Rapporten fra 22. juli

Anne Marte Blindheim i db.no skrev:

Vi vet at mange barn i Norge har det vondt. I familien, på skolen og seinere når de skal ut i samfunnet og arbeidslivet. Smerte kan være eksplosivt. Derfor trengs en Gjørv-rapport 2. Den må handle om primærforebygging av terrorisme. Om å hindre at guttene våre blir gjerningsmenn. Om blindsonene som skapes av kalde skuldrer, toede hender, taushetsplikt og frykt. Noen må filleriste systemene over 481 sider og påpeke hva helsestasjon, barnehage, skole, naboer, barnevern, rus- og psykiatritjenester og politi kan gjøre bedre — sammen. Det krever, for å bruke Alexandra Bech Gjørvs ord, dyp risikoforståelse. En debatt om dette må komme. Den må ikke låses ned. Om vi tillater det, vil framtidas voksne aldri tilgi oss.

Dette høres riktig ut, synes jeg. Og ikke minst viktig.

Hva bør rapporten innholde? Konkrete tiltak? Hva skal tiltakene være?

Jeg synes også det Blindheim skrev var både riktig og viktig. (Her er link til hele teksten, om noen er interesserte.) Jeg mener ikke at vi nødvendigvis trenger en egen og helhetlig rapport (selv om det jo hadde vært fantastisk), men det er ingen tvil om at forebygging må tas på alvor i alle ledd. Jeg er veldig spent på hvilke endringer (og resultater) utredningen Bedre beskyttelse av barns utvikling, utarbeidet av Raundalen-utvalget, vil få. Utvalgets oppgave har vært å ta en grundig gjennomgang av det biologiske prinsipp i barnevernet, og jeg synes det de skriver virker svært fornuftig. De har blant annet foreslått at barnets "utviklingsstøttende tilknytning" skal prioriteres høyere enn det biologiske prinsipp.

Psykolog Arne Blindheim skriver, i utredningen, om at traumatisering fra barndommen som varer gjennom livet er like kostbart for samfunnet som kreft og HIV til sammen - forskjellen er at ressursene som settes inn overfor traumatisering hos barn er bare en hundredel (fra artikkelen linket til under):

- Til tross for de enorme menneskelige, samfunnsmessige og økonomiske konsekvensene traumatisering har er det lite fokus på problemet. Det er svært lite fokus på oppvekstvilkår som er skadelig, sånn som vold, seksuelt misbruk og emosjonell omsorgsvikt.

Dette må jo ihvertfall bety at vi har mye å gå på, og at det vil være mulig å oppnå noe ved å sette inn tiltak. Blindheim skriver jo i kronikken om terrorforebygging, men dette gjelder jo alle former for alvorlig kriminalitet. Svært mange fengselsinnsatte har opplevd omsorgssvikt, psykisk, fysisk og/eller seksualisert vold som barn. I en amerikansk studie av kvinnelige innsatte viste det seg at nesten alle kvinnene hadde opplevd seksuell, fysisk eller psykisk mishandling. Jeg har ikke kompetanse på området tilknytning, men såvidt jeg forstår kan hjernens utvikling hos barn som opplever omsorgssvikt påvirkes i en slik grad og på så grunnleggende områder (blant annet evnen til empati) at de utvikler personlighetsforstyrrelser som voksne - som igjen også er vanlig blant innsatte i fengslene.

Et godt system som klarer å ta vare på ungene har jo selvsagt en enorm verdi i seg selv, men jeg har veldig tro på dette som fokus også som god kriminalitetsforebygging.


Link til hele utredningen.
Link til artikkel om utredningen på forskning.no.