Jeg hater å bli tatt på armen - who knew?

Jeg spurte kollegaer idag og de fleste liker ikke bli tatt på armen men er likevel klemmere.
Så vi er ikke alene. Jeg trekker armen unna om noen gjør det.

Bokormen skrev:

For noen år siden jobbet jeg sammen med en som var skikkelig close talker, og som alltid satte seg tett inntil enten meg eller en annen dame. Men han var ingen slibrig type - snarere som rett ut fra The Big Bang Theory. En forvirret liten nerd, på mange måter. Vi prøvde den feige varianten, med å flytte oss (han kom etter), eller se skarpt på han, men i ettertid innså vi at han neppe forsto den slags koder. Jeg tror det beste er å si det som det er, at en ikke liker det.

Det er kjempevanskelig å si fra eksplisitt, men det er jo helt klart det enkleste for å få folk som er på eller nær autismespekteret til å forstå hva man mener. Skarpe blikk blir lett oversett, eventuelt får man dem med seg, men skjønner ikke hva som er galt, så man blir stresset og bekymret.

Men jeg synes det føles både ubehagelig og unaturlig å «oppdra» voksne folk, så det skal veldig mye til at jeg gjør det. Jeg ville antagelig ikke gjøre det i Hønnis tilfelle heller. :feig:

Skilpadda skrev:

Det er kjempevanskelig å si fra eksplisitt, men det er jo helt klart det enkleste for å få folk som er på eller nær autismespekteret til å forstå hva man mener. Skarpe blikk blir lett oversett, eventuelt får man dem med seg, men skjønner ikke hva som er galt, så man blir stresset og bekymret.

Men jeg synes det føles både ubehagelig og unaturlig å «oppdra» voksne folk, så det skal veldig mye til at jeg gjør det. Jeg ville antagelig ikke gjøre det i Hønnis tilfelle heller. :feig:

I ettertid har jeg hatt vondt av denne mannen. Slik jeg tolket det etter noen uker og måneder forsto han oppriktig ikke hva som var galt. Jeg prøver å ha det i bakhodet, men fortsatt synes jeg nok det er lettere å si ifra på en tydelig (men grei! ) måte til barn og unge. Det sitter veldig langt inne å korrigere et voksent menneske.

Bokormen skrev:

I ettertid har jeg hatt vondt av denne mannen. Slik jeg tolket det etter noen uker og måneder forsto han oppriktig ikke hva som var galt. Jeg prøver å ha det i bakhodet, men fortsatt synes jeg nok det er lettere å si ifra på en tydelig (men grei! ) måte til barn og unge. Det sitter veldig langt inne å korrigere et voksent menneske.

Jeg skjønner godt hva du mener; jeg hadde også en gang en kollega som alle irriterte seg over, og som så å si ingen av oss (heller ikke jeg) gjorde noe for å hjelpe.

Du, dette er kanskje litt rart å si, men jeg liker virkelig ikke å bli tatt på. Det blir for fysisk mellom kolleger.

Mer kaffe?

:rema1000:

Skilpadda skrev:

Det er kjempevanskelig å si fra eksplisitt, men det er jo helt klart det enkleste for å få folk som er på eller nær autismespekteret til å forstå hva man mener. Skarpe blikk blir lett oversett, eventuelt får man dem med seg, men skjønner ikke hva som er galt, så man blir stresset og bekymret.

Men jeg synes det føles både ubehagelig og unaturlig å «oppdra» voksne folk, så det skal veldig mye til at jeg gjør det. Jeg ville antagelig ikke gjøre det i Hønnis tilfelle heller. :feig:

Jeg leder en asperger og alt som ikke sies kjempeklart og helt bokstavelig kan skape forvirring og misforståelser. Jeg leder også noen veldig unge folk som ikke vet om alt skrevent og uskrevent i arbeidslivet og de setter også pris på håndfaste retningslinjer.

Det er veldig nyttig å være bevisst på sånt, ja, Harriet. Og folk på spekteret trenger det mer enn andre, men alle kan ha nytte av litt eksplisitte beskjeder av og til, i stedet for folk som irriterer seg i det stille og tenker sitt.

Jeg anbefaler under tvil å få feedback fra barna av og til.

Jeg holdt en presentasjon på skolen til minsten, og spurte etterpå hva han syns. "Det var skikkelig cringe. Du ler altfor mye av dine egne vitser! "

Det er en tilbakemelding kolleger aldri ville turd å gi, i hvert fall.

Polyanna skrev:

Jeg anbefaler under tvil å få feedback fra barna av og til.

Jeg holdt en presentasjon på skolen til minsten, og spurte etterpå hva han syns. "Det var skikkelig cringe. Du ler altfor mye av dine egne vitser! "

Det er en tilbakemelding kolleger aldri ville turd å gi, i hvert fall.

Uæææ! "Skikkelig cringe!" Det er harsh, ass!

Det er veldig nyttig å leve med en brutalt ærlig 15-åring, hverken klær, talemåter eller oppførsel går ubemerket hen.

Timar skrev:

Er det bare jeg som får assosiasjoner til en eller annen sitcom av denne problemstillingen? Kan det ha vært Friends?

Presten! På Nrk! Han er også forferdelig konfliktsky og kona ender opp med å måtte ordne opp. Også i dette tilfellet, der han hele tiden ble sparket i rumpa av en kompis. Kona endte opp med å ta et skikkelig spark tilbake og det var slutten på det vennskapet. En av de beste episodene på lenge.

Chandler i Friends blir klasket på rumpa hver gang sjefen sier "Bing!".

Guri, jeg tror at jeg ofte driver og tar folk på armene (men ikke på magen :-o ). Har aldri tenkt på at noen kunne reagere på det. Vet ikke helt hvorfor jeg gjør det, men jeg mener det vel noe avvæpnende eller vennlig/vi er sammen om dette over det. Ville ikke gjort det med noen jeg ikke likte eller følte jeg kjente litt bedre, tror jeg. Det er dog ganske automatisk, så jeg er ikke sikker på om jeg hadde klart å slutte med det sånn plutselig. Ville nok blitt både flau og unnskyldende og forklarende om noen ba meg slutte med det, men bedre å si fra enn å tenke på deg sånn som HI gjør.

Jeg gjør det også, av og til. Håper jeg har antenner til å oppfatte om det ikke mottas bra, men hvem vet.

Filifjonka skrev:

(En gang var det en mannlig kollega som strøk meg over MAGEN. Ikke gravid, ikke tjukk mage, men han strøk meg over mellomgulvet med baksiden på hånden. Nokså rett under puppene i og for seg. Ytterst merkelig, og jeg ble veldig perpleks.

Folk er rare!
En gang var det en mann som strøk meg over puppene på butikken🙄. Jeg hadde ikke sett han siden jeg var ung, sikkert over 20 år siden. Så kom han forbi, glad i ansiktet og sa "Heeei" mens han strøk meg over puppene. Jeg hadde riktignok dunjakka på, men likevel liksom...

Anne skrev:

Jeg spurte kollegaer idag og de fleste liker ikke bli tatt på armen men er likevel klemmere.
Så vi er ikke alene. Jeg trekker armen unna om noen gjør det.

Jeg er virkelig ikke en klemmer, men har ingen problemer med folk som gjør det, bare sjelden jeg føler det behovet ovenfor kollegaer, bekjente osv. Jeg synes noen ganger det er litt rart med klem i visse situasjoner. Men å ta på armen er jeg mer troende til å gjøre og sliter heller ikke hvis noen gjør det med meg. :rund: