Charlie skrev:
Nei, uansett hva jeg synes om andre foreldre - og det hender det er litt av hvert - så diskuterer jeg IKKE foreldrene til mine barns klassekamerater hjemme.
Nei, det gjør jeg ikke. Og det er ikke fordi det ikke kan være fristende til tider, men jeg ønsker ikke å være en rollemodell for at man dømmer og diskuterer andre. Jeg synes det er et viktig bidrag til å lære barn å ikke dømme og diskutere andre, og jeg synes det er veldig vanskelig å lære barn å ikke mobbe og utestenge samtidig som man selv har en atferd som legger til rette for nettopp det. Så det prøver jeg å unngå. Noen ganger med en kraftanstrengelse, men lell.

Ja da er vi veldig forskjellige. Jeg og mannen min snakker om alt som opptar oss. -Også om det er kollegaer, andre foreldre, naboer og venner.. Deilig å lufte og få et annet syn på saker. Å kalle det mobbing er vel misbruk/feilbruk av ordet.
Som jeg har skrevet her tidligere så diskuterer jeg ikke foran barn., men å lære barna og ikke overse magefølelsen sin (på grunn av høflighet) er jeg for. Datteren vår vet hun kan snakke med oss om alt - og alle.
Hun er veldig sosial men vi oppfordrer henne ikke til å hilse på alt og alle fremmede vi møter på.At hun ikke tar i mot godteri av gamlefar på toget liker og støtter jeg.
Føler ikke dette er mobbing, men som hennes rollemodell mener jeg hun skal ha en sunn skepsis til fremmede. Alle vil deg ikke det beste og har man en følelse av at noe skurrer så skal man ikke bare skru av den følelsen. (Det var derfor jeg tenkte jeg skulle bli med på playdaten.)