At hva kalles denslags?

Svigerfar har fortalt at da han var i militæret, hadde de en sersjant (eller hva det nå var) som pleide å gi generelle beskjeder/ordrer i at-form. Altså av typen «At dere må pusse støvlene deres ordentlig!»

Det er jo en slags underforstått hovedsetning her; noe i retning av [Jeg vil gi beskjed om …]. Og det gir i alle fall meg en følelse av at det er en måte å gjøre beskjeden helt upersonlig på; det er på ingen måte sersjantens mening, liksom. Men jeg lurer på om dette fenomenet heter noe?

(Det minnet meg ellers om Datteren, som da hun var veldig liten ofte innledet henvendelser med «at». Den aller første e-posten jeg fikk fra henne lød i sin helhet «[mitt fulle navn] AT KAN DU JELPE MEG». )

Jeg vet ikke, men kan fylle på med anekdoten at dette er noe litt eldre også gjør på FB.

"at livet er skikkelig herlig" med bilde av hvitvin i hagen. I akkurat det tilfellet er det nok fordi Facebook spør "Hva tenker du på?"

Dette har jeg aldri hørt.

Her hvor jeg bor starter spørresetninger med «om». «Om du kan hjelpe meg?» «Om du vet hva klokka er?»

Jeg vet ikke om det fenomenet har noe navn heller.

Ja, det tenkte jeg også på, Hyacinth; husker at jeg syntes det var pussig da jeg var liten at søskenbarna fra Stavanger alltid åpnet spørsmålene sine med «Om …».

Skilpadda skrev:

Ja, det tenkte jeg også på, Hyacinth; husker at jeg syntes det var pussig da jeg var liten at søskenbarna fra Stavanger alltid åpnet spørsmålene sine mer «Om …».

Ja, det er kjempemerkelig. Og jeg aner ikke hvorfor. Men jeg sier det selv også.

"om at" er også en vanlig start på spørsmål her i Stavanger mener jeg.

Jeg pleide starte enkelte setninger med "atte" ("atte nå må vi gå", "atte nå skal vi spise" "atte jeg må sove") da jeg var lita, men jeg er fullstendig språkforvirret, så jeg aner ikke hvor det kommer fra. #oljeunge

Ja, det stemmer.

«Om atte du kan hjelpe meg litt?»

Hyacinth skrev:

Dette har jeg aldri hørt.

Her hvor jeg bor starter spørresetninger med «om». «Om du kan hjelpe meg?» «Om du vet hva klokka er?»

Jeg vet ikke om det fenomenet har noe navn heller.

Ja, akkurat det husker jeg godt at jeg stusset over første gangen den ene nevøen og niesen vår kom på langhelg til oss på østlandet. "Om eg kan få ei skjeva?" Mannen min er jo selv fra Stavanger, men jeg hadde aldri hørt hverken han, foreldrene eller søsknene hans si noe lignende så det var helt nytt for meg.

når det starter med om kan det jo være en forkortelse av "Jeg lurer på om du kan fortelle meg hva klokka er?" som blir "om du kan fortelle meg..." ??

At-start har jeg ikek opplevd noe særlig av, men "atte" er jo likevel noe som gir en viss gjenklangi hodet....

Men, atte, skal vi gå ut?

For meg høres det ut som noe nordnorsk, men du er vel nordra og jeg bare fikk den feelingen. Jeg har ikke peiling altå.

Hyacinth skrev:

Dette har jeg aldri hørt.

Her hvor jeg bor starter spørresetninger med «om». «Om du kan hjelpe meg?» «Om du vet hva klokka er?»

Jeg vet ikke om det fenomenet har noe navn heller.

Det er vel knytta til dialekt.

Tenker og at det er beslekta, det er noko som er kutta foran leddsetninga.

Åh sånn skal jeg begynne å snakke. Høres ut som noe man kunne lest i Stompa-bøkene!

Siden jeg har eksamen i morgen, og derfor har slått ut i full prokrastineringsblomst, ha jeg kikket litt på litteraturen. I den typen setninger som Skilpadda nevner, «At dere må pusse støvlene deres ordentlig!», har vi en hovedsetning med imperativfunksjon, men også med subjunksjonen at, som vi vanligvis bruker for å markere syntaktisk underordning, altså at setningen er en leddsetning og ikke en hovedsetning. Det ser ut til at den vanlige analysen er at subjunksjonen (i vårt tilfelle at) da er der for å indikere modus (konjunktiv, imperativ). Så i språk med konjunktiv, er dette ganske vanlig – fransk Qu'il vienne! «Måtte han komme!», for eksempel. Så for meg ser det ut som om den norske militærbruken har rekruttert at som en alternativ imperativmarkør. Og når man har to alternative markører, utvikler de gjerne en bruksforskjell, så jeg er gjerne med på at dette kan være en ekstra upersonlig imperativ.

Norsk atte tror jeg er noe litt annet. Det er ganske vanlig at subjunksjoner som brukes til å indikere indirekte tale («Jeg har lest boka» vs. «Jeg sa at jeg hadde lest boka»), kan utvikle et mer selvstendig liv og bli uavhengige partikler som man kan bruke til å indikere at det er noe noen har sagt eller noe noen har tenkt til å si. Jeg oppfatter det sånn at atte har kommet ganske langt i denne utviklingen, og nå ofte blir brukt bare for å gjøre samtalepartneren oppmerksom på at man har tenkt å si noe (gjerne litt unnskyldende): «Atte, kan vi grille pølser i dag også?»

Ah, jeg glemte å inkludere det franske eksempelet over alle franske eksempler, nemlig Marie-Antoinettes Qu’ils mangent de la brioche!

Toffskij skrev:

Ah, jeg glemte å inkludere det franske eksempelet over alle franske eksempler, nemlig Marie-Antoinettes Qu’ils mangent de la brioche!

At du kunne glemme det!

Og takk.

Toffskij skrev:

Norsk atte tror jeg er noe litt annet. Det er ganske vanlig at subjunksjoner som brukes til å indikere indirekte tale («Jeg har lest boka» vs. «Jeg sa at jeg hadde lest boka»), kan utvikle et mer selvstendig liv og bli uavhengige partikler som man kan bruke til å indikere at det er noe noen har sagt eller noe noen har tenkt til å si. Jeg oppfatter det sånn at atte har kommet ganske langt i denne utviklingen, og nå ofte blir brukt bare for å gjøre samtalepartneren oppmerksom på at man har tenkt å si noe (gjerne litt unnskyldende): «Atte, kan vi grille pølser i dag også?»

Men i spørsmål? Eg tenker jo at "Om at du vett ka klåkkå e'" er forkorta versjon av "Eg lurer på om du veit ..."

nokon skrev:

Men i spørsmål? Eg tenker jo at "Om at du vett ka klåkkå e'" er forkorta versjon av "Eg lurer på om du veit ..."

Ja, og da er vi vel igjen i terrenget hvor subjunksjonen («om at») oppfører seg mer som en partikkel som signaliserer direkte tale uten å faktisk måtte ha med en hel hovedsetning med et taleverb («Eg lurer på»). Men det finnes også eksempler der det ikke er så naturlig å se for seg en forkortet setning, som i «Atte ... jeg spiste opp resten av desserten og sparte ingenting til deg».

Begge analysene er vel basert på at det ikke egentlig er én handling som beskrives, men to – det er noe som skal gjøres og noen som mener noe om det (for eksempel at handlingen bør gjøres av en viss person).