeg godt ha gitt bort. Men det å være så lite verdt at man fint kunne ofres på den måten... Eller hvor dum man føler seg når man trodde noen var der fordi de syntes man var en ok person... Ouch!

Altså tror jeg at jeg, til tross for at jeg generelt sett er ganske åpen, er litt vanskelig å komme innpå. Det skal MYE til før jeg føler at jeg "hviler trygt" i et vennskap igjen. På den positive siden; jeg ser at selv om nye vennskap tar tid med meg, så virker det som om jeg på et eller annet vis omgås folk av et helt annet kaliber nå. Jeg rygger unna visse ting, lar meg ikke imponere så lett av andre ting og vips så er det lettere å få øye på kvalitetsfolk.

Men altså: Jeg innbiller meg at det siles såpass grundig i forkant at det er lite behov for å "slå opp" dersom noen først har blitt venner. Blant mer perifere venner og bekjente er det muligens noe annet, men da har det aldri vært sånn at det har vært behov for å gjøre noen sak utav det.

RL har jeg vel aldri tvert "slått opp" med venner, men jeg har hatt vennskap der jeg har vært lite tilgjengelig og ønsket mindre kontakt enn den andre parten. De vennskapene har gradvis dødd ut, og jeg synes det har vært like greit.
På FB har jeg så mange venner at jeg ikke helt har oversikten over hvem som kutter meg ut og ikke, men jeg vet vel om et par som nok har slettet meg som FB-venn. Så vidt jeg vet, har jeg ikke noe uoppgjort med disse personene, og regner bare med at de har kuttet ut "venner" som de ikke har noe særlig omgang med. Uansett- helt greit for meg. Jeg spør ikke om tilgang på blogger på FP, mest fordi jeg ikke er superinteressert, men også fordi jeg ikke vil sette folk i en ubehagelig situasjon ved å måtte si nei til meg. Jeg har selvinnsikt og skjønner at jeg er for lite rund i kantene til at jeg er velkommen gjest i alles blogger. Til nå vet jeg bare om en blogg der jeg hadde tilgang, men ikke har lenger- aner ikke hvorfor, og har heller ikke spurt. Regner med at vedkommende har sine grunner.

Jeg tror aldri at jeg bevisst har droppet venner, hverken i RL eller her inne. Der er selvfølgelig noen venner som "fader" vekk etterhvert. Vi er alle travle og noen prioriterer man mer enn andre. Venner som gang på gang takker nei til invitasjoner eller initiativ, uten å komme med forslag til andre tider eller andre ting de slutter jeg etterhvert å invitere. Men da mener jeg at det er de som velger bort meg, ikke omvendt. 😉

Jeg har en gang droppet kontakt med en slektning i et år fordi hun gjorde noe som jeg hadde store problemer med å godta. Men jeg skal innrømme at jeg aldri konfronterte henne med det. Jeg bare droppet kontakten i en periode og så tok vi den langsomt opp igjen da jeg hadde lagt det bak meg.

Jeg har vel forsåvidt fadet ut et par stykker det siste året, men det er mest med responsen jeg får tilbake. Blir for dumt når jeg må dra vennskapet hele tiden og hele tiden må respondere på meldinger som; skal vi finne på noe til uka, og jeg sier ja, hvor så hun ikke tar kontakt... Orker ikke slikt, selv om jeg gjerne skulle beholdt vennskapet, men blir jo usikker på hva hun mener med det.